Publisert i %1$s Kronikk

Om solidaritet i ebolaens tid

Smittsomme sykdommer, og særlig der det ennå ikke fins spesifikk forebygging og behandling, kan lett få mytiske proporsjoner. Det skriver lege Berit Austveg, 

Skribent person Berit Austveg   date_range Publisert 4.10.2014

Albert Camus’ bok Pesten er en klassiker, som sier noe viktig om de eksistensielle spørsmålene som kommer opp mellom mennesker der det er alvorlig smitte. Det er en vakker og tankevekkende bok om en by som blir satt i karantene på grunn av pest. Byportene voktes av soldater, og innbyggerne må forholde seg til hverandre, med sin angst og sine håp. Noen blir sjenerøse, andre blir smålige og ondskapsfulle.

Ebola er ikke en ny sykdom, det har vært registrert utbrudd av sykdom med ulike ebolavirus i Afrika siden 1976. Men det nåværende utbruddet er det største noen gang. Utbruddet startet i Guinea i desember 2013, og omfatter nå også landene Sierra Leone, Liberia, Senegal, Nigeria og Den demokratiske republikken Kongo.

Verdens helseorganisasjon har erklært at ebolautbruddet er «public health emergency of internantional proportions». Til tross for det, anbefales det ikke generelle restriksjoner på reiser eller handel, kun råd dersom noen som kommer fra de affiserte områdene skulle bli syke underveis.

Denne tvetydigheten er kanskje vanskelig å forstå for allmennheten. I media er det for tiden en voldsom opphaussing av hva ebola kan bety for oss her i det trygge Norge. Fokuset er på frykt for om vi selv kan rammes. Media har intervjuet helsepersonell som reiser til affisert områder. Det får liten oppmerksomhet når de forsikrer at de vet hvordan de skal håndtere smittefare.

Det har slått meg hvor lite det er snakk om hvordan helsepersonell skal håndtere at de selv er så mye mer privilegerte enn sine pasienter. Skulle de selv få en febersykdom av noe slag, vil de flys ut og få den beste behandlingen som er å oppdrive, og av mye høyere kvalitet enn hva de kan by sine pasienter. De vil merke smertelig hvor ulik prislapp det settes på oss mennesker.

I et innslag på NRK Dagsrevyen en kveld ble det vist hvordan personalet på Ullevål sykehus læres opp i fall vi skulle få et mulig ebolatilfelle til Norge. Det er ikke helt enkelt å sette en kanyle intravenøst med tykke oppvaskhansker, og det er heller ikke lett å få god kontakt med pasienter når en snakker i mikrofon inne i heldekket maske. Min tanke var at det var fint at de gjør jobben sin, uten at jeg så nyhetsverdien i det. Sykehuspersonell gjør jo jobben sin hele tiden. Men fokuset var på frykt, var de ikke redde for egen smitte? Svaret var negativt, men på nytt satt en igjen med at de, og vi alle, egentlig burde være redde.

Preben Aavitsland har oppsummert den globale situasjonen slik: Det vi med god grunn skal frykte er sykdommer som smitter lett og som har en høy dødelighet. Ebola har høy dødelighet, men den smitter bare ved direkte kontakt med syke, og har derfor et lite smittepotensiale. Det er derfor ingen grunn til å frykte at dette blir en stor, verdensomspennende epidemi.

For landene som er rammet, er ebola en katastrofe. Helsepersonellsituasjonen i de affiserte landene er blant de dårligste i hele verden, og når mange helsearbeidere rammes, blir konsekvensene enorme. Pasienter som kunne fått livreddende behandling for febersykdommer som malaria eller meningitt, kan bli overlatt til seg selv. Karantene er et godt hjelpemiddel, men der karantene nå er satt i verk, kan det få enorme konsekvenser for innbyggerne, fordi myndighetene ikke klarer å stille med et apparat for å skaffe mat og annet befolkningen trenger.

Verdens helseorganisasjon publiserte 28. august en konkret plan for hvordan utbruddet kan bekjempes. Det er et akutt behov for helsepersonell, bedre laboratorie- og isolasjonskapasitet, og beskyttelses­utstyr. Men også det videre perspektivet tas med: Generell folkeopplysning, organisering av begravelser slik at videre smitte hindres, sikring av tilgang til mat og vann. Et korttidsperspektiv må kombineres med oppbygging av allerede sårbare helsesystemer i de landene som rammes.

At ebola nå defineres som en internasjonal katastrofe, betyr ikke at vi alle står i fare for å få sykdommen. Men det betyr at de landene som er rammet, trenger hjelp og solidaritet fra hele det globale samfunnet.

Smittsomme sykdommer, og særlig der det ennå ikke fins spesifikk forebygging og behandling, kan lett få mytiske proporsjoner. Vi kan lære av skjønnlitteraturen, som av Camus’ roman, om hva en epidemi av frykt kan føre til. Og av gamle, gode Arnulf Øverland om at vi må bry oss, også når ikke vi selv er rammet.

Vil du skrive en kronikk til Journalen?
Kronikk skal være på 4500 tegn, leveres med portrett av kronikkforfatteren. Kommentar/leserinnlegg skal være på 2500 tegn.
Ta kontakt med redaktør Per Helge Måseide (se kolofon s. 3). Kronikker som kommer på trykk honoreres med en boksjekk.

 

 

Del gjerne!

1 kommentar til “Om solidaritet i ebolaens tid

Legg inn en kommentar