Redaktør Per Helge Måseide
Publisert i %1$s RedaktørenTema

Mot et globalt helsemarked

Radiologi er blitt en global handelsvare. Det må møtes med en sterkere satsing på lokal radiologisk kompetanse.

 date_range Publisert 21.9.2015

Av Per Helge Måseide, Redaktør

I sommer skrev vi om rasjoneringer av antibiotikumet meropenem ved OUS, som følge av en utspekulert råvaresvindel i Kina. Det illustrerte hvor liten verden er blitt, men også hvordan helsevesenet er blitt en global arena der pasientene er prisgitt seriøse aktører med gode systemer for kvalitetskontroll i alle ledd.

I nummer 3/2015 tar vi opp et fenomen som til nå har vært lite kjent i Norge; eksport av røntgenbilder til utlandet for tolkning.

Billeddiagnostikk har gjennomløpt nærmest en revolusjon etter innføringen av moderne CT-modaliteter, intervensjonsradiologi, MR og PET-scan. Selve undersøkelsene kan være raske å gjennomføre, men tidkrevende å tolke, noe som gjør radiologisk kompetanse til en flaskehals. Å utdanne radiologer og holde tritt med den teknologiske utviklingen og et økt forventningspress fra pasienter og samfunnet kan synes bortimot umulig.

Det solid etablerte spanske firmaet «Telemedi-cine Clinic» (TMC) er i ferd med å kunne bli en viktig aktør også overfor norske pasienter. Firmaet kan være i ferd med å kunne bli en viktig samarbeidspartner og underleverandør for store private røntgen-laboratorier som kjemper en innbitt kamp om å være mest mulig konkurransedyktige i store offentlige anbudsprosesser.

En nødløsning

Den norske radiologforeningen ser på bruken av utenlandsk radiologi som en «nødløsning». TMC har atskillig høyere tanker om seg selv. Firmaet har kontorer både i Barcelona og Sydney, bruker kun ferdigutdannede spesialis-ter, og reklamerer med en omfattende ekstern kvalitetssikring.

Lokalisasjonene er heller ikke tilfeldig valgt. I stedet for ingen røntgenlege på nattevakt, eller en trøtt røntgenlege som er avhengig av telefaks og nærmeste taxi for å kommunisere, kan TMC tilby uthvilte subspesialister på motsatt side av kloden, pålogget topp-moderne videoutstyr og Skype. Fenomenet er også kjent som «nighthawking».

Globaliseringen av helsevesenet, og i hvert fall den delen av det som det er mulig å tjene penger på, er antakelig en utvikling som er vanskelig å stanse, i hvert fall så lenge som økt bruk av private aktører i helsevesenet også er en villet utvikling.

Det er ikke så underlig at Oslo universitets-sykehus uttrykker frustrasjon over å lojalt forsøke å tilpasse seg helseministerens politiske føringer om kreft-pakkeforløp, samtidig som sykehuset opplever at et titalls millioner rutes i retning av private tilbydere.

Kan bli vanskelig å snu

Praksisen med utenlandsk røntgentolkning tvinger oss til å tenke på hva slags helsevesen vi egentlig ønsker – og er villige til å betale for. Selv om TMC også tilbyr opplæring som del av sin «pakke», vil det i likhet med andre private tilbydere av helsetjenester nyte godt av en kostbar opplæring i regi av det offentlige helse-vesenet. Prisen for norsk sykehusradiologi vil også innbefatte dødtid på vakt og ulempene med en heterogen pasientpopulasjon. Å kreve kraftige innsparinger av sykehusradiologien til fordel for institutter som inngår samarbeid med utenlandske underleverandører, kan akselerer en utvikling som kan bli vanskelig å snu, og der den delen av helsevesenet som virkelig må trå til når det virkelig brenner blir den tapende part.

Spørsmålet blir kanskje til syvende og sist om vi vil definere moderne radiologi som «å se på bilder», eller som en integrert del av diagno-stikk og behandling. Det siste innebærer tettest mulig kontakt mellom kliniker og radiolog, ikke minst med tanke på indikasjon for undersøkelser og dialog om oppfølging, sett i relasjon til hva som er rett ressursbruk.

Dette krever også at radiologene selv må tydeliggjøre hva som er deres kompetansefortrinn, både overfor henvisere, helseadministratorer og politikere.

Eller som Roar Pedersen skrev i en kronikk i Hold pusten i 2012; «Bilder er den nye gullstandarden. Men vi må tåle å bli målt – og å konkurrere. Det gjør vi best ved å bli fantastiske gode fagpersoner, jobbe i team, og å prioritere fagkompetansen vår fremover. Flere kurs, mer hospitering, mer litteratur, mer undervisning, flere møter med klinikerne.»

Del gjerne!

Legg inn en kommentar