Publisert i %1$s Tema

Et fåtall sykehusansatte får hjelp med rusproblemer

Statistisk sett skal hundrevis av ansatte ved OUS ha alvorlige rusproblemer. Men bare et titalls ansatte, de fleste sykepleiere, følges av Akan.   [caption id="attachment_437" align="alignleft" width="200"] Beathe Rønningen har ledet Akan-arbeidet ved OUS i en årrekke.Foto: Paal Audestad[/caption] - I lys av statistikken er det store mørketall, sier mangeårig Akan-leder Beathe Rønningen.

Skribent person KRISTIN MACK-BORANDER   date_range Publisert 19.12.2013

Akan er et trepartssamarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv som har som hovedoppgave å forebygge rusmiddelpro­blemer i norsk arbeidsliv, samt å bidra til at ansatte med rusmiddelproblemer får hjelp.

Store mørketall. Statitistisk sett skal om lag to til fem prosent av de ansatte ved Norges største sykehus ha et rusproblem. Det blir et sted mellom 400 og 1000 personer.
– Vi følger opp cirka 25 til 30 personer, så sett i lys av denne statistikken er det store mørketall. Men selv om vi bare ser toppen av isfjellet, er det allikevel skjedd en betydelig bedring, særlig de siste fem til sju årene. Tidligere var det en klar underrapportering for medisinsk personell. Nå derimot, består flertallet av sakene nettopp av leger og syke­pleiere, sier Beathe Rønningen. Etter tjue år som hovedkontakt i Akan ved Ullevål – nå Oslo universitetssykehus – går hun av med pensjon til jul.

– Hva kan dette komme av?
– Jeg tror vi høster fruktene av det kontinuerlige forebyggings- og informasjons­arbeidet som er blitt gjort. Sammen med bedriftsoverlege Trond Erik Bakkerud har jeg gått rundt i toppledelsen i de ulike klinikkene og holdt foredrag for ledere, tillitsvalgte og verneombud. Tradisjonelt har nok særlig legene vært veldig lojale mot hverandre. Det var en periode leger ikke hadde noen problemer eller de skulle ordne opp internt. Denne trenden er snudd. Rusproblemer er fortsatt «hysj-hysj», samtidig er stigmatiseringen blitt noe mindre.

– Er det mange som er åpne om sitt rusproblem?
– Ikke så mange. Men de som er så tøffe at de forteller om sin Akan-tilknytning opplever det ofte som positivt. En lege som må gå midt i en vakt for å avlegge en spontan prøve, skaper jo spekulasjoner blant kollegene. Hvorfor forsvant han eller hun plutselig? Hvis vedkommende sier at det gjelder en Akan-avtale, møtes det med forståelse. Mange medarbeidere opplever nok også at en del brikker faller på plass, noe som kan føles som en lettelse for begge parter.

– Folk som jobber på oljeplattform må avlegge obligatorisk urinprøve. Er det ikke et paradoks at ikke en nevrokirurg må gjøre det samme?
– Man skal være «ship shape» når man går på jobb, det vil si åtte timers plikt­messig avhold før vakt og under 0,2 i promille. Men å screene alle synes jeg er å gå for langt. Det viktigste er å tørre å si fra og å sende personen til prøvetaking ved mistanke.

– Hva hvis den mistenkte nekter å avlegge prøve?
– I følge Helsepersonell-loven som trådte i kraft i mai 2012 kan man nå ved politiets hjelp sørge for at prøvetaking blir utført. Jeg kjenner ikke til saker hvor politiet har måttet inn i bildet, men opplever stadig at det må en del press til for å nå frem.

– Hvem har mest rusproblemer – sykepleiere eller leger?
– Det er flere sykepleiere tilknyttet Akan enn leger. Det blir som kelneren i baren, det er han som har tilgang til tappekranen. Der tilgangen er, vil rusmisbruket dukke opp og det er sykepleierne som har nøkkelen til medisinskapet. Alkohol er det eneste lovlige rusmiddel i Norge og lettest å få tak i. Dette er nok grunnen til at alkohol er legenes største problem. Riktignok kan leger skrive ut resepter til seg selv, men apotekene er flinke til å fange opp slike tilfeller og melde fra til Helsetilsynet. For begge yrkesgruppene er rusmidlene først og fremst alkohol og piller, men legene har noe mindre blandingsmisbruk enn sykepleierne. Jeg har også sett saker med annen rus, for eksempel amfetamin og kokain, men det er sjelden.

