Publisert i %1$s I forbifarten

Studentlivet sett fra en norsk-ungarsk redaktørkrakk

Redaktøren for Æsculap vil helst være en gjennomsnittlig student på et beinhardt studium, men er over gjennomsnittet interessert i gjenopppliving, litteratur og ungarsk politikk. 

Skribent person SYNNE LOFSTAD   date_range Publisert 1.10.2019, oppdatert 5.10.2019

Tuva Stranger Mjønes er kjent navn for mange medisinstudenter verden over, siden hun sitter i sitt tredje år som redaktør i Æsculap, Norsk medisinstudentforening (Nmf) sitt medlemsblad. Til daglig studerer hun medisin på femte året i Pécs i Ungarn, og har tidligere studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. 

  Hva var det som fikk deg til å stille til valg som redaktør for tre år siden?

– Jeg var vel drevet av en motivasjon til å gjøre noe som ikke var studier. Ha en fritidsaktivitet som jeg kan trives med og er flink til. Og jeg hadde vært redaktør tidligere, da jeg studerte litteraturvitenskap. Jeg var redaktør for tidsskriftet Lasso og trivdes veldig godt med redigeringsarbeid og å hjelpe folk til å få det beste ut av skrivingen deres.

Æsculap tar opp temaer innen helse, sosialpolitiske spørsmål, etiske problemstillinger, legerollen og medisinstudiet. Men ikke minst skal det være et forum der medisinstudenter kan utveksle tanker og erfaringer. Æsculap har egen nettside, men har fortsatt å trykke opp magasinet på papir. Det har skapt debatt i Nmf, blant annet på grunn av kostnader og miljøhensyn.

– Det har vært veldig mye diskusjon de siste årene om papirmagasinet som format? Tenker du at det er levedyktig?

– Jeg har tenkt mye på det. I den tiden vi lever i nå, hvor det er mye som skjer veldig fort og som er tilgjengelig umiddelbart, blir man litt bortskjemt med både nyheter og kjappe responser på sosiale medier. Så jeg tenker at det å bevare noen av de litt saktere mediene, hvor du blir tvunget til å sette deg ned og bruke litt mer tid på noe, kan være fint. Man stimulerer hjernen på en litt annen måte enn når man bare sveiper kjapt gjennom telefonen. Det er noe jeg gjør mye av uansett, men jeg ser også verdien av å lese romaner og høre podcaster som har lengre episoder. Æsculap, med navn etter den greske legeguden Asklipos  ble startet i 1920 og har tradisjonelt hatt sin redaksjon i Oslo. Det er kun nylig at det har vært åpnet for å ha redaktører fra andre byer. Tuva har i hele sin periode dratt i trådene fra Ungarn, både med og uten redaktørmakker i Oslo. Hun stiller til gjenvalg for et fjerde og siste år.

– Æsculap var mer sentralisert før, men dette har endret seg. Det merker man også på skribentene – vi har fått flere skribenter som bor i utlandet. Det er sunt med litt forskjellige perspektiver.  

Mange studerer i utlandet

Mer enn 30 % av norske leger har embetseksamen fra et utenlandsk universitet, i følge Legeforeningens nettsider, og Nmf Utland er definitivt det største lokallaget i Nmf. 

Allikevel har utenlandsstudentene kanskje en tendens til å bli litt glemt?

– Nmf har uttalt seg beskyttende overfor utenlandsstudentene de siste årene. Det tror jeg har vært veldig viktig for de som er rundt omkring utenlands, at man føler man er velkommen i landet man som regel skal tilbake å jobbe i.

Tuva har vokst opp i tettstedet Åros i Røyken kommune i Buskerud, og flyttet til Oslo etter at hun var ferdig med videregående skole. I 2014 flyttet hun til byen Pécs i Ungarn. I Ungarn studerer det rundt 500 norske medisinstudenter, mot rundt 1200 i Polen, i følge Legeforeningens nettsider. Pécs er den femte største byen i Ungarn og ligger sørvest i landet, omtrent tre timer med bil fra Budapest.

Hvordan endte du opp i Pécs?

– Da jeg ikke hadde karakterer som var gode nok fra videregående, ei heller realfag, til å søke i Norge, søkte jeg diverse steder i Sør- og Øst-Europa. Jeg kom inn et par steder, og så valgte jeg Pécs fordi det så ut som en koselig by med overkommelig størrelse.

Føler studentene i Pécs seg som en del av Legeforeningen og Nmf?

– Pécs er litt spesiell, vi har et veldig aktivt kurstilbud gjennom Nmf Utland på grunn av noen lokale ildsjeler. Vi har blant annet førstehjelpskurs, mange har utdannet seg til å bli instruktører. 

– I Norge er Nmf kanskje synligere i hverdagen til medisinstudentene, mens her nede så føler jeg at hovedattraksjonen er de juridiske rettighetene man har, og en hel haug med kurs og foredrag. Det tror jeg de fleste i utlandet ser nytten av, og dermed knytter de seg til Nmf på en annen måte. Nå til høsten skal det være et stort samarbeidsarrangement i Budapest mellom de forskjellige Nmf Utland-byene, dit kommer det rundt 400 deltagere. Det flys inn foredragsholdere fra Norge. 

I Norge så har man mange forskjellige organisasjoner som tilbyr kurs, mens det kanskje er annerledes for dere? 

– Nmf er den foreningen som tilbyr kurs. Og de er veldig gode. Jeg har benyttet meg av dette helt siden jeg startet, så jeg har fått flere titalls timer med kursing etter fem år her nede. Selv holder jeg også kurs i DHLR (hjerte- og lungeredning med defibrillator, red.anm).

Hardt studium

Sammenliknet med medisinstudiet i Norge er flere studiesteder i Øst-Europa kjent for å større fokus på detaljkunnskaper innen basalfagene. Noen universiteter er også beryktet for å ha muntlige eksamener der studentene må tåle svært nedsettende kommentarer fra eksaminatorer. 

Tuva er likevel glad for at hun endte opp i Ungarn.

– Det går for å være et av de hardeste stedene å komme seg gjennom, rent teoretisk. De er litt gammeldagse her, særlig de første tre årene. Så det er ganske tøft rent studiemessig, men det blir veid opp for av et veldig godt miljø og en fin studentby. Det er en etablert kultur for å hjelpe hverandre, og et trygt og støttende miljø. Det er lite press studentene imellom, så presset kommer bare fra universitetet. Jeg har kanskje en følelse av at det er mer indre press og press mellom studentene i Norge, men jeg vet ikke. 

– Hos oss blir man godt kjent på tvers av kull og grupper. Og siden de muntlige eksamenene er så stressende og vanskelige, så har alle mye sympati for hverandre og prøver å hjelpe hverandre mest mulig. 

Når du sammenlikner med din tid som student i Norge, merker du store kulturforskjeller?

– Det er jo den autoritære måten professorene forholder seg til studentene på. Det er veldig tydelig hvem som er sjefen i rommet til enhver tid. Det merker man også på sykehuset. Man må oppføre seg deretter. Én ting er at man er uenig i hvordan det gjøres her, men man kan ikke kjøre sitt eget løp heller, for da får man kanskje en dårligere opplevelse på en muntlig eksamen, eller i timen, og lærer ikke så mye. Man må innfinne seg med en del av kulturen som er her, men så blir man kanskje litt mer hardhudet av det. 

– Litt «What doesn’t kill you makes you stronger»?

– For noen. Jeg tror det er utrolig personavhengig. Jeg har ganske godt av et sånt type studium, jeg kan se for meg at jeg kunne blitt mer reddhare av å ikke studere her. Men for andre, og for meg selv i blant, så kan det bli ganske angstfullt. Det blir veldig skummelt å ta eksamener, og hvis man er litt ensom også, kan det bli tungt psykisk. Det har undersøkelser også vist, at utenlandsstudenter på medisin har det verre enn de i Norge. Så man må ta det alvorlig at mange har det kjipt. Særlig kravet til detaljkunnskap er helt ekstremt, og da kan det føles litt meningsløst iblant. Da er det viktig at man har blikket litt opp, litt sånn som når man skal gjøre hjerte-lunge-redning, ikke se ned, men prøve å se det litt større bildet. Det er bra at vi har skolepsykolog gjennom ANSA, hvor man får åtte timer gratis over nett. Og så har vi hverandre. 

– Når dere er på sykehuset, hvor mye foregår på ungarsk? 

– Undervisningen er alltid på engelsk. Men når vi møter en pasient går anamnesen på ungarsk. Vi kan medisinsk ungarsk bedre enn vi kan vanlig ungarsk. Grammatikken er ikke helt på plass, men vi kan de viktige frasene og svarene. Vi har som regel en professor som kan oversette og hjelpe oss på vei hvis det er noe vi ikke klarer å formulere eller ikke skjønner. 

– Er det slik at de norske studentene ofte holder seg for seg selv?

– I Pécs er det tre linjer, en tyskspråklig, en engelskspråklig og en ungarsk. De fra Ungarn holder seg mest for seg selv, ofte fordi de er litt dårlige i engelsk. Jeg har noen ungarske venner, men problemet er at de blir litt slitne, for de må konsentrere seg når de skal snakke med meg på engelsk. Også snakker jeg helt ok ungarsk, men ikke godt nok for et vennskap. De tyske og de på det engelskspråklige programmet blandes mer. Blant de internasjonale studentene deles vi ofte inn i grupper på 24 studenter, hvor jeg ofte har tre nordmenn i min gruppe. Det er ellers folk fra Jordan, Spania og Nigeria. 

Innvandring og rasisme

Viktor Orbán fra det nasjonalkonservative partiet Fidesz ble i 2010 statsminister i Ungarn. Partiet, som er svært høyreorientert, har gjennomført omstridte endringer i grunnloven, noe som kritikerne mener har svekket demokratiet, blant annet gjennom innskrenkninger i pressefriheten og domstolenes uavhengighet. Partiet er også for en streng grensepolitikk og begrensning av innvandring.

– Er rasisme noe dere merker mye til?

– Jeg har ikke sett noe særlig til det selv. Jeg tror kanskje at det kan være mer merkbart for den gjengse ungarer som ikke bor i en studentby. Pécs var også Europeisk kulturhovedstad i 2010, og jeg tror kanskje det er en korrelasjon mellom å ha et aktivt kulturelt tilbud og mer toleranse. 

– Du engasjerer deg i poiltikken, selv om den ikke direkte rammer deg?

– Ja, jeg engasjerer meg gjerne i internasjonal politikk, men det er vanskeligere jo større avstanden er geografisk. Det ser man jo på hvordan terrorangrep i Europa ofte ryster folk i Europa mer enn pågående kriger i andre verdensdeler gjør. Så siden jeg bor i Ungarn er det lettere å bli engasjert i det som skjer her. 

– Jeg har deltatt i demonstrasjoner når det har vært litt stygge politiske avgjørelser fra statsminister Viktor Orbán. Det er flere ting jeg blir utrolig provosert av. Den demonstrasjonen jeg husker best var etter det de lokale kalte «slave-loven». Den ga bedrifter lov til å vente to år med å utbetale tillegg for overtid. En annen episode var da Billy Elliot ble tatt av den nasjonale operaens program da den var klar for premiere, fordi de mente den ville «fremme homofili blant unge».

– Og hvordan er det for kvinner?

Det er jo ganske forhistorisk, hvis du sammenlikner med Norge. De første årene blir man ofte sjokkert over utsagn fra gamle professorer, men også unge assistenter som man skulle tro visste bedre. Vi hadde disseksjon av fisk i en fysiologitime tidlig i studiet, hvorpå professoren spurte, «er det noen menn i rommet som kunne tenke seg å bli kirurger?» Da rakk noen av oss opp hånda, og sa at det kan jo være kvinner og, og da bare lo han og svarte at det er ikke kvinner fysisk eller psykisk sterke nok til. Da fyrte vi oss litt opp, vi jentene fra Norge, og sa at «jo, i Norge, så er vi det». Det hele endte med at også noen av jentene fikk dissekere fisk. 

– Du nærmer deg slutten av studiet og LIS1-søknader. Hva tenker de norske studentene i Pécs om det?

Jeg tror nok at mange er litt stressa, litt sånn som stemninga er i Norge også. Man håper å få LIS1-plass med én gang. Men mine venner og jeg er ikke så veldig bekymret, man får som regel LIS1-stilling etter i verste fall et halvt eller ett år. Om man må jobbe som vikar, så er det tålelig. Det er litt både óg, men de fleste tenker nok at det ordner seg. Men jeg er en litt positiv person og kanskje feil person å spørre. 

– Vi tenker ikke at vi stiller noe dårligere, fordi vi har bodd i utlandet. Det er jo søknadsbasert nå, så det kommer jo an på hva man har gjort utenom. Studenter i Norge har hatt flere muligheter til å jobbe ved siden av studiet, har vært mye på norske sykehus og kjenner mer til hvordan ting gjøres og kjenner folk, noe som vi ikke har like store muligheter til når vi er her nede hele tiden. Men vi har jo obligatoriske sommerpraksiser, så det hjelper jo litt. 

– Jeg er spent. Men jeg gleder meg, blir deilig å komme tilbake til Norge. Og så er det mange som flytter til Tyskland, mange som får seg tysk kjæreste, hehe. 

– Ønsker du deg helst tilbake til Norge?

– Ja, for meg så er det ikke noe spørsmål. Norge er jo et veldig bra land å bo i, med gode arbeidsvilkår. Også har jeg en mann som bor i Norge, så jeg gleder meg til å flytte sammen med han og starte familie der. Fint sted for fremtiden og trygt. Og om ikke optimalt, så har Norge et bedre politisk klima enn Ungarn. 

Prioritering

Undertegnede kjenner Tuva godt fra to år som medredaktør i Æsculap. Fra utsiden virker hun som en person med god balanse i hverdagen, mellom hverdag og fest. 

– Hvordan synes du det er med kombinering av studier, Æsculap og livet generelt?

– Selv så er jeg en person som mentalt ofte prioriterer beinhardt. Det er alltid veldig tydelig for meg hva som er viktigst å gjøre. Om jeg skriver det ned eller har det i hodet har jeg alltid klart for meg hvor mye tid jeg har lyst til å bruke på forskjellige ting. Jeg passer på at jeg ikke overarbeider meg på noen av aspektene i livet, at jeg legger ting i ulike esker og tar det fram når jeg har behov for det, sånn «compartmentalising».

– Er du en person som sitter og bekymrer deg på kvelden for alt du ikke har lest?

– Nei! Selv om jeg kanskje sitter og leser og føler at jeg ikke strekker til. Da tenker jeg, jeg bør enten justere målet mitt i morgen eller jobbe hardere i morgen. Men så føler jeg at jeg greier å legge det fra meg etterpå. 

– Jeg ser det veldig for meg i hjernen min, ser det veldig for meg fysisk. Det er skiller. Føler meg litt psykopat noen ganger, at jeg kan skru det av, men det funker som regel. Jeg tenker fort i de banene, hva er mest konstruktivt for meg nå? Og så gjør jeg deretter. Veldig pragmatisk. Det er ikke alltid det går kjempebra med studiene, jeg er ikke noen stjerneelev. Å være gjennomsnittlig, det har jeg ingen skrupler med. Jeg vil heller ha det fint, enn å få toppkarakterer og slite meg ut.

– Hva bruker du fritiden din til ellers?

– Jeg liker å gå på kino! Gjerne alene, siden jeg går så ofte. Det er litt billigere her i Ungarn. Det er en liten, «artsy» kino bare noen få kvartaler fra der jeg bor, så den går jeg ganske mye på. Også er jeg som de fleste, ser en del på Netflix, HBO og NRK. Akkurat nå har jeg sett Beforeigners på HBO, den synes jeg er veldig artig. Den handler om at man blander tidsaldere, det kommer  flykt-ninger fra fortiden. Det kan fort trekkes linjer til innvandring og båtflyktninger. Artig konsept, men også fint politisk stikk og godt skrevet. Jeg hører også veldig mye på podcast, for det kan jeg gjøre mens jeg lager mat, går et sted og gjør noe annet. Det er kanskje litt høyt tempo, men ikke hvis du ser meg utenfra, for kanskje jeg ligger stille og hører på podcast og strikker, men jeg fyller som regel tiden med et eller annet. 

– For noen kan det være å dekke over noe annet, at man ikke får tid til å tenke seg om, som en avledning. Og jeg kan bruke det som dét i eksamensperioder, hvis jeg er litt stressa. Da kan det være fint med podcaster. Da sparer jeg ofte litt Radioresepsjonen-episoder. Men i hverdagen er det ikke-faglige stimuli jeg trenger. 

– Har du noen tanker til Journalens lesere, sånn helt på tampen? 

– Svar på epost! Hvis du får en e-post fra en student som er i beit, eller som prøver å søke en jobb, svar «nei», ikke la oss leve i uvissheten. Det gjelder vel kanskje i livet også. Det er det uvisse som ofte er ubehagelig. Det er mange som søker praksiser og jobber, som sender ut 40 e-poster, og kanskje får ett svar. Da skal folk vite, at når man får svar, om det så er et nei, så blir man fryktelig glad.  

Æscualp feirer 100-årsjubileum i 2020, og Tuva og tidligere redaksjonsmedlemmer inviterer alle som ønsker til markering høsten 2020.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar