Per Helge Måseide
Redaktør Per Helge Måseide
Publisert i %1$s Redaktøren

Nysgjerrighet kan ikke vedtas

«Å behandle syke mennesker kan ikke sammenlignes med å arbeide i en industribedrift.» Det skriver nestor i norsk onkologi, Sophie D. Fosså, i en anmeldelse av Per Fugellis siste bok; Journalen. Hun poengterer videre at kvalitets- og effektivitetsindikatorer er helt forskjellige ting.

 date_range Publisert 17.9.2013

Selv om også myndighetene erkjenner at såkalte kvalitetsindikator skal være et indirekte mål – og en pekepinn – på kvalitet, er det en rekke metodiske svakheter med dagens omfattende registrering av kvalitetsindikatorer. Dels kan indikatorene være irrelevante i forhold til hvordan det til slutt går med pasienten. Dels blir det ofte et mislykket forsøk på å fange kvalitative størrelser med kvantitative data.

«Flytter du høy kompetanse bort fra pasientene og erstatter den med systemer og rutiner som spesialistene bare settes til å overvåke, blir det kanskje økt produksjon, men kvalitet blir det altså ikke», skriver Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard, i en kronikk.Samtidig peker overlegene Kristoffer Lassen og Jon Henrik Laake på et annet stort problem; såkalt «registreringstretthet».

«Vi må ta faget tilbake», heter det på mange hold i disse dager, ikke minst hos tilhengerne av Helsetjenesteaksjonen (HTA). Hva som konkret ligger i dette, er mer uklart. Derfor er Lassens initiativ om å utvikle sitt eget kvalitetsregister så prisverdig. Han har klart å vri fokuset vekk fra negative forhold, som det er det vanskelig å få gjort noe med i en håndvending, og i stedet fått kollegene med på å registrere noen få nøkkeldata som de selv mener er viktig for å kvalitetssikre sin egen praksis.

Hva som er medisinens fundament er ikke alltid en betongmur, men en tynn skorpe. For eksempel har vi i årevis behandlet bronkiolittbarn med adrenalin-inhalasjoner, selv om vi har visst at kunnskapsgrunnlaget for dette er tynt.Nå er praksisen undersøkt i en multisenterstudie, utgått fra Ullevål sykehus, publisert i The New England Journal of Medicine. Resultatet er at man like gjerne kan nøye seg med å inhalere saltvannet som adrenalinen er utblandet i. Dét er et godt eksempel på resultatet av god forskning – drevet fram av et ekte engasjement.

Den pågående borreliosedebatten har aktualisert politikernes rolle når det gjelder å oppmuntre til medisinsk forskning på lidelser og problemstillinger som de selv er svært oppptatt av. At kunnskapsgrunnlaget kan være mangelfullt er likevel ikke et argument for å designe forskningsprosjekter eller utvikle kvalitetsindikatorer fra Stortingets talerstol.
Det er lite hensiktsmessig dersom Stortinget vedtar bedre rammebetingelser hvis dette ledsages av forventninger om at fagfolk skal gå langs godt skiltede blindveier. Derfor må vi tørre å være tydelige på hva vi tror er god kvalitetsregistrering og forskning, og hva som ikke er det. Å si nei til å kaste bort samfunnets ressurser og verdifull tid, selv om påtrykket fra opinionen og politikere er sterkt, er ikke nødvendigvis et uttrykk for arroganse, men akademisk redelighet.

Faglig nysgjerrighet kan ikke vedtas i Stortinget men Stortinget kan legge til rette for at den kan stimuleres. Å be leger samle inn unyttige prosessdata og drive politisk motivert forskning er kanskje nyttig for å holde hjulene i helsebyråkratiet i gang. Men det gjør antakelig ikke pasientene friskere.

Del gjerne!