Privatiserings-ideologi i Sykehusplanen

I en kommentarartikkel i The Guardian i august 2014 skriver professor Allyson Pollock om følgene av at den britiske helsetjenesten (NHS) gradvis har blitt privatisert. Prosessen har tatt mange år, med «indre marked», offentlig-privat samarbeid og underfinansiering av offentlige sykehus som ingredienser.

En av mekanismene har vært å pålegge offentlige sykehus å kjøpe helse­tjenester fra private tilbydere i stedet for å bruke dem på å styrke sitt eget behand­lingstilbud. På den måten har sykehusene blitt tvunget til å sage over den greina de sitter på. I vinter er det varslet full krise i NHS: Voksende ventelister, kansellerte inngrep, umulige prioriteringsoppgaver og trussel om streik blant yngre leger er bare noe av det som skaper overskrifter.

Den som vil forstå utviklingstrekk i norsk helsetjeneste gjør klokt i å se til Storbritannia. Det britiske helsevesenet har på mange områder stått som modell for helsetjenestene i de nordiske sosialdemokratiene, og nordiske helebyråkrater og -politikere henter fortsatt inspirasjon hos sine britiske kolleger. Det bør de slutte med nå.

Ytterligere privatisering

Nasjonal helse- og sykehusplan har fått mye oppmerksomhet pga foreslåtte endringer i akuttfunksjonen til flere lokalsykehus. På sikt tror jeg folk flest vil merke mer til at regjeringen legger til rette for ytterligere privatisering av det norske helsevesenet.

Planen inneholder et eget kapittel om Privates rolle i framtidens spesialist­helsetjeneste. Her heter det at Regjeringen vil «styrke samhandlingen med private tjenesteleverandører» og at «Helse- og omsorgsdepartementet har stilt krav om at de regionale helseforetakene øker omfanget av anskaffelser fra private leverandører innen somatikk».

For øvrig er Nasjonal helse- og sykehusplan gjennomsyret av henvisninger til private helse­aktører. I et dokument som ellers peker på betydelige utfordringer i den offentlige helsetjenesten er det bemerkelsesverdig at private aktører utelukkende omtales i positive vendinger.

«And there is a standard technique of privatization of public servides. First thing to do is defund them, then they don’t work and people get angry and they want a change. You say okay, privatize them and then they get worse.» NOAM CHOMSKY , MIT

Kun ett sted, i kapittel 7 («Den nye pasient­rollen») omtales risikoen for en todelt helse­tjeneste. Her hevdes det at regjeringens forslag om fritt behandlingsvalg «vil motvirke utviklingen av en todelt helsetjeneste, der de med god råd eller private helseforsikringer kan kjøpe seg ut av køen – mens de med dårlig råd må vente». Det er all grunn til å se med skepsis på denne formuleringen.

Kombinasjonen av offentlig finansiering og markedstilpasset helsetjeneste er ofte angitt å fremme konkurranse mellom tilbyderne. Det man lett glemmer er at konkurransen ikke handler om hvem som kan levere det beste helsetilbudet, men heller om hvem som oppnår best økonomisk resultat.

Kostnadsvekst

Land med delvis offentlig finansiering av private helsetilbud har opplevd en voldsom kostnadsvekst. Dette er godt beskrevet av Harvard-professorene Steffi Woolhandler og David Himmelstein i BMJ for noen år tilbake. Blant årsakene er byråkratisering og kapitalkostnader: Betalingssystemer og kontrollrutiner medfører en rekke arbeidsoppgaver som ikke produserer helsetjenester.

Profittmotivet til aktørene bidrar også til å drive kostnadene opp uten at folkehelsen bedres. Et slikt system favoriserer aktører som leverer mer, ikke nødvendigvis bedre, helsetjenester. Det går derfor inflasjon i undersøkelser og behandlinger som ikke bidrar til mer helse. NHO evaluerte nylig effekten av privat helseforsikring. Konklu­sjonen var at selv om flere fikk raskere adgang til spesialiserte helsetjenester, hadde slike forsikringsordninger ingen effekt på sykefraværet.

Privatisering av offentlige tjenester har i Norge – som i andre europeiske land – blitt markedsført med uttrykk som «mangfold», «valgfrihet», «løsningsorientering», «innova­sjon» etc. Etter et par tiår med denne ideolo­gien har vi nå empirisk grunnlag for å slå fast at når helseforetak tvinges til å kjøpe helse­tjenester fra private i stedet for å investere pengene i egen virksomhet, skjer en langsom dreining bort fra offentlige løsninger.

Risko for todeling

Risikoen for en utvikling mot todeling av helsetjenesten ble nylig godt dokumentert av bransjen selv: Som svar på Helse­ministerens invitasjon til «dugnad» for «fritt behandlings­valg» svarer sjefen for Privatsykehuset Haugesund, Turid Staveland Nygaard, «nei», fordi myndighetenes betalingsvilje ikke er god nok (Dagens Næringsliv, 9. november). «Vi får levere til dem som har råd til å betale for behandlingen, og til pasienter med helseforsikring», sier hun.

Dette kan vanskelig oppfattes annerledes enn at disse private aktørene har opp­arbeidet seg tilstrekkelig kundegrunnlag til å operere uavhengig av det offentlige. En viktig årsak er at helseforsikring i Norge selges på billigsalg fordi det offentlige bærer den største risikoen når noe går riktig galt. Et blikk til utlandet forteller oss at forsikrings­kostnadene vil se helt annerledes ut om risikoen skal bæres av forsikringsselskapet alene.

Pollock beskriver hvordan britiske offentlige sykehus må dekke behandlingskostnadene til pasienter som har blitt feil­behandlet eller har pådratt seg komplika­sjoner etter behand­ling i private klinikker. Ofte er det leger og sykepleiere med hovedstilling i det offentlige som arbeider i privatklinikkene. Noen som kjenner seg igjen?

JON HENRIK LAAKE
Overlege dr med, Akuttklinikken,
Privatiseringsideologi i Sykehusplanen