Både FNs torturkomité og Sivilombudsmannen er sterkt kritisk til isolasjon av psykisk syke i norske fengsler. ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX
Publisert i %1$s Redaktøren

Psykisk syke skal ikke isoleres i fengsler

Sivilombudsmannen vil ha slutt på isolasjon av psykisk syke i fengsler. Også FNs torturkomité er kritiske til omfanget av isolasjonstiltak i Norge.

Skribent person PER HELGE MÅSEIDE   date_range Publisert 27.6.2018, oppdatert 7.10.2018

Vi kan ikke ha det slik at Norge har en praksis overfor psykisk syke som er i strid med grunnleggende menneskerettigheter og norsk lov, og der dette til stadighet påpekes av FNs torturkomité og Sivilombudsmannen. Isolasjon er ikke behandling av psykisk sykdom og må opphøre straks.

Det er dokumentert hinsides all tvil at isolasjon er helseskadelig. Spesielt utsatt er barn, gravide kvinner og psykisk syke, men alle mennesker risikerer helseskader. FNs spesialrapportør om tortur, Juan Méndez, mener at isolasjon over 15 dager bør forbys, med henisning til forskning på isolasjonens skadevirkninger. Varige skader kan oppstå etter få dager. Skadene kan komme raskt og faren øker for hver dag som går. Sivilombudsmannen frykter at det er isolasjonen i seg selv som i mange tilfeller er årsaken til psykisk sykdom blant innsatte.

Ansvaret for å følge opp disse forholdene er delt mellom flere statlige instanser. Isolasjon i fengsler og isolasjonsskader er først og fremst justisministerens ansvar, men det er nødvendig med tett samarbeid med helseministeren. Helsedirektoratet har anbefalt at bruken av ECT på nødrett skal vurderes av det regjeringsoppnevnte Tvangslovutvalget, som skal legge fram sin innstilling i september. Skjerming er helsevesenets område, og trenger tett oppfølging av helsemyndighetene.

Sivilombudsmannen fikk for noen år siden en egen forebyggingsenhet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling. Den undersøker forholdene der mennesker er fratatt friheten. En gjennomlesing av enhetens siste årsrapport dokumenterer flere urovekkende forhold i barnevernet, i fengsler – og på sykehus.

Siste år har enheten særlig fokusert på tre områder:

• Isolasjon av psykisk syke i fengsler

• Bruk av elektrosjokkbehandling på nødrett

• Bruk av såkalt skjerming i psykiatrien.

Det er godt kjent at svært mange fanger har psykiske lidelser. En norsk undersøkelse (V. Cramer) har vist at 42 prosent av domfelte har en angstlidelse, 12 prosent er suicidale og fire prosent er psykotiske. Norge ligger samtidig skyhøyt på statistikken over selvmord i fengsler

Ved isolasjon fratas mennesker meningsfull kontakt med andre. «Bruken av isolasjon er et inngripende tvangstiltak, og personer med psykiske lidelser, vil være særlig sårbare for umenneskelig eller nedverdigende behandling når de er helt utelukket fra fellesskap», skriver Sivilombudsmannen. Men isolasjon av personer med psykiske lidelser i Norge et stort og vedvarende problem, til tross for hard kritikk av soningsforholdene, også fra FNs torturkomité. Mange pendler også mellom korte opphold i psykisk helsevern og isolasjon uten behandlingstilbud.

Helsepersonell vet at akutt suicidale pasienter skal innlegges i sykehus, og ikke plasseres på glattcelle. De skal få medisinsk behandling, både samtaler og evtentuelt medikamenter.

Men i fengsler uten nødvendige ressurser kan løsningen bli den stikk motsatte av god behandling. Som Bergens Tidende har dokumentert, kan de selvmorsforebyggende tiltakene være redusert til å isolere fangen i en glattcellen. Deretter sjekker man den syke, det vil si fangen, jevnlig. Loggføring viser at dette «tilsynet» kan være redusert til å åpne luken inn til cellen en gang i timen for å se om fangen puster eller viser andre tegn til liv. I tillegg skal det gjøres et tilsyn av helsepersonell en gang i døgnet, men mange steder er det sjelden at det foregår lengre samtaler. Fortvilte ansatte i fengslene beskriver slike forhold som umenneskelige. At denne formen for «behandling» har noe for seg annet enn fysisk å forhindre at fangen får tak i et redskap som kan brukes til å skade seg selv med, er mer enn tvilsomt.

Sivilombudsmannen er bekymret for at selvmordsfaren øke, både på kort og lang sikt – når selvmordstruede personer frarøves kontakt med andre. I tillegg kommer det faktum at vi snakker om mennesker som på grunn av sine psykiske lidelser i utgangpunktet isolerer seg, eller som ikke er i stand til normal sosial omgang.

Forebyggingsenheten har også studert bruken av elektrokonvulsiv behandling (ECT), også kalt elektrosjokk. Behandlingen, som utføres i narkose, kan være effektiv ved alvorlige psykiske tilstander, men også påvirke kognitive funksjoner, i likhet med de lidelsene den skal behandle. Hvor stort problem dette er i praksis, i forhold til lidelsenes alvorlighetsgrad er omdiskutert. Uansett regnes behandlingen som så inngripende at den er forbudt uten samtykke.

Myndighetene har likevel åpnet for at behandlingen kan skje i etter såkalte nødrettsbestemmelser i straffeloven, dersom det er fare for å redde pasientens liv og helse. Både FN og Europarådet har stilt spørsmål ved lovligheten av denne praksisen, og Helsedirektoratet har uttalt at behandlingen kun kan skje uten samtykke når dette er det eneste behandlingsalternativet.

Sivilombudsmannen har dokumentert at ECT på på nødrett gjerne skjer ammen med andre tvangstiltak, og at grunnlaget for tvangshandlingen kan være dårlig dokumentert. Samtykke kan være innhentet fra pårørende på pasientens vegne, noe som ikke er lov. Behandlingsperioden har til dels skjedd over så lang tid at det er vanskelig å se for seg at nødretts-vurderingene var til stede hele tiden.

Norge er et av få land som benytter såkalt skjerming som behandling i psykiatrien. Da holdes pasientene atskilt fra andre personer, men ikke fra behandlingspersonalet. Pasienten skal ikke være innelåst, til forskjell fra ved isolasjon.

Sivilombudsmannen fant at skjermingen til dels har vært omfattende, at den ofte var dårlig dokumentert, at terskelen var lav, og at begrunnelsen kunne være så ullen som «blamering» overfor medpasienter. Et sted var hele 30 prosent av sengene i skjermede enheter, noe som kan gjøre terskelen lavere hvis avdelingen er full. Skjermingsenhetene framstod ofte som isolasjonspregede, med liten tilgang til utearealer og med «nedstrippede» lokaler. Skjermingen ble gjennomført forskjellig og til dels mye lenger enn hva som er lovlig. I hvilken grad skjermingen skjedde av hensyn til pasienten selv, eller av hensyn til andre pasienter, var til dels uklart.

Denne versjonen av lederen har stått på trykk som kronikk i Bergens Tidende 27. juni. Den opprinnelige versjonen kan leses i pdf- og issuu-utgaven av Journalen.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar