Tor Levin Hofgaard
Publisert i %1$s Kronikk

Mennesket er ingen Toyota

Ideen om sykehuset som en bilfabrikk står i veien for nye og bedre måter å måle kvalitet på, mener Tor Levin Hofgaard, president i Norsk psykologforening.

Skribent person Tor Levin Hofgaard, president i Norsk psykologforening   date_range Publisert 17.9.2013

Mange opplever fortsatt at det ikke finnes noen som har totalansvaret for behandlingen deres: Vi har en «profesjonell kultur der tingliggjøring av pasienten er satt i et konsekvent system», har professor i sosialmedisin, Per Fugelli, sagt om hverdagen på norske sykehus. Dette er sterke ord. Men for mange er det gjenkjennelig. Blir vi innlagt for lengere tid for fysiske helseplager eller sykdommer i dag er hverdagen full av spesialister som er innom. Men vi er mennesker – ikke maskindeler. Vi er helheter – ikke biter. Når vi opplever at helheten ikke tas hensyn til eller ivaretas – er det da kvalitet?

At virkeligheten er blitt slik bør ikke overraske noen. Vi har silodelte sykehus – både faglig, praktisk og økonomisk. Som pasienter sendes vi frem og tilbake mellom ulike avdelinger, eller nye spesialister dukker opp ved sengen, som stort sett ikke har annen kunnskap om oss enn den del av kroppen han eller hun er spesialist på. Hvem vi er, fremstår ikke som viktig. Det viktige er «hva vi er»; en galleblæreinfeksjon, en utblokking, et brokk. Dette forsterkes ved at hver avdeling har sine budsjetter, og at tiden fra vi kommer til sykehus til vi ligger på operasjonsbordet skal være kortest mulig. Så legenes møte med oss er begrenset til knapt å si «hei» før narkosen kicker inn. Om vi blir friske, vet ofte ikke legen heller noe om. For det blir vi antagelig på en annen avdeling – eller hjemme.

Dette avspeiles også i kvalitetsindikatorsystemet. Det skal ifølge myndighetene være «et indirekte mål – en pekepinn  på kvalitet». Men fordi resultatet av det som skjer først kan ses lenge etter vi har svingt ut av døren på den spesifikke avdelingen er dét man kan måle gjerne noe som sier lite om opplevd kvalitet. Indikatorene er alle kvantitative, og i hovedsak kan de genereres fra søk i journalsystemer. Dette gjelder ikke bare i somatikken, men også i psykisk helse.

La oss si at en ung gutt er gitt raskt tilbud om time på en poliklinikk i psykisk helsevern, diagnosen er stilt raskt, og epikrisen sendt til fastlegen samme dag som tilbudet ble avsluttet. Hva vet vi om denne ungdommen etter dette? Er han mindre deprimert? Kom han i gang med skolen igjen? Fikk oppfølgende instans tilstrekkelig informasjon? Og, under selve behandlingsforløpet, fikk gutten møte en spesialist som ble en aktiv del av behandlingen? Var den igangsatte behandlingen basert på forskning, god klinisk ekspertise og guttens egne perspektiver, som resulterte i god subjektiv tilpasning av tiltak som nådde et omforent mål? Opplevde gutten å bli lyttet til og møtt på en god måte? Ble dette sjekket ut underveis? Styrket behandlingen hans autonomi og fikk han selv en forståelse for sine psykiske reaksjoner, slik at han er mer robust senere? Dagens kvalitetsindikatorsystem kan ikke besvare noen av disse spørsmålene.

Hva sier så forskningen om denne måten å drive kvalitetssikring på i sykehus? Et eksempel kan vi ta fra USA. I 1999 avdekket The Institute of Medicine i USA at det blir gjort mange feil ved amerikanske sykehus. Bare det å bli innlagt er faktisk ansett som farlig. Dette førte til en rekke endringer i kvalitetssikringen ved sykehusene: sjekklister, strømlinjeformet inntak, behandlings- og utskrivingsprosedyrer. Bilselskapet Toyotas såkalte LEAN-filosofi, der man søker å fjerne alle prosedyrer som ikke fører nærmere et bestemt mål, ble normen og det nye idealet.
Hvordan gikk så dette? Evalueringene viste at pasientene ikke fikk det bedre. Det bør ikke overraske noen. Biler har lite til felles med mennesker, og helsearbeidere er ikke mekanikere på et samlebånd. Flytter du høy kompetanse bort fra pasientene og erstatter den med systemer og rutiner som spesialistene bare settes til å overvåke, blir det kanskje økt produksjon, men kvalitet blir det altså ikke.

Det er åpenbart at man må ha kvalitetssikringssystemer. Men troen på at man kan regulere seg til kvalitet ved hjelp av rapportering på kvantitative data på denne måten, og ideen om sykehus som produksjonsenheter, som Toyota, henger igjen og forhindrer at vi får på plass noe som er bedre. Det vi trenger er politiske og faglige ledere som våger å tenke nytt, og faktisk ta ledelse. De må da slutte å beundre den kaldt effektive industriens masseproduksjon.

Fremtidens brukerorienterte helse­tjeneste må handle om skreddersøm nær pasientene, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Rapporteringer som skal gjenspeile kvalitet i tjenestene må være lokalt forankret med systematiske tilbakemeldinger «helt ned» og de må være av større nytteverdi enn dagens indikatorsystem, og særlig ha fokus på brukertilfredshet og effektmål.

Del gjerne!

2 kommentarer til “Mennesket er ingen Toyota

  • Ingeborgborg

    Ypperlig kronikk, Hofgaard.

  • Øistein Jansen

    Det er også forskjell på nybygg og vedlikehold

  • Legg inn en kommentar