Publisert i %1$s Tema

– Bør formidle uten moralisme

Når pasienter er uttalt kritiske er det ofte sterke følelser involvert, ikke bare hos pasienten, men også hos behandleren, sier psykolog Frida Gullestad Rø.

Skribent person KRISTIN MACK-BORANDER   date_range Publisert 25.3.2014

I sitt postdoktorprosjekt skal Gullestad Rø undersøke om mentalisering, dvs. evnen til å forstå følelser, tanker og motiver hos seg selv og andre, er viktig i vellykkete terapier.

– I møte med den krevende pasienten er det lett å føle at man ikke strekker til faglig og ikke når frem til pasienten. Da er det fort gjort at man i stedet for å bevare evnen til å tenke klart, kanskje også selv handler på bakgrunn av sterke følelser, sier hun.
– Og i slike situasjoner hvor vi reagerer følelsesmessig, fører nettopp til at vi mentaliserer dårligere. Som profesjonelle har vi et klart ansvar for ikke å la oss rive med av egne følelser, men i stedet prøve å forstå hvorfor pasienten handler som han gjør. Studier viser at en hovedårsak til pasientklager er mangelfull informasjon, altså ikke behand­lingen per se, men kommuni­kasjonen. Man skal med andre ord ikke undervurdere betydningen av god kommunikasjon!

– Jeg har inntrykk av at undervisning i lege-pasient-kommunikasjon ofte kan bli litt enkel med råd som «vær empatisk» og «husk å lytte». Leger burde kanskje lært mer om mentalisering?
– Mentalisering er et litt nymotens ord, men samtidig et viktig begrep. Det å kunne registrere egne og andre følelser, og forstå at de er en reaksjon på noe, er nyttig i all kommunikasjon. Å være «empatisk» og «å lytte» blir litt diffust og vagt. Det å lytte handler for eksempel ikke bare om å sitte der passivt og høre på. Det er en aktiv handling. Man lytter på en måte som viser at man forstår følelsene og reaksjonene pasienten har.

– Så når det skjærer seg er det til en viss grad alltid et samspill mellom pasienten og behandleren?
– Ja, det stemmer. Således handler det ikke bare om den «vanskelige» pasienten, men også om hvordan vedkommende blir møtt. Når det er sagt, kommer man heller ikke utenom individuelle psykologiske mekanismer hos den enkelte. Noen blir for eksempel fortere misfornøyd og forurettet enn andre. Det å bli rammet av sykdom gjør oss dessuten mer sårbare, noe som i seg selv vekker sterke følelser. Andre strever med å godta egen svakhet og sårbarhet. De kan ha et ubevisst ønske om å plassere ansvar og skyld og dette kan komme til uttrykk som sinne og misnøye med helsevesenet.

– Det er nærliggende å tenke at mange av pasientene med spesielt krevende atferd lider av personlighetsforstyrrelser. Kunne leger hatt fordel av å øke sin kunnskap om ulike former for personlighetspatologi?
– Jeg har mer tro på å øke legenes kunn­skap om de psykologiske mekanismene som ligger bak ulike typer atferd, slik at de får en bedre forståelse for hva som skjer i samspillet i det konkrete møtet. Sårbarheten som vekkes hos pasienter i vanske­lige situasjoner kan nok forsterke mindre heldige personlighetstrekk, og noen vil antagelig fylle kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Men jeg tviler på om det å sette denne merkelappen fører legene så mye lenger. Det kan snarere bidra til at man plasserer alt ansvaret hos pasienten og avskriver vedkommende som manipuler­ende, ustabil eller liknende.

– Men hvordan bør man forholde seg i situasjoner hvor det er stort gap mellom pasientens forventninger og egne tanker om behandling?
– Det er viktig å huske at det er vi som fagfolk som primært forvalter kunnskapen om hva som er best behandling. Samtidig må pasienten inkluderes i denne prosessen. Vi bør formidle tydelig og klart, uten moralisme, hva vi tenker er riktig og god behand­ling. Blir pasienten skuffet over at man ikke har mer å tilby, må vi forsøke å romme denne følelsen; gjerne fortelle at man forstår at vedkommende er skuffet, men at det like fullt er slik realiteten er. Med andre ord – at man er tydelig på det faglige, men samtidig varm og rommende i møte med pasientens reaksjoner. ■

Del gjerne!

Legg inn en kommentar