– Hva skjer når man er kommet inn i Akan-systemet?
– Da settes det i gang et to års oppfølgings­opplegg med et stort team som følger den enkelte tett. Det iverksettes blant annet avlegging av ikke-avtalte prøver, kontaktpersoner snakker med vedkommende før hver vakt og det avholdes månedlige møter med den rusavhengige, Akan-representant, bedriftshelsetjeneste og HR-leder. Testingen består hovedsakelig av blodprøver, eventuelt blåseprøve ved alkoholmisbruk, og utføres av Bedriftshelsetjenesten. Hyppig­heten avtales mellom Akan og den rusavhengiges leder, gjennomsnittet er en til to ganger i måneden. Men det kan også skje hyppigere dersom leder ønsker det, sier Rønningen.

Opphold på institusjon. – Vi tester ikke alle for alt, men i noen tilfeller hvor situasjonen krever det, tas det prøver for et bredt spekter av rusmidler. Akans mål er at den rammede klarer å fortsette i arbeid. Dette innebærer ofte flere tiltak, for eksempel opphold i rusinstitusjon eller psykiatrisk behandling. Akan-kontaktens hovedoppgave er å være en slags brobygger mellom behandlingsinstansene, slik at de nødvendige tiltak følges opp etter utskrivelse og kontinuiteten sikres. Akan-arbeid er ofte to skritt frem og ett tilbake. Klassisk er de som sprekker et par måneder før toårs-perioden utløper. Kan hende blir det som fangen som skal ut av fengselet, det er utrygt og de føler at de trenger mer tid. Dersom den rusavhengige viser god fremgang, men fremdeles trenger mer støtte, kan oppfølgingen forlenges med nye to år.

Rønningen sier at det etter et par år går bra med om lag 70 % .
– Det sier seg selv at det er en del solskinnshistorier, ellers ville jeg ikke ha holdt på med dette i tjue år, sier hun.

– Er det færre Akan-saker i helsevesenet enn i andre sektorer i arbeidslivet?
– Jeg har bare Akan-nettverket ved OUS å snakke ut i fra og således ingen forutsetning for å sammenlikne tall mellom helsevesenet og andre sektorer. Dette blir bare hva jeg tror, men ja, jeg har inntrykk av at det er slik, sier Beathe Rønningen.

Noen arvtaker til Rønningen er ennå ikke funnet, og hun merker stor pågang fra folk som vil ha henne til å holde foredrag før hun slutter. Da Journalen ringer henne, midt i julebordsesongen, er hun på ferie. AKANs døgnåpne vakttelefon er imidlertid med.
– De vanskeligste AKAN-sakene dukker ikke opp mellom 08.00 og 16.00, sier hun. ■

FAKTA OM AKAN
50år. Akan kompetansesenter er en ideell organisasjon som ble stiftet av partene i arbeidslivet, Landsorganisasjonen (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening (nåværende NHO), i 1963. Staten kom med på eiersiden i 1964.

I 2012 hadde Akan kompetanse­senter 350 oppdrag fordelt på 200 virksomheter. Disse virksomhetene representerte til sammen omtrent 120 000 ansatte. Fordelingen mellom private og offentlige virksomheter er relativt lik.

Akan kompetansesenter mottok 850 henvendelser via telefon eller e-post, en økning på 28 % fra året før.  85% av henvendelsene dreide seg om individsaker, det vil si saker som omhandler enkeltpersoner. Som oftest er det leder, HR eller bedriftshelsetjenesten sompersoner. Som oftest er det leder, HR eller bedriftshelsetjenesten som tar kontakt fordi de er bekymret for en medarbeider.

FAKTA OM RUS I ARBEIDSLIVET
5% av norske virksomheter oppgir at de har ansatte rusmiddelproblemer
92% av disse oppgir alkohol som det aktuelle rusmiddelet.
14% av norske bedrifter har tidligere hatt en eller flere ansatte som har hatt et rusmiddelproblem.
11% av norske bedrifter har ansatte i dag som tidligere har hatt et rus­middel­problem, men som det går bra med nå.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar