Publisert i %1$s Kronikk

Verdien av et papirløst barn

Jeg blir oppringt på vakt av en lege på «Helsesenteret for papirløse migranter».  Pasienten er 12 år. Hun har dårlig allmenntilstand, pustebesvær og feber. Det er mistanke om lungebetennelse og hun bør vurderes på sykehus.

 date_range Publisert 20.12.2014

MARI FALCK Stipendiat ved Institutt for medisinske basalfag, UIO og lege ved barneavdelingen, Ullevål.
MARI FALCK Stipendiat ved Institutt for medisinske basalfag, UIO og lege ved barneavdelingen, Ullevål.

Alle mennesker er like mye verdt. Alle i Norge har rett til akutt helsehjelp, og helsepersonell har plikt til å yte det. Akutthjelp er vanligvis ikke vanskelig å definere, og det er lett å gi. Men hva gjør vi når vi må la være å gi mer enn akutthjelp?

Ikke alle i Norge har rett til mer enn akutt helsehjelp. De såkalte «papirløse» har ikke det. Det vil si alle som ikke har oppholdstillatelse, som har søkt om asyl og fått avslag, eller som er kommet til Norge uten å ha søkt om opphold eller asyl. Det estimeres at vi har rundt 20 000 papirløse i Norge.

Formålet med Pasient- og brukerrettighetsloven er å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Loven skal bidra til å ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd. Ifølge §1-2 gjelder loven for «alle som oppholder seg i riket». Pasienten har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, og nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det låter fint og betryggende.

Men i Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket står det at «rett til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven gjelder fullt ut bare for personer som har lovlig opphold i riket».

§4 derimot omhandler barns rettigheter og beskriver at personer under 18 år uten lovlig opphold i tillegg til øyeblikkelig hjelp, har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og spesialisthelsetjenesten etter pasientrettighetsloven § 2-1a og b. Dessuten gjelder §2-3 til 2-5: rett til fornyet vurdering, fritt sykehusvalg og individuell plan.

Videre i forskriftens §6 står det at «personer uten lovlig opphold som ikke kan dra omsorg for seg selv», har rett til nødvendige omsorgstjenester etter lovens § 2-1a inntil vedkommende etter utlendingsloven har plikt til å forlate landet.

Jeg er forvirret. Skal vi tolke dette som at papirløse barn har fulle rettigheter, men kun inntil de «har plikt til å forlate landet»? Når har de plikt til å forlate landet?

Forskriften var under lupen tidligere i år, i forbindelse med Adam-saken, der avslag av familiens søknad om opphold gjorde at en livsnødvendig operasjon til den ni år gamle gutten ble utsatt. I juli uttalte statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Cecilie Brein-Karlsen (FrP), til Vårt Land at departementet vurderer å justere forskriften.

I FNs barnekonvensjon heter det: barn har behov for spesiell beskyttelse, derfor har de egne rettigheter uttrykt i barnekonvensjonen. Den gir barna de samme grunnleggende rettigheter uansett hvem de er og hvor de bor. I denne konvensjonen menes med barn: ethvert menneske under 18 år. Ved alle handlinger skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Jenta har lungebetennelse. Hun er i grei allmenntilstand, og klarer å ta tabletter. Hun snakker litt norsk. Mor snakker verken norsk eller engelsk.

12-åringen er uttalt overvektig. Hun lever alene med moren sin, men de har ingen adresse, og intet personnummer. De har vært i Norge i to år. Hun kan verken lese eller skrive. Hun går ikke på skolen. Hun har dårlig tannstatus, og dårlig hygiene. Medisinsk sett er hun ikke i behov av sykehusinnleggelse, eller videre akutt behandling utover utredningen som er gjort. Hun kan skrives ut med resept på penicillin.

Vi skal være på vakt etter vanskjøtsel og neglekt, og plukke opp barns behov for videre oppfølging. Listen over jentas behov for oppfølging er lang. Her kan jeg ikke sende dokumentasjon til fastlegen og anmode om å kalle henne inn. Jeg kan ikke kalle henne inn selv. Jeg diskuterer med de andre legene på vakt. Ingen vet sikkert hvilke rettigheter hun har. Det kjennes uetisk. Hun har ikke valgt denne situasjonen selv.

Jeg formidler at hun må komme tilbake til sykehuset ved manglende bedring, og ber henne kontakte henvisende lege for kontroll. Jeg tror hun forstår. Hun kommer til å klare seg gjennom lungebetennelsen. Hva skjer med henne senere?

Møtet med jenta gnager i meg. Hun er en av mange med store helseproblemer, allerede i barnealder, som ikke tilbys hjelp. Hun vil bære med seg disse til voksenlivet, og enten bli i Norge, eller bli kastet ut til forhold mange ganger verre enn her. Hvilke muligheter har vi til å hjelpe en i hennes situasjon?

Argumentet mot å tilby oppfølging til papirløse er begrensede ressurser. Vi lukker øynene for konsekvensene, både for den individuelle og for samfunnet. Hvem beskytter vi egentlig ved å gi de papirløse innskrenkede rettigheter?

Leger må vite hva som gjelder, og hvilket spillerom vi har i en gitt situasjon. Lovverket må være klart og entydig nok til at det ikke feiltolkes. Det er et rimelig krav i verdens rikeste land at loven stemmer overens med FNs barnekonvensjon.

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar