Publisert i %1$s Tema

Medisinsk hjemme-overvåkning uten dokumentert effekt

Stadig flere pasienter får med seg trådløse medisinske sensorer hjem. Data om alt fra blodtrykk til lungefunksjon sendes via nettet og overvåkes av helsepersonell. Men ingen vet om dette gir pasientene bedre helse og om det kan redusere ressursbruken i helsevesenet.

Skribent person Kristin Straumsheim Grønli   date_range Publisert 25.4.2019, oppdatert 28.4.2019

Satsingen kritiseres også for å være for teknisk komplisert og drevet fram av tung lobbyvirksomhet i regi av utstyrsleverandører. 

Ulike sensorer

Den største prosjektaktiviteten finnes innen diagnoseområdene KOLS, psykisk helse/psykiatri, hjerte-karsykdommer, ­diabetes, kreft og hjemmedialyse.

De fleste prosjektene inkluderer en eller annen form for videotjeneste. Kartleggingen viser et mangfold av teknologiske og organisatoriske løsninger. Det kan være måling av puls, blodtrykk, blodsukker, lungefunksjon (spirometer) eller oksygenmetning. Vekt og termomenter tas også gjerne i bruk.

Via nettbrett

Avstandsoppfølging, som er navnet som gjerne brukes, er på full fart inn i Helse-Norge. Pasienter – ofte med kroniske sykdommer, er utrustet med sensorer og måleutstyr som sender måleresultater hjemme­fra til helsevesenet. Ofte skjer inn­samlingen av data via nettbrett. Datene sendes så trådløst  til et responssenter bemannet  av helsepersonell, for eksempel ansatte i hjemmetjenesten.

Pasientene følges opp med jevnlige samtaler over chat, telefon eller video. Dersom måleresultatene viser urovekkende endringer, kan responssenteret gjøre alt fra å kontakte pasienten for å høre hvordan det går, til å sende ambulanse.

Så langt har avstandsoppfølgingen hovedsaklig foregått i mange mindre utprøvings­prosjekter. Nå nærmer oppskaleringen seg.

Vet vi nok om effektene, eller har ­politikere og myndigheter for mye hastverk med å introdusere den nye helseteknologien?

Ukjent effekt

Per i dag kan vi ikke si noe sikkert om effektene av medisinsk avstandsoppfølging. Det er den ferske konklusjonen fra Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Senteret har kartlagt internasjonal viten­skapelig kunnskap om temaet, på oppdrag fra Helsedirektoratet. Dette skjer i forbindelse med at direktoratet, Statens legemiddelverk og Direktoratet for e-helse skal gi innspill til ny nasjonal helse- og sykehusplan.

Senteret har også sett på omfanget av norske utprøvingsprosjekter. Kartleggingen viser at mange av utprøvingene foregår uten å dokumentere effekt.

– De norske utprøvingsprosjektene har i stor grad handlet om å dytte eksisterende teknologi ut til brukerne for å se hvordan det vil fungere – uten å jobbe strukturert med å få frem kunnskap, sier Dag Ausen. Han er tidligere forskningsleder ved ­SINTEF og jobber nå med digitale løsninger for helse­tjenester hos selskapet Imatis.

Betydelig satsing

Kartleggingen fra senter for E-helseforskning viser at den interna­sjonale forskningen på temaet stort sett består av studier med små utvalg. Litteraturen er fragmentert og kunnskapen på området er ikke entydig. Likevel foregår en betydelig satsing på denne typen helse­tjenester i norske kommuner og helseforetak.

– Det er nasjonale insentiver for å stimu­lere slike løsninger, sier seniorrådgiver Undine Knarvik.

Nasjonalt velferdsteknologiprogram, hvor kommuner kan søke finansiering, er et eksempel på dette.

Dessuten har Helsedirektoratet, i sam­arbeid med Legemiddelverket og Direktoratet for e-helse,  laget en felles plan for «hvordan utredning av nasjonal tilrette­legging kan støtte og stimulere økt bruk av medisinsk avstandsoppfølging i primær- og spesialisthelsetjenestene».

– Her ser man på hva som må legges til rette og avklares for å ta i bruk teknologi og avstandsoppfølging i større målestokk, sier Siw Helene Myhrer i ­Helsedirektoratet. Hun er prosjektleder for den delen av Velferds­teknologiprogrammet som handler om avstandsoppfølging.

176 norske prosjekter

E-helseforskning har kartlagt totalt 176 gjennomførte, pågående og planlagte prosjekter med medisinsk avstandsoppfølging i kom­muner og spesialisthelsetjenesten i Norge. I hovedsak er dette utprøvings- og implementerings­prosjekter, ikke forsknings­prosjekter. Bare 89 av dem har egne tilknyttede effektstudier.

– Mangelen på entydige effektstudier gjenspeiler nok kompleksiteten innen medisinsk avstandsoppfølging. De fleste norske prosjekter ser på kvalitative effekter, ikke kvantitative, forteller Knarvik, som har vært med på kartleggingen av aktiviteten i Norge.

Kvalitative effekter kan for eksempel handle om hvordan pasienter og helsepersonell beskriver sine erfaringer med avstandsoppfølgingen. Hvorvidt man forhindrer sykehusinnleggelser eller reduserer fastlegebesøk faller i kategorien kvantitative effekter.

Ifølge kartleggingen er det i flere tilfeller satt i gang prosjektaktiviteter med forventninger om positiv effekt, uten at man sier noe om hvordan disse effektene skal dokumenteres.

– Tung lobbyvirksomhet

I februar gikk Dag Torstein Ausen etter 25 år i SINTEF, blant annet som forsknings­leder, til å bli ansvarlig for forretnings­utvikling og marked i Imatis. Selskapet leverer digitale løsninger for helse­tjenester.

SINTEF var tjenesteutviklings­partner i den første runden med utprøving av avstandsoppfølging gjennom Velferds­teknologiprogrammet. Her var Ausen med som tjenesteutviklingspartner for fire ­prosjekter i ulike deler av landet.

Hans oppfatning er at tung lobby­virksomhet fra teknologileverandører mot politiske aktører var en viktig årsak til at denne satsingen kom på plass.

– I prosjektene jobbet man ikke med selve teknologien. Den ble kun bestilt fra leverandørene. Det ble bare forventet at den skulle treffe behovene til både pasienter og helsepersonell, uten at disse behovene var be­skrevet på forhånd, forteller Ausen.

Han etterlyser videreutvikling og tilpasning av teknologien – både til pasientenes behov og de nye arbeidsprosessene i helsevesenet. I tillegg mener han teknologien må legge bedre til rette for effektiv logistikk og informasjonsdeling.

– Så langt har utprøvingene i liten grad vektlagt dette, sier Ausen.

Enklere løsninger

Ausen er heller ikke så sikker på at det er nødvendig med en mengde sensorer og måleutstyr for å få en positiv effekt av avstandsoppfølging. Han tror sensorer kan være verdifulle for enkelte pasienter, men at en del av behovene kan dekkes på andre måter med enklere teknologi og en annen type digital oppfølging.

– Velferdsteknologiprogrammet har tatt for gitt at svaret er flest mulig sensorer, sier han.

Fra de ulike utprøvingsprosjektene har det vært en ganske gjennomgående rapportering om at pasienter med avstands­oppfølging forteller at de føler seg tryggere, selv om man ikke har sett entydige effekter på forbruket av helsetjenester.

– Det er usikkert om utstrakt bruk av medisinske sensorer utløser ekstra gevinster i helsevesenet, sier Dag Ausen i Imatis.

– Det handler mye om at pasientene føler seg sett og hørt, eller at de føler at noen passer på dem. Sånn sett har all teknologi potensiale til å skape mer trygghet. Det kan hende det er tilstrekkelig at helsepersonell er tilgjengelig gjennom en digital brukerflate som tilbyr en god chattetjeneste og videokommunikasjon, sier Ausen.

Det blir også rapportert at pasienter med avstandsoppfølging opplever økt innsikt i og mestring av egen tilstand.

