Publisert i %1$s Redaktøren

Verdien av uenighet og åpenhet

«Oppmerksomhetskåt idiot», «populistisk tøys», «skite i eget reir», «høy dramafaktor» er begreper som brukes når leger går i strupen på hverandre.

 date_range Publisert 18.12.2017, oppdatert 21.12.2017

Foto: Ellen Lande Gossner.

Uttrykkene over er blant de uakademiske termene som benyttes når fastleger debatterer fastlønn i sosiale medier. Uttrykkene er kanskje ikke verre eller bedre enn når ikke-leger debatterer, selv om ortografien antakelig er litt bedre enn for et gjennomsnittlig nettroll. Noe får man ut av en lang universitetsutdannelse, men femtekolonist (fra en annen debatt) skrives med to ll-er.

Tittelen er lett omskrevet fra Knut Olav Åmås sin bok «Verdien er uenighet». Som direktør for Stiftelsen Fritt Ord og tidligere kulturredaktør i Aftenposten er han en av våre mest kompromissløse forsvarere av ytringsfriheten. Da han var i Aftenposten var det full stopp i drøvtygde polerte manus fra maktapparatet. I stedet heiet han fram personer som forsøkte å stå på egne bein, men som kanskje tenkte et dytt bak og vel så det for å ytre seg i det offentlige rom.

Man stempler motstanderne som unge eller dumme, karakteriserer dem ut fra alder eller kjønn, eller slenger ut skjellsord i ulike valører.

Etter å ha debattert selv i ulike fora, og fått noe referert fra andre, er det bare å konstatere at leger bruker de samme hersketeknikkene som folk flest. Man stempler motstanderne som unge eller dumme, karakteriserer dem ut fra alder eller kjønn, eller slenger ut skjellsord i ulike valører. Et annet kjent triks er å avspore debatten ved å konstruere en stråmann, slik at debattantene må begrunne hvorfor de ikke mener det motdebattantene påstår at de mener.

Spesielt for legedebatter er også at begrepet «erfaren kliniker» har en sentral plass. Hva som skal til for å få denne hedersbetegnelsen er litt uklart, men å jobbe i grisgrendte strøk, gjerne alene og om natten synes viktig. En «erfaren kliniker» har opparbeidet seg en innsikt som gjør at vedkommende kan framsette postulater, altså påstander som ikke trenger å begrunnes. Faktabaserte motargumenter kan lett parkeres ved å vise til at vedkommende som fremmer dem ikke er erfaren kliniker og dermed ikke meningsberettiget. Å inneha en doktorgrad hjelper ingen ting i denne sammenhengen.

Allmennlegenes mest kjente debattforum, Eyr, ble nettopp lagt ned av grunnlegger Hogne Sandvik. At debatten foregikk på epost er den tekniske forklaringen på nedleggelsen. – Mangel på substans, for lite nytteverdi, er verre. Dette var den viktigste grunnen til at jeg mistet lysten på å fortsette, sier Sandvik til Dagens Medisin. Før han la ned forumet hadde han advart deltakerne; den dagen mer enn 20 prosent av innleggene ble «metadebatt» i form av debatt om debatten, personkarakteristikker, irrelevante meldinger og krangling ville han legge ned. Og i slutten av oktober rant begeret over og vel så det. Dermed var kanskje det viktigste formende forumet på grasrota i norsk allmennmedisin de siste tiårene en saga blott.

Legekronikkene viste seg i praksis å være nesten uangripelige.

En ting skal Eyr ha; det var ikke hemmelig. «Alle» kunne i praksis melde seg på. Både journalister, helsebyråkrater og politikere kunne følge med på hva som rørte seg på den allmennmedisinske grasrota, i følge Sandvik. Det var god skikk og bruk og presentere seg, selv om dette ikke var noen som helst garanti for at man ble tatt vel imot.

«Listen har påvirket helsepolitikken», skrev Tiddskriftets redaktør Are Brean, og viste til flere eksempler på det, samtidig som han slo fast at grasrotaksjon kan utgjøre en forskjell: «Den erfaringen er nyttig å ta med videre til nye medier». Altså de sosiale.

Det er bare å slå fast at leger behersker kunsten å være uenige. Men kan de debattere åpent?

Da legestreiken stod på som verst fungerte legefelleskapet på sitt aller beste, samtidig som de viktige kollektive verdiene som stod på spill ble effektivt kommunisert ut fra første stund og skapte samhold også med andre yrkesgrupper. Havnearbeiderne i Oslo reiste seg til stående applaus da Ylf-leder Christer Mjåset skulle holde tale på deres streikevake. Og det var før Mjåset hadde fått fram et eneste ord. Så mye betydde legestøtten for dem. Og ingen ba dem komme og støtte legene. Det gjorde de spontant.

I løpet av streiken stod kronikker og debattinnlegg forfattet av leger på trykk i nesten hver eneste avis. I de personlige fortellingene kom det overordnede budskapet godt fram, noe som åpenbart må ha påvirket den offentlige debatten. I den grad Spekter forsøkte å ta til motmæle slo det svært uheldig ut. Legekronikkene viste seg i praksis å være nesten uangripelige.

Nylig skjedde noe i strid med denne fine utviklingen.

En av sakene i Tidsskriftets serie der unge leger reflekterer over framtiden skapte storm, og er nå fjernet fra nett.

Tidsskrift for den norske legeforening trykket noen intervjuer på sine foreningssider der unge leger skulle tenke høyt og se inn i framtiden. Det gjorde de til gagns. At leger kunne erstattes av maskiner var det ingen som reagerte på. Men da en lege rokket ved selve legeprofesjonen brøt spetakkelet løs i ulike kanaler og snart var intervjuet borte vekk, i hvert fall fra nett.

Å stikke hodet fram og mene noe nytt eller kontroversielt kan altså bli en riktig ubehagelig opplevelse. Og det stemmer sikkert at ansatte i helseforetakene kan risikere både formelle og uformelle sanksjoner. Dette er i hvert fall forklaringen som brukes på at nesten ingen av dem som kommenterer nyhetssakene på nettsidene til Dagens Medisin tør å skrive under med eget navn, men i stedet bruker betegnelser som «lege1», «lege2» og «lege3». Men holder denne forklaringen for selvstendig næringsdrivende fastleger også?

Etter karrikaturstriden ble begrepet ytrinsansvar introdusert. Nå diskuteres også begrepet ytringsmot i tidsskrift-verdenen. For det er ikke så veldig modig å være for ytringsfrihet så lenge det betyr at alle skal være enige.

En av utfordringene ved å debattere offentlig er å kunne holde sak og person atskilt. Alle vet at det kan være usedvanlig vanskelig, spesielt om man er i ferd med å slippe opp for saklige argumenter eller føler sin posisjon truet. Da Anders Danielsen Lie og Kristian Amundsen Østby gjennom velskrevne aviskronikker slo et slag for fastlønn for fastleger, og forsøkte å problematisere uheldige vridningseffekter av stykkprisfinansiering, meldte to personer seg ut av et debattforum bare fordi de to ble invitert inn.

Det er kombinasjonen av uenighet og åpenhet som er utfordringen i legedebatten.

Sosiale medier er skumle ved at veien til tastaturet er mye kortere enn veien til et innsendt leserinnlegg. Og mange flere enn de som deltar i debatten følger med og gjør seg opp et inntrykk. Å logge av, gå en tur eller sove noen timer er enkle råd som kanskje ikke er så lette å følge hvis temperaturen stiger.

Det er kombinasjonen av uenighet og åpenhet som er utfordringen i legedebatten. Å få  bekreftet den oppfatningen man allerede har, kan sikkert være viktig nok for den enkelte. Men det påvirker ikke offentligheten og politikere, i hvert ikke når det skjer bak lukkede dører.

Åmås har vært opptatt av makten som gjemmer seg. Og det skjer både i departementene, i helseforetakene og i Spekter. Men også i Legenes Hus.

Det er først når debatten foregår i åpent lende, og der ulike oppfatninger kommer til uttrykk, at samfunnsdebatten kan endre seg. Og leger både kan og tør. Det viste legestreiken. Men det kan være farlig og ubehagelig. Du risikerer både å bli ledd av, misforstått og tatt til inntekt for noe helt annet enn du selv ønsker. Men det kan også hende at noen rett og slett er misunnelige for at du kommer på trykk, mens de selv ble refusert. For redaktører vil mye heller ha unge leger på trykk enn maktpersoner som snakker på vegne av noen andre, og som framfører meninger alle har ført.

Kronikker og debattinnlegg kan gjøre at viktige helsepolitiske aktører kan gjøre seg opp nye meninger.

Og det er vel dette vi har ytringsfrihet til?

Del gjerne!

Legg inn en kommentar