Tema

Rundreise i en fryktkultur

Allmennpraktiker/1.amanuensis og fagbokforfatter, Eli Berg, ble så rystet av historiene hun fikk høre da hun holdt foredrag for noen av landets tillitsvalgte, at hun bestemte meg for å undersøke dem nærmere. Dette førte til en reise rundt i landet hvor hun intervjuet overleger og allmennpraktikere som hadde møtt motstand fra sine overordnede etter å ha kommet med bekymringer eller endringsforslag. Resultatet ble boka «Hold munn eller gå! Makt og avmakt i helsevesenet».

 Publisert 11.3.2015

Eli Berg mener en fryktkultur råder blant ansatte i norsk helsevesen. Intervjuer med overleger og allmennpraktikere som har møtt motstand etter å ha kommet med bekymringer og endringsforslag er nå blitt til boka «Hold munn eller gå! Makt og avmakt i helsevesenet.»
Eli Berg mener en fryktkultur råder blant ansatte i norsk helsevesen. Intervjuer med overleger og allmennpraktikere som har møtt motstand etter å ha kommet med bekymringer og endringsforslag er nå blitt til boka «Hold munn eller gå! Makt og avmakt i helsevesenet.»

KRISTIN MACK-BORANDER

– Og hva hadde de å fortelle, disse legene?

– Det de fortalte var utrolig nedslående. Det var historier om trakassering, trusler, represalier, usaklige oppsigelser, i enkelte tilfeller gikk det til og med så langt at de endte opp med arbeidsrettssaker.

 Var det verre enn du hadde trodd?

– Mye verre, jeg hadde ingen anelse om at det ble brukt så mange stygge metoder i det offentlige. Det mest graverende var å se at arbeidsgiver oppkonstruerte feil som gikk på person i stedet for å holde seg til sak. For eksempel kunne overlegers påpekning av triksing med diagnoser føre til at ledelsen hevdet at vedkommende var faglig uegnet, at han eller hun utgjorde en fare for pasientenes liv og helse. Det var også skremmende å se hvilke metoder som ble brukt for å få tillitsvalgte fjernet.

– Å ty til slike metoder høres voldsomt ut. Er det virkelig tilfelle?

– Ja, dessverre. Man kan spørre seg hvem det er som blir ledere. Det er ikke mitt forskningsfelt, så jeg skal ikke uttale meg om det, men jeg har gjort meg mine tanker. Og så er det et annet aspekt, nemlig at vi har et system med incentiver hvor det lønner seg å være «best i klassen». De «flinkeste» belønnes med mer penger. Det er bare det at denne flinkheten måles ut fra parametere som antall fristbrudd og liggedøgn og den slags; mål som ikke egentlig sier noe om hvor god pasientbehandlingen faktisk er. Man lager konkurranse, men helsevesenet er ikke ment for konkurranse, det er ment som en tjeneste for syke folk.

 Vil du si at ytringsfriheten er svekket? Og er det er en fryktkultur blant ansatte i norsk helsevesen?

– Absolutt. Det er en klar mangel på ytringsfrihet og en fryktkultur som råder flere steder i landet. Jeg har bevisst ikke snakket med yngre leger i sykehus fordi de ofte ikke har faste stillinger og naturlig nok er redde for å si i fra. De jeg har intervjuet er overleger og allmennpraktikere med lang erfaring – oppegående, modige, kunnskapsrike og faglig sterke kolleger. Noen historier har endt tragisk. Enkelte er blitt så knust at de har vært inne på tanken å ta sitt eget liv, andre er uføretrygdet. Krenkelsene har for noen kolleger blitt opplevd så dyptgripende at de ikke har klart å reise seg igjen. Og dette er ikke snakk om kverulanter. Jeg har satt meg godt inn i sakene. I tillegg til å snakke med informanter, har jeg lest dokumenter. Jeg er ikke i tvil om troverdigheten i det de forteller.

 Hva er årsaken til denne fryktkulturen?

– Den henger nok blant annet sammen med innføringen av foretaksreformen, et barn av New public management (NPM), eller «modernisering av offentlig sektor» som det heter, med blant annet omdømmebygging, lojalitet til ledelsen foran lojalitet til pasientene, og mål- og resultatstyring. Reformen har elementer av mistillit og kontroll. Den har snudd ansvarsfordelingen fullstendig på hodet, ikke bare i helsevesenet, men også i andre sektorer som skoler, universitet, politiet og NAV for eksempel. Å skulle etterlikne produksjonsbedrifter blir helt feil når det er folk vi skal ta vare på. Vi snakker om problemløsende institusjoner, ikke vareproduserende bedrifter. Allerede før helseforetaksreformen ble innført, viste forskning at dette ikke er lønnsomt hverken faglig eller økonomisk.

 Har du noen råd til de som skal si ifra eller varsle?

Som flere av mine informanter presiserte så er det for det første viktig å være saklig, redelig, og tydelig i det man legger fram. Flere har presisert hvor vesentlig det har vært for dem å drøfte sakene på forhånd med kolleger de kan stole på. Noen har også tenkt høyt sammen med venner og familie.

– Alle jeg snakket med underveis i prosjektet poengterte hvor viktig støtte fra Legeforeningen har vært både for beslutningen om å ta bladet fra munnen, men også når ting har skåret seg ved framlegg overfor ett eller flere ledernivåer, sier Eli Berg.

– Hvis man ser de uheldige virkningene, hvorfor tar man ikke konsekvensen av dette?

– Noen land har faktisk tatt konsekvensen og forkastet hele modellen. I Skottland brukte man fem år på å gå tilbake til en forvaltningsmodell med rammetilskudd. De har erstattet de fleste kvantitative styrings- og kontrollparametrene med noen få kvalitative mål. Og ikke minst viktig: Ledelsen av helsevesenet viser tillit til yrkesutøverne.

Det er dessuten ett felles forvaltningsnivå for primærhelsetjenesten og sykehusene, ikke et svarteperspill mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten som i Norge. Budsjettene holdes hvert år, og man ser klar helsemessig gevinst både hos pasienter og ansatte. Skottene er storfornøyd, og de er helt tydelige på at de er ferdige med å «drive butikk».

– Hvorfor kan ikke noe slikt gjøres også i Norge?

– Mens vi venter på at politikerne endrer kurs, må vi kunne skjele til ledere som faktisk får gjort mye godt innenfor dagens organisering. Administrerende direktør, eller «ansvarlig tilrettelegger» som han velger å kalle seg, ved Ringerike sykehus, Per Bleikelia, er et unikt eksempel. Han har snudd hele pyramiden med behandlerne i bunnen og direktøren på toppen. Han har gått tilbake til det helt basale, nemlig at det som betyr noe er tillit og tilrettelegging slik at helsepersonell får gjort jobben sin. Målet hans er at 90 % av legenes arbeidstid skal gå med til direkte pasientarbeid, ikke 42 % som målingene i landet for øvrig viste ved en kartlegging i 2012.

– Helsetjenesteaksjonen, boka «Helsesviket» og nå din bok. Kan det være at noe er i ferd med å skje?

– Jeg tror dessverre det er et godt stykke igjen, det virker ikke som politikerne helt skjønner hva de egentlig gjør. Jeg tror verken Høyre, Venstre, Krf eller Frp er klare for å revurdere helseforetaksreformen, mens det nok ulmer både i Rødt, SV og Senterpartiet. Det kommer i så fall an på hvor mye regjeringen lytter til de signalene som kommer fremover. Barnedødsfallet i Kristiansund er et slikt signal. Det skumle er hvis helsepersonell gir litt opp, hvis de slutter å si fra, da kan det gå utover pasientsikkerheten. Vi har en plikt til å si fra både innad i helsevesenet og til å opplyse allmennheten. Derfor skriver jeg folkelige bøker i stedet for forskningsrapporter. Min motivasjon er å få politikerne og befolkningen til å våkne.

– Du vil helseforetaksreformen til livs?

– Ja, det vil jeg. Den er dyr og den er dårlig og i aller høyeste grad moden for utskiftning. I ettertid har også sentrale bakmenn for NPM i Norge, samfunnsøkonom Kjell Roland og tidligere direktør i Telenor, Tormod Henriksen, gått ut og sagt «vi tok feil»

– Kommer politikerne til å si det samme – «vi tok feil»?

– Jeg har mine tvil. Men vi må i alle fall håpe at vi igjen får en offentlig sektor som er ment som en tjeneste til befolkningen, solidarisk og kollektivt finansiert, og ikke late som om vi må leke produksjonsbedrifter om vi vil bevare velferdsstaten. ■

4 thoughts on “Rundreise i en fryktkultur

  1. Noreg er blått for tida. AP er også blått, sjølv om dei hevdar det motsetter. Andre parti lever i si eiga verd… opptekne med å fange CO2 og forby bilkøyring. Sunt bondevett og ettertanke er fordunsta, trass vart fantastiske kunnskapssamfunn!

    1. Ekstremt viktig å belyse denne typen saker, gjerne i så mange medier som mulig. Dette er noe jeg tror folk flest ikke vet, og som alle burde vite. Fortsett det gode arbeidet!

Legg inn en kommentar