Det møtte opp mange interesserte da UAEM arrangerte debattmøte om patenter på Kulturhuset i Oslo.
Publisert i %1$s DebattKronikk

Når medisiner blir for dyre for de syke

Har dagens patentsystem for legemidler for mye makt over vår tilgang til medisiner, spør Eirin Roland Udnæs, koordinator for Oslo-avdelingen av Universities Allied for Essential Medicines (UAEM).

Skribent person ERIN UDNÆS Koordinator for Oslo-avdelingen av Universities Allied for Essential Medicines (UAEM  Fotograf photo_camera PER HELGE MÅSEIDE date_range Publisert 8.10.2018

ERIN UDNÆS
Koordinator for Oslo-avdelingen av Universities Allied for Essential Medicines (UAEM

Det har stormet rundt medisinpriser den siste tiden. Flere nye legemidler er så dyre at norske pasienter ikke får tilbud om behandling. Kreftpasienter har ikke råd til å betale for sitt siste håp.

Unge mennesker over 18 år med spinal muskelatrofi (SMA) får ikke den eneste eksisterende behandlingen mot sykdommen, fordi medisinen Spinraza er for dyr for den norske stat. Utgangsprisen var en million kroner per dose før forhandlingene om hemmelige priser startet.

Lenge var også den nye hepatitt C-behandlingen så dyr at kun noen selekterte pasienter i Norge fikk den. I februar i år gikk prisen ned, og tilbudet har endelig økt. Men i store deler av verden er behandlingen fortsatt for dyr.

Enorm utfordring globalt
Hvert år dør ti millioner mennesker av sykdommer det finnes behandling for, fordi de ikke har råd. Enda flere dør av sykdommer der det ikke finnes behandling i det hele tatt. Mangel på tilgang til medisiner har lenge vært en enorm utfordring globalt. Nå har høye priser gjort at vi har fått øynene opp for problemet i Norge også.

Kreftpasienter har ikke råd til å betale for sitt siste håp

Hva er det som bestemmer hvilke legemidler som forskes frem og kommer på markedet? Hva gjør at noen nye medisiner blir så hinsides dyre? Og er det mulig å gjøre noe med det?

UAEM (Universities Allied for Essential Medicines) spør om dagens patentsystem har for mye makt over vår tilgang til medisiner. Utvikling og salg av legemidler styres av internasjonale patentregler etter TRIPS-avtalen, avtalen som regulerer utvikling av kommersielle produkter. Patenter er til for å stimulere teknisk utvikling gjennom belønning til oppfinnere i form av eneretter. For at et patent skal være lønnsomt, må to ting oppfylles: etterspørsel for produktet og betalingsevne hos mottakerne. Dette er grunnen til at det lanseres nye smart-telefoner på løpende bånd – i Vesten har vi både penger og «behov». Så hva skjer når systemet som styrer utviklingen av smarttelefoner også styrer medisinutviklingen?

Hvert år dør ti millioner mennesker av sykdommer det finnes behandling for, fordi de ikke har råd

Der pasientgrupper er store og lever i land med høye helsebudsjetter kommer det hele tiden nye medikamenter på markedet som konkurrerer og presser prisene ned: listen over blodtrykksenkende og antidiabetiske medikamenter vokser seg lange. For sjeldnere sykdommer derimot, som SMA, forskes det lite og konkurransen blir lav – med svimlende høye priser til følge. Og for sykdommer som rammer utviklingsland primært, kommer det knapt noe nytt. I dag brukes kun to prosent av midlene til forskning og utvikling av medisiner på såkalte «neglisjerte sykdommer» – infeksjonssykdommer som tar livet av millioner av mennesker årlig, men som utgjør et lite lukrativt marked fordi de er fattige.

Vi kan takke patentsystemet for eksplosjonen av medisinske nyvinninger og kalle det en innovativ suksesshistore, men med skjevheten i utvikling må det også være lov å være kritisk.

Et patent varer i 20 år – en tidsramme som gir monopol hvor rettighetshaverne kan sette så høy pris de ønsker. Når vi følger debatten om dyre legemidler hører vi på den ene siden om fortvilte pasienter som ikke får tilgang til medisiner som kunne reddet livene deres fordi de er for dyre. På den andre siden forteller legemiddelindustrien at de må kreve så høye priser for å finansiere en risikofylt virksomhet med kostbare utviklingsprosesser som ikke alltid gir resultater.

Men hvor risikofylt er det egentlig?

Enorme profitter
Legemiddelindustrien tar hvert år ut enorme profitter. Store farmasøytiske firmaer vaker på toppen av lista over verdens mest innbringende selskaper. Med en stadig høyere forventning til levetid og god helse, parallelt med en bratt økning av kunnskap om sykdommer og farmakologiske angrepspunkter, utvides både etterspørsel og mulighet for utvikling av nye medisiner.

Det er vanskelig å se en virksomhet som skal møte et slikt marked som «risikofylt». Det ser heller ut som en industri med store muligheter for profitt – og som gjør en prioritering av hva de utvikler deretter.

Å rokke ved et patentsystem som er internasjonalt anerkjent og støttet opp av en enorm og mektig industri er vanskelig. Vi har heller ingen illusjon om at en så forankret ordning kan forkastes. Uten patentsystemet i legemiddelindustrien vil store krefter trekke seg ut og innovasjonen vil trolig stagnere. Men så lenge millioner av mennesker dør fordi de ikke får behandlingen de trenger kan vi ikke slå oss til ro med systemet sånn som det er. Vi er nødt til å tenke på alternativer som kan supplere dagens ordning.

Non-profit-organisasjoner har klart å utvikle medisiner til lave kostnader. Et eksempel er Drugs for Neglected Diseases Initiative, som har utviklet billige og trygge medisiner mot blant annet malaria, sovesyke og Chagas sykdom. Dette forteller oss at 1) forskning og utvikling trenger ikke være så dyrt og 2) prisen trenger ikke bli så høy. Men når medisiner skal selges så billig at de fattigste har råd til dem, krever det at utviklingen finansieres av annet enn medisinprisene. Slik virksomhet er avhengig av donasjoner for å overleve. Hvis vi ønsker å løse den globale mangelkrisen må verdenssamfunnet bli enige om at dette er noe vi vil satse på.

Kan det tenkes at offentlige midler også kan være med på å legge føringer for hva de store farmasøytiske selskapene utvikler?

Uaem ønsker alternativ modell
UAEM ønsker en alternativ modell der finansieringen av legemidler det er stort behov for kan frikobles fra prisen på ferdig produkt ved hjelp av offentlige fond som gir øremerkede donasjoner, også til privat industri. Med politisk vilje til å premiere utviklingen av bestemte legemidler, kan dette gjøres med premisser om at medisinen skal prises lavt nok til at de som har behov får tilgang.

En annen mulighet til påvirkning er lisensieringsprossesen. Når en offentlig forskningsinstans finner frem til et mulig virkestoff, lisensieres ofte rettigheten til klinisk utprøvning og videre utvikling til private selskaper. I denne overføringen bør det være mulig å sette krav som gjør at det ferdige produktet blir tilgjengelig.

På tide å gjøre noe
I september arrangerte UAEM Oslo i samarbeid med Changemaker Oslo en debatt om patenter på Kulturhuset. En halvtime før den startet var lokalet fylt til randen. Det er tydelig at det er stor interesse for problemet, og at vi ikke er alene om å mene at det er på tide å gjøre noe med det.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn. Innovasjon er markedsstyrt, og i mange industrier er dette kanskje en god modell. Men når det kommer til livsnødvendige medisiner, kan vi la utviklingen styres av de samme prinsippene som styrer utviklingen av en smartphone eller en ny kjøkkenmaskin?

Kan vi tillate at medisiner er et kommersielt produkt der betalingsevne bestemmer hvem som har tilgang?

Del gjerne!

Legg inn en kommentar