– Effekten av innsikt i egen helse­situasjon er individuell og avhenger blant annet av sykdomsforløp og helsetilstand. Det er ikke gitt at alle opplever det positivt å stadig få bevis på at helsa er dårlig. Jeg savner at man prøver å beskrive og forstå behovene, for deretter å vurdere hva som er nødvendig ­teknologi og hvordan den skal samspille med tjenestene, sier Ausen.

Effekten av innsikt i egen helsesituasjon er individuell. Det er ikke gitt at alle opplever det positivt å stadig få bevis på at helsa er dårlig.

Kontrollgruppe

I Velferdsteknologiprogrammet er utprøvingen av avstandsoppfølging inne i runde to. I seks lokale prosjekt er fastlegene sentrale i å initiere avstandsoppfølgingen. 

– De bygger på en vurdering av den enkelte pasients behov for oppfølging, hva som er viktig for vedkommende, og at avstandsoppfølging vurderes som nyttig, sier Myhrer i Helsedirektoratet.

Den nye runden med utprøving ble startet for å få mer sammenlignbare data. Denne gangen skal utprøvingen være randomisert og kontrollert. En tiltaksgruppe på rundt 300 pasienter vil få avstandsoppfølging, og en kontrollgruppe med like mange vil få standardoppfølging. Deltakerne skal følges opp aktivt i inntil ett og et halvt år.

Formålet er å få kunnskap om effekter på pasientenes fysiske og psykiske helse, deres opplevelse av tjenesten, helsetjeneste­forbruket og totale kostnader og nytte­virkninger for pasienter, helsetjenesten og samfunnet. Forskningen utføres av Universitetet i Tromsø, Universitetet i Oslo og Oslo Economics.

Ifølge prosjektbeskrivelsen skal forsknings­funnene legges til grunn for nasjonale anbefalinger om implementering av medisinsk avstandsoppfølging i større skala. Disse anbefalingene ventes i 2021, ifølge den ferske stortingsmeldingen om helsenæringen.

Politiske føringer

– Vi trenger forskning på effektene. Det er bakgrunnen for måten vi har lagt opp denne runden med utprøving på, sier Myhrer i Helsedirektoratet.

Hun understreker at det vil være behov for å ta i bruk teknologi i helsetjenestene, for å møte behovene i befolkningen i årene fremover.

– Vår holdning er at avstandsoppfølging kommer, men i prosjektet jobber fastleger, spesialisthelsetjeneste og den kommunale helse- og omsorgstjenesten sammen om utvikling av tjenestene for å se på hvordan vi skal innrette dette, sier Myhrer.

– Antagelsen er at avstandsoppfølging skal skape bedre mestring for den enkelte og påvirke forbruket av helsetjenester med færre innleggelser og færre besøk hos fast­legen, fortsetter hun.

Myhrer sier at Helsedirektoratet opplever en utålmodighet på dette feltet både fra næringslivsaktører og fra politisk hold, men understreker at det skal ligge en grundig utredning til grunn for direktoratets nasjonale anbefalinger.

– Vi er opptatt av å gjøre en ordentlig jobb, sier hun.

– Så langt viser rapportene om avstandsoppfølging av brukerne er godt fornøyde, at de føler økt trygghet og at de opplever å ha mer kontroll med sin egen situasjon, sier Siw Helene Myhrer, seniorrådgiver i Helsedirektoratet.

Ulike rammer

Ausen tror på sin side at det fremdeles er store forskjeller mellom rammene for de ulike prosjektene som er med i utprøvingen i Velferdsteknologiprogrammet.

– De har ikke den samme teknologien. Tjenestene må utvikles fra starten av i de fleste kommunene, og settes opp ulikt. Det begrenser verdien av effektstudien. Det kan hende dataene blir mer sammenlignbare enn i forrige runde, men om det er tilstrekkelig, det vet jeg ikke, sier han.

Ausen understreker at avstandsoppfølging og forebygging er komplekse felt hvor det er vanskelig å dokumentere årsak og virkning.

– Teknologien kan ikke forstås alene. Den må forstås i samspillet mellom mennesker og arbeidsprosesser, oppgaver og roller, og i samspillet mellom mennesker og tjenester. Teknologien må også utvikle seg og tilpasse seg menneskene. Da blir det viktig å jobbe med helheten, sier han.

– Jeg ville startet med enklere teknologi, og heller bygd den ut etterhvert som kunn­skapen kommer til. Da vil vi ha et bedre grunnlag for å si at mer teknologi vil gi bedre effekt, fortsetter han.

Ausen understreker at han tror det er veldig lurt å ta i bruk digitale løsninger for å dele informasjon og få god informasjonsflyt mellom aktørene.

– Men å ukritisk legge på en masse annen teknologi, er ikke nødvendigvis bra, sier han.

Omstilling

Margunn Aanestad er professor ved ­Institutt for informasjonssystemer ved ­Universi­tetet i Agder (UiA). Hun er opptatt av organisasjons­endringen og transforma­sjonen som må til for å få nye digitale helsetjenester til å fungere, både i praksis, i samhandling og i organisasjon.

Så langt har utprøvingene av avstands­oppfølging foregått i mindre prosjekter på siden av de vanlige helsetjenestene. 

– Pasientenes roller og forhold til helse­tjenestene må endres helt ned på mikronivå. Helsepersonell får nye måter å utføre om­sorg eller helsehjelp på. Alt dette må passe inn i organiseringen, sier hun.

Skal tjenestene finansieres som nødvendig helsehjelp eller som forebygging? Skal sykepleierne på responssentrene ha spesialisering innen diagnosene de skal jobbe med? Skal de rotere i vakter i de ordinære tjenestene også?

Det er altså mye som må på plass før avstandsoppfølging kan rulles ut i stor skala.

Aanestad er en av forfatterne i den ­fagfellevurderte antologien «Velferds­teknologi – en ressursbok», som lanseres 23. april. Den handler ikke bare om tekno­logien og mulighetene den gir, men også om sosiale konsekvenser.

Aksjonsforskning

Kompleksiteten og den raske teknologiske utviklingen tatt i betraktning, er det ikke sikkert at effektforskning er den eneste eller beste måten å sikre at de nye, digitale helse­tjenestene blir gode.

Carl Erik Moe er instituttleder ved Institutt for informasjonssystemer ved UiA. Han understreker viktigheten av at forskningen forsøker å komme med funn som kan bidra til å endre prosjektene med utprøving av avstandsoppfølging i en bedre retning.

– Dette kalles aksjonsforskning, sier han.

Tilnærmingen brukes for eksempel i til­knytning til prosjektet Felles telemedisinsk løsning på Agder (TELMA), som ikke er del av utprøvingen i regi av Velferdsteknologi­programmet.

Moe tror man skal være rimelig sikker på at tjenestene gir en positiv effekt før de skaleres opp, men han ser heller ikke noen stor risiko for pasientene dersom teknologien rulles ut for tidlig.

– Den største risikoen er vel at vi bruker penger på ting som ikke gir gevinst, men data fra TELMA tyder på at pasientene blir tryggere og mestrer sykdommene sine bedre, sier han.

Fakta
Medisinsk avstandsoppfølging

  • Begrepet grenser opp mot flere andre begrep og praksiser, for eksempel telemedisin, e-konsultasjon og velferdsteknologi.
  • En kartlegging fra Nasjonalt senter for e-helseforskning viser at det er mange ulike forståelser av begrepet i helsemiljøene.
  • Helsedirektoratet definerer at det dreier seg om tjenester der pasient og tjenesteyter ikke har fysisk kontakt, og der teknologi brukes i kontakten mellom dem.
  • I pågående utredningsarbeid er det formulert som et ønske å komme frem til en definisjon av begrepet som ivaretar behovet i helsetjenesten. 
  • Dette er den foreløpige definisjonen: Med medisinsk avstandsoppfølging forstås helsetjenester på avstand der forebygging, behandling og oppfølging skjer ved hjelp av teknologi, med eller uten fysisk oppsøkende helsetjenester.

Kilde: Medisinsk avstandsoppfølging, Felles plan for utrednings- og implementeringsoppdrag for nasjonal tilrettelegging fra Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og Statens legemiddelverk.

Les mer: – Pasientene er kjempefornøyde.



Del gjerne!

Legg inn en kommentar