Publisert i %1$s Tema

Nedprioritering av psykiatriske pasienter, igjen

Opptrappingsplanen for psykisk helse var en nedtrappingsplan.

 date_range Publisert 10.3.2020
AV RANDI ROSENQVIST, PSYKIATER, 
Oslo universitetssykehus (OUS) og Ila fengsel

Helsedirektoratet reklamerer for opptrappingsplanen for psykisk helse fra 1998 til 2008 som et «viktig løft for tilbudet av lokalbaserte tjenester». Det dreide seg om nedbygging av psykiatriske sengeplasser og overføring av viktige diagnostiske, behand-lingsmessige og omsorgsmessige oppgaver overfor til dels svært syke pasienter, til de distriktspsykiatriske sentrene (DPS’ene), primærhelsetjenesten og kommunene.  

Nedbyggingen av psykiatriske sengeplasser begynte allerede på 1970-tallet da effektive medisiner, god oppfølging og uførhets-trygd gjorde at færre mennesker trengte heldøgnsomsorg i psykiatriske institu-sjoner. I 1960 var det rundt 18 000 senger i det psykiske helsevern totalt i landet, i 1990 var det 7 745 senger og i 2017 var det 3 444 (SSB). I 1990 var det 20 259 utskrivninger, i 2017 var tallet oppe i 54 065 (SSB). Selv om noen pasienter stadig er lenge i psykiatriske sykehus, så er de fleste opphold blitt kortere og kortere. 

Mange pasienter mottar i dag poliklinisk psykiatrisk oppfølging. Pasienter som er motivert for oppmøte ved DPS, behandles i kortere periode av ulikt helsepersonell. De får behandling for ulike psykiske lidelser og livskriser, til dels lidelser som det ikke var et behandlingstilbud til i asylenes dager. Men, vi har også ACT (Assertive Community Treatment) team og FACT team (Flexible Assertive Community Treatment og kan oversettes til fleksibel aktiv oppsøkende behandling) som følger opp pasienter med psykoselidelser over tid. De gjør en god jobb. De dårligst fungerende pasientene kan likevel ikke nødvendigvis nyttiggjøre seg dette. Slik behandling krever en relasjon og tillit til behandlingsapparatet. Jeg er ikke den eneste som hevder at de dårligste pasientene har tapt på opptrappingsplanen. De trenger omfattende omsorg på heldøgnsbasis, noe de færreste får i dag. Men det hadde vi råd til for mange år siden.

Jeg er ikke den eneste som hevder at de dårligste pasientene har tapt på opptrappingsplanen.

Planer for Oslo-psykiatrien

Det er vanskelig å finne gode plantall for antall psykiatriske sengeplasser i Oslo, men Sykehusbygg forutser en økning av antall døgnopphold på 42,1 prosent frem mot 2035 (Utviklingsplan 2035 ver 09). Samtidig forventes det at antall oppholdsdøgn er lavere enn i 2015. Dette innebærer en kraftig reduksjon av liggetiden for det enkelte døgnopphold

Intensjonen er nok at pasienten kun skal roes ned i sengeavdeling, og den videre oppfølging skal skje poliklinisk. Etter min mening er ikke dette godt nok. Erfaring tilsier at svært mange psykotiske pasienter trenger ro og tid for å etablere trygge relasjoner med behandlingspersonale. De trenger aktiviteter på dagtid som kan gjøres sammen med erfarent personale. En sykehusavdeling for slike pasienter må være annerledes enn for akutt somatisk syke pasienter som stort sett ligger i seng. Gamle Gaustad sykehus har vært et egnet sted for urolige, engstelige og psykotiske pasienter. En underdimensjonert avdeling ved Sinsenkrysset er det ikke.

Hvordan bør en utredning av psykotiske pasienter være?

Når en pasient i psykotisk tilstand innlegges til utredning ved en akuttavdeling, går de første dagene ofte med til å roe ned situasjonen. Så skal den diagnostiske og behandlingsmessige prosessen påbegynnes. Det er lite teknologi i psykiatrien, det meste arbeidet baserer seg på samtaler og observasjoner. En spesialist må snakke med en nyinnlagt pasient for å avklare formalia, mens flere medarbeidere må snakke med pasienten som ledd i utredningen. Pasienten må utredes somatisk, kanskje nevropsykologisk, og må ofte avruses for å få observasjoner om hvorledes han eller hun fungerer edru. Det må innhentes informasjon fra pårørende og en omfattende anamnese om sykdomsutviklingen bør utarbeides. Dette tar tid. Først når dette er gjort kan man stille en diagnose. Deretter må vi motivere for videre oppfølging og helst etablere en kontakt ved et DPS som kan følge opp over tid. Det sier seg selv at dette ikke blir gjort med den liggetiden som man nå opererer med.

Pasientsikkerhet i psykiatrien må være at pasienter får riktig diagnose og riktig behandling til riktig tid. Dessverre er det mange som flyter rundt med en rusdiagnose hvor psykosen ikke er diagnostisert. Og andre har fått diagnostisert sin psykoselidelse, men ønsker ikke behand-ling fordi det initiale arbeidet aldri ble gjort godt nok. Disse personene belaster pårørende, og ofte nærmiljøet, i tillegg til at prognosen blir dårligere jo lenger man går psykotisk.  Jeg har arbeidet med pasienter uten samtykkekompetanse i mange år, og jeg vet at det går an å få til et godt samarbeide med de fleste dersom man har ro, tid, respekt og kompetanse. 

De dårligste, aggressive pasientene

Ved OUS er det to lokale og en regional sikkerhetsavdeling. Her er alvorlig sinnslidende med store adferdsavvik innlagt, gjerne over år. Disse pasientene mottar dyr og kvalifisert behandling. Regional sikkerhetsavdeling ved Dikemark har en elendig bygning og liten kapasitet. Lokal sikkerhetsavdeling på Dikemark og på Gaustad har noe bedre bygningsmasse, men de er ikke på noe vis optimale. Gjennom mange år er det planlagt ny Regional sikkerhetsavdeling, og OUS/Helse Sør-Øst har konkrete planer om å bygge en større enhet i Bærum, i nærheten av Ila fengsel. Her er planen å samle de lokale og den regionale sikkerhetsavdelingen samt bygge en enhet for spesielt utagerende psykisk utviklingshemmede med psykoseproblematikk. En slik enhet bør være stor nok til å drive effektivt, med vakthavende   leger, sosionom, sysselsetting for pasientene, kjøkkenløsninger, vaktmestertjenester, kontorpersonale foruten mye miljøpersonale. Disse planene synes nå å være på vent i OUS’s store sykehuskabal. Det er ikke bare bekymringsfullt, men etter min mening skandaløst.

Den gang Reitgjerdet sykehus ble nedlagt (1987) som nasjonal avdeling for særlig aggressive og vanskelige psykotiske menn, var det ca 7 senger per 100 000 innbyggere.  I 1990 var det 1,25 senger per 100 000 innbyggere ved regionale sikkerhetsavdelinger. I 2015 var det 0.77 plasser per 100 000 innbyggere ved regional sikkerhetsavdeling og 3,36 senger ved lokale sikkerhetsavdelinger, totalt 4,13 senger per 100 000 Nedbyggingen fra 1990 har primært skjedd i Helse Sør-Øst.

Det er flere pasienter ved sikkerhets-avdelingene som etter avdelingenes mening, bør sendes videre i behandlingskjeden. Disse blir likevel værende på et kanskje for høyt (og for dyrt) sikkerhetsnivå. Det er nå i gang et kartleggingsarbeid for å finne grunnen til det, men vi som har arbeidet med disse pasienten lenge vet hvorfor de ikke kommer videre. Det er ikke senger som er definert for langtidspasienter i psykiatrien, og kommunene og bydelene har hverken kompetanse, ressurser eller hjemler til å gi disse pasientene en stabil og trygg omsorg. Vi savner de faglig gode, psykiatriske sykehjemmene. 

Noen av disse pasientene blir til sist «satt ut på anbud» til private firma som gir dem bemannede boliger for perioder på kanskje tre år, med mulighet for forlengelse. Kvaliteten på disse tilbudene er etter min mening meget varierende og faglig meget utfordrende. Jeg mener at dette bør være en oppgave for spesialist-helsetjenesten. Omsorgen for aggressive psykotiske pasienter, ofte med hjerneskade og/eller rusmisbruk bør skje i «sikkerhetshjem» hvor det er mulighet til å gi dem den omsorgen de trenger for et så godt liv som mulig, samtidig som samfunnet blir beskyttet.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar