Publisert i %1$s AnmeldelseDebatt

Tankeeksperiment – ja, nyttig analyse – nei!

Journalen ba professor i helseøkonomi ved NTNU, Jon Magnusssen, om å anmelde en rapport som ble presentert på Spekters konferanse «Helsepolitiske veivalg» tidligere i år.

Skribent person Jon Magnussen Professor i helseøkonomi ved NTNU i Trondheim  date_range Publisert 29.5.2017

Oslo Economics har, på oppdrag fra arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, gjennomført en analyse av utfordringer og handlingsalternativer for helsesektoren. Rapporten «Fremtidens helsetjenester» maler utfordringsbildet med bred pensel, men er tynnere i diskusjonen og vurderingen av handlingsalternativene.

De fleste som er engasjert i samfunnsdebatten vil ha fått med seg at helsetjenesten står ovenfor utfordringer: En aldrende befolkning, en teknologisk utvikling som gir nye og kostbare muligheter, en velinformert befolkning med økende forventninger og kjøpekraft, og en stadig lavere andel av befolkningen i arbeid. Her bringer rapporten ikke noe nytt til torgs. Lesere med begrenset tid kan trygt gå rett på de tre avsnittene som skisserer mulige virkemidler og helsepolitiske veivalg.

Virkemidlene som skisseres er også velkjente: Effektivisering, strammere prioritering, økte egenandeler (både for å redusere etterspørselen og gi økte inntekter), og mer satsing på forebygging. Økte skatter og/eller vridning av offentlig ressursbruk mot helsetjenesten kan på den andre siden gi rom for økt kapasitet.

Selv publiserer jeg i disse dager sammen med kolleger en studie som anslår en produktivitetsvekst i somatiske sykehus på 25% fra 1999-2014.

Rapporten inneholder en blanding av vurderinger og tiltak. Ved flere anledninger stusser jeg over både utsagn og resonnementer. Tre eksempler:

  • I følge rapporten er produktiviteten «i alle fall ved noen av måltallene» synkende. Selv publiserer jeg i disse dager sammen med kolleger en studie som anslår en produktivitetsvekst i somatiske sykehus på 25% fra 1999-2014. Vi tar ikke hensyn til vanskelig målbare kvalitetsforbedringer, og studien undervurderer dermed ventelig den reelle produktivitetsveksten.
  • I rapporten er det en påtakelig optimisme hva gjelder gevinster ved samlokalisering og stordrift. Det finnes lite forskningsmessig belegg for dette, i rapporten synes optimismen å ta utgangspunkt i utviklingsplanen for Sørlandet sykehus (sic).
  • Potensialet for effektivisering beskrives ofte gjennom «tenk om man kunne redusere Y med X %, da ville vi spare Z mrd.» Tankeeksperiment – ja, nyttig analyse – nei!

Hva så med de helsepolitiske veivalgene? Rapporten anslår en underdekning i år 2040 på 90 mrd. kroner. Det beskrives fire «handlingsalternativer»:

  • Effektivisering
  • Redusert tilbud
  • Økte egenandeler
  • Økt andel av BNP til helse.

«… vi må ikke la oss forlede til å tro at de vanskeligste diskusjonene dreier seg om jobbgliding, arbeidstidsbestemmelser eller ettermiddagsåpne operasjonsstuer»

Nå innebærer vel effektivisering, i ordets rette betydning, å redusere unødig ressursbruk. Det er en selvfølgelig oppgave mer enn et «alternativ».

Den helsepolitisk interessante diskusjonen er derfor ikke om, men hvordan, man kan effektivisere. Ligger det størst potensiale i å eliminere unødig byråkrati, i å redusere omfanget av unødige tjenester eller i å være smartere i måten vi leverer tjenestene på? Dette er spørsmål som kan, og bør, diskuteres fra et faglig perspektiv, men hvor det åpenbart også vil være ulike syn avhengig av hvilke interesser man skal forsvare. Her gir rapporten liten innsikt ut over å liste opp en (tilfeldig?) smørbrødliste over tiltak som (kanskje) kan gi økt effektivitet.

Vi lever i et land som de siste generasjonene har nytt godt av en fantastisk privat velstandsvekst.

Effektivitet er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for bærekraft. Vårt viktigste veivalg er om fellesskapet fortsatt skal ha som ambisjon å tilby befolkningen (nesten) gratis helse- og omsorgstjenester med dagens standard. Gir vi opp den ambisjonen vil deler av etterspørselen finne vegen til et privat markedet. Det får igjen konsekvenser for fordeling av både helse og helsetjenester. Står vi fast på ambisjonen er konsekvensen at vi må sette av en større andel av verdiskapningen til helsetjenester. Det innebærer en omfordeling fra privat konsum til offentlige velferdsgoder – med andre ord økte skatter. Det er dette som er vårt virkelig krevende valg. At dette betyr kontinuerlig oppmerksomhet rundt effektivitet er selvsagt, men vi må ikke la oss forlede til å tro at de vanskeligste diskusjonene dreier seg om jobbgliding, arbeidstidsbestemmelser eller ettermiddagsåpne operasjonsstuer. Vi lever i et land som de siste generasjonene har nytt godt av en fantastisk privat velstandsvekst.

Det som er krevende i en tilværelse overmåte preget av privat kjøpekraft er nå å vise fortsatt reell vilje til å prioritere offentlige velferdstjenester.

På https://fagbladetjournalen.no/helsepolitiske-veivalg-sendes-her har vi lagt ut videointervjuer, lenker til Spekters nettsaker og blog fra konferansen.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar