Lars Fredrik Svendsen, professor i filosofi Fotograf: Simen Kjellin Fri bruk som pressefoto
Publisert i %1$s Uncategorized

Redd, syk og feit

I risikosamfunnet blir helseproblemer blåst opp til «epidemier», og selv om vi ikke er mer utsatt for farer enn tidligere. Fedme-epidemien er et slikt eksempel, skriver Lars Fr. Svendsen.

 date_range Publisert 1.11.2016

Vi engster oss stadig mer for det meste, til tross for at vi lever under historiens beste betingelser, aldri har levd lenger, aldri har vært mindre syke, og, når vi først er syke, har større muligheter enn noensinne til å få effektiv behandling. Vi har ikke et dagligliv som kretser rundt kampen for overhodet å overleve, og har en materiell velstand uten historisk side­stykke. Likevel oppfattes det senmoderne livet som særlig utsatt.

I risikosamfunnet er vi slett ikke mer utsatt for farer enn tidligere. Imidlertid har vi en større bevissthet om risiko. Den offentlige samtalen i det senmoderne samfunnet gjennomsyres av en alarmisme hvor så å si alt betraktes i et risikoperspektiv. Det er også slående hvor hyppig epidemibegrepet forekommer. Nær sagt ethvert helseproblem som får et visst omfang i befolkningen blir omtalt som en «epidemi».

Folks risikopersepsjon blir i stor utstrekning formet av deres konsum av massemedier. Det har vært en sterk økning i antall forekomster av ord som «frykt» og «risiko» i avisene de siste tiårene. Folk blir mer engstelige av sitt konsum av massemedier. For eksempel er det dokumentert at folk som ser mye på tv er mer tilbøyelige enn andre til å oppfatte sitt nabolag som utrygt, tro at kriminaliteten øker og at de er i fare. Nyheter er også underholdning som skal være engasjerende, og derfor forsøker man ofte å etablere en relasjon mellom mediekonsumenten og nyheten som formidles. Det finnes til enhver tid en rekke farer som kan tjene som utgangspunkt for presseoppslag, men det er ingen klar forbindelse mellom mengden oppmerksomhet et fenomen vies i masse­mediene og den reelle faren fenomenet utgjør.

Ikke minst er helserisiko et takknemlig fenomen for massemediene. Vår forhold til egen helse har gjennomgått store endringer, hvor sykdommer har karakteren mer av å være permanente trusler mer enn noe som rammer oss fra tid til annen og med en begynnelse og en slutt. Disse permanente truslene minnes vi daglig om i massemediene, som forteller oss om hvilke risikosignaler tilsynelatende uskyldige symptomer kan være. Hele livet betraktes i sykdommens perspektiv, redusert til en kronisk kamp mot lidelser som mest sannsynlig aldri vil ramme de fleste av oss.

«Alarmerende påstander om at en så-og-så stor del befolkningen nå lider av overvekt eller fedme er villedende.»

Når vi ikke bekjemper sykdommer direkte, skal vi bekjempe risikofaktorer for sykdom. Her har ikke minst overvekt og fedme stått sentralt. Strengt tatt finner man advarsler mot en kommende fedmeepidemi i hvert fall ett århundre tilbake i tid, men det er ved år­tusenskiftet at debatten skyter fart og at det blir en utbredt oppfatning at overvekt og fedme utgjør en helserisiko av særlig stor betydning.

Det rapporteres stadig at fedmekurvene peker oppover, men gjør de det? En økning har utvilsomt funnet sted siden 1970-tallet. Hvis vi velger et kortere tidsperspektiv, for eksempel utviklingen siden Levekårsundersøkelsen i 2008, finner vi ingen økning frem til levekårs­undersøkelsen 2012. Barnevektstudien viste ingen økning fra 2008 til 2012, og heller ingen økning fra 2012 til 2015. Vi kan også se på gjennomsnittlig fødselsvekt, som etter å ha økt mellom 1990 og 2000 nå er tilbake like over nivået i 1990. BMI-økningen ser ut til å ha flatet ut. «Epidemien» er etter alt å dømme forbi.

Hvis vi simpelthen har stabilisert oss på et farlig høyt nivå, kan det likevel være god grunn til å rope varsko. Så hvor stort er problemet? De fleste store metastudiene plasserer lavest dødelighet klart innenfor overvektskategorien. De gir oss ikke grunn til å anta at overvektige er utsatt for signifikant høyere risiko enn normalvektige. Tvert imot kan vi hevde at den delen av befolkningen som har fått en vektøkning og beveget seg fra kategorien normalvektig til overvektig statistisk har økt sin levealder noe. Sett under ett gir fedme i praktisk talt alle studier høyere dødelighet enn normalvekt og overvekt, men hvis man differen­sierer mellom fedme klasse I, klasse II og klasse III, viser dette seg å gjelde entydig bare for klasse II og III, mens resultatene spriker mer for fedme klasse I.

Nylig ble det publisert en studie i British Medical Journal som hevder at de normalvektige likevel har lavest dødelighet. Selv om vi legger til grunn denne studiens funn, er det ingen grunn til å slå alarm. Det avgjørende er selvsagt hvor mye høyere risiko det er snakk om. Studien tilsier at en økning på hele 5 BMI-enheter gir en økning i relativ risiko på ca. 1.2. Det er mildt sagt beskjedent. Ved bare å rapportere at overvekt ifølge denne studien gir økt risiko for å dø, skaper man et inntrykk av det er langt farligere enn hva det faktisk er. For øvrig kom det uken etter en annen studie i Journal of the American Medical Association, som igjen plasserer lavest dødelighet midt i overvektsgruppen.

«Den politiske normalismen er i øye­blikket en større trussel mot borgeres frihet og lykke enn den politiske ekstremismen.»

Alarmerende påstander om at en så-og-så stor del befolkningen nå lider av overvekt eller fedme er villedende. Å slå sammen overvekt og fedme på en slik måte når gruppene har så ulik helserisiko, gir et feilaktig bilde av hva slags folkehelserisiko overvekt og fedme representerer. Det er som å slå sammen en gruppe med kronisk migrene og gruppe med litt hodepine nå og da, som om de var ensartede, og deretter si at vi står overfor et enormt folkehelseproblem siden hundre prosent av den norske befolkningen lider av migrene eller har lett hodepine fra tid til annen.

Diskusjonen om hva som er det absolutt laveste punktet på kurven for BMI og dødelighet har mer akademisk enn politisk interesse. Hvorvidt det optimale er en BMI på 23 eller 27 er temmelig irrele­vant for den enkelte borgers helserisikobilde. Vi må heller rette blikket med dem som er i reell fare, og da må vi opp i fedmekategoriene. Fortrinnsvis klasse II og III, som omfatter 2 prosent av befolkningen. Resten av befolkningen kan i grunnen få være i fred. Medisinen kan alltids fortelle deg at du statistisk vil leve noen år færre eller flere avhengig av hva slags kosthold og kroppsvekt du har, men den kan ikke fortelle deg om ett slags liv er bedre enn et annet.

Dette er av betydning fordi folks forståelse av hvilke trusler eller utfordringer vi har som samfunn og individer legger føringer på hvilke politiske løsninger vi vil akseptere eller til og med kreve. Det liberale demokratiet hviler på en forutsetning om at borgerne skal fatte frie og fortrinnsvis informerte valg om hva slags liv de skal leve og om hvordan samfunnet bør organiseres. Da er det også en forutsetning at de presenteres for et noenlunde etterrettelig bilde av hvordan det er stilt.

Normalitetsrommet krymper stadig, og den politiske normalismen er i øyeblikket en større trussel mot borgeres frihet og lykke enn den politiske ekstremismen. ■

LARS FR. SVENDSEN er forfatter og professor i filosofi ved Universitetet i Bergen.

Essayet stod på trykk i Journalen nr. 2/2016, og er en omarbeidet versjon av et foredrag han holdt ved De nordiske mediedager i Bergen i mai 2016.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar