«Derfor er det avgjørende at leger har stor frihet til å kunne utøve godt klinisk skjønn ut i fra enkeltindividet han eller hun har foran seg» PER FUGELLI
Publisert i %1$s Kronikk

Med professor Goodenough som ideal

Hvis vi lar oss inspirere av afrikanske kollegers mål om å ville den syke vel, å dele makt og å være ærlige leger med grenser, skaper vi tillit. Det er helsetjenestens diamant, skriver Per Fugelli.

Skribent person Per Fugelli   date_range Publisert 29.9.2014, oppdatert 7.3.2017

ILLUSTRASJON: TINE SVAE/SVOVEL

Jeg vil i dette essayet fortolke medisinens grunnstoff, tillitium.

Tillit er menneskets følelse av at andres godhet, ærlighet og dyktighet er å stole på. Tillit medfører ofte en overføring av makt til en person eller til et system, makt til å handle på min vegne, til mitt beste.

Personlig tillit er tillit til din ektefelle, din venn, din lege. Personlig tillit oppstår mellom mennesker med navn, følelser, ansikt. Personlig tillit må vinnes, aktivt.

Sosial tillit er tillit til institusjoner for eksempel Stortinget, politiet, helsevesenet. Sosial tillit utvikler seg mellom mennesker og ansiktsløse, følelsesløse abstraksjoner, for eksempel «sykehuset».

Legen trenger tillit til seg selv, fra samfunnet og fra pasienten:
Legen må akte seg selv. Den profesjonelle selvaktelsen bygges opp av to kapitaler, den faglige og den moralske. Den faglige selvtillit krever at legen kan sitt fag. Men det er ikke nok. Flinkhet alene kan til og med være farlig. Til legeidentiteten hører også å forvalte et verdisett: Å gjøre det gode, å være barmhjertig, å være rettferdig. For å respektere seg selv må legen også være i likevekt med det humanistiske lodd i medisinen.

Det andre rop etter tillit lyder fra legeprofe­sjonen til samfunnet. Legen må ha tillit for å kunne utøve en viss grad av faglig selvstyre. Helsetjenestens autonomi bygger på overføring av makt fra samfunnet til helsefagfolk som folk stoler på. Befolkningens tillit underskriver en uavhengighetserklæring for legene. Uten tillit ville helsetjenesten være en slagmark invadert av advokater, byråkrater, journalister, kontrollører, konsumenter og spekulanter.

Syke mennesker har alltid hatt et særlig behov for tillit fordi sykdom innebærer et tap av tillit til kroppen, funksjonsevnen og framtiden. Tapet av selvtillit forsterker behovet for å stole på andre, blant dem legen.

Bli med nå på et klinisk møte i Tillitens rom sammenliknet med i Angstens rom:
– I tillitens rom vil pasienten legge fram sitt egentlige ærend, også når dette er følsomt og pinlig. Angstens rom er fullt av masker og koder.
– I tillitens rom er pasientens slå-seg-til-ro-med-terskel lav uten høye krav til teknologi.
– I angstens rom skapes falsk trygghet gjennom unødige prøver og sofistikerte henvisninger.
– I tillitens rom rår tålmodighet. Legen kan bruke tiden som diagnostisk og terapeutisk middel. I angstens rom høres et taust rop om handling nå!
– I tillitens rom er legen som legemiddel til stede. I angsten rom er molekylene alene uten den helbredende kraft fra tillit, tro og håp.
– I tillitens rom har legen frihet til å skredder­sy medisinen til denne enestående pasienten, i denne spesielle livssituasjonen, på denne underlige onsdagen. I angstens rom vil klinisk praksis bli standardisert av pasientrettigheter, internkontrollsystemer, evidence-baserte programmer, frykt for klage og erstatning.
– I tillitens rom vil legen bli tilgitt. I angstens rom blir hun eller han anklaget for den samme feil.
– I tillitens rom trives legen. I angstens rom brenner hjelperen ut.

Kyndighet skaper tillit. Moralske kvaliteter og personlige egenskaper er, som vi snart skal se, vesentlige for tillit, men de må ikke skygge­legge profesjonell kompetanse. Pasienten veksler først og fremst tillit med forventet kyndighet. For å fortjene tillit må legen kunne sitt fag.

De neste kildene til tillit skal vi smugle til Norge fra Afrika. Våren 2009 var jeg på oppdagelsesferd i Afrika. Gjennom syv land, floder og ørkener, jungler og fjell reiste jeg for å spionere på døden. På denne reisen møtte jeg mange kolleger: tradisjonelle helbredere og medisinmenn. De tok imot meg med åpenhet og tillit. Jeg fikk følge deres arbeid gjennom «kontordagen» i Etiopia, Botswana og Uganda. Vi utvekslet erfaringer om å hjelpe mennesker i sykdom og nød.

Jeg lærte at det syke hjertet lengter etter:
• en lege som vil deg vel
• en lege som deler makt
• en lege som er ærlig

Å ville vel. Ved Den blå nil i Etiopia møtte jeg medisinmannen Nega. Han var høyt ansett, rik på kunnskap, kveg og sønner. Faren, farfaren og oldefaren hadde alle vært helbredere. Stillingen som medisinmann gikk i arv. Jeg ble nysgjerrig på hvem av de fem sønnene som skulle følge etter ham. Medisinmannen observerer sine sønner nøye gjennom barndom og ungdom, gransker deres personlighet, setter dem på små og store moralske prøver og velger til slutt den sønnen som har den edleste karakteren. Viktige «opptakskriterier» er intelligens (bare middels vekt), trofasthet mot flokken, men aller viktigst: snillhet. Evne til å føle med og bry seg om den syke har vist seg gjennom slektsleddene å være helbrederens fornemste egenskap.

Å dele makt. I Kalahariørkenen i Botswana kan vi lære å dele makt. Medisinmannen er rik. Han kan ta en diamant eller en okse i honorar. Han bor staselig med to koner og to biler. Hver morgen går han til sin «klinikk», en afrikansk hytte laget av kumøkk og leire, gras på taket, jordgolv. Her forbereder han kontordagen: henter fram sine hvite knokler og en kvast hallusinogene urter, bygger et lite bål. Den første pasienten kommer. Helbrederen og den syke sitter på samme jordgolv. De er ikke ordnet i en høy og en lav. Medisin­mannen har fine følehorn, lytter lenge. Når tiden er moden, får pasienten de hvite knoklene i sin hule hånd, ånder ut på dem tre ganger og kaster knoklene på det røde jordgolvet. Nå tenner vår kollega bålet og legger urtene på. En røkelse stiger opp. Den syke og helbrederen bøyer seg over bålet, sniffer dypt og faller i transe. De er over på den andre siden og rådfører seg med forfedrenes ånder. Nokså samtidig våkner de opp, setter seg på huk ved de hvite knoklene og tolker det diagnostiske mønster. Sammen finner de ut hva sykdommen kommer av og hva som kan gjøres. De har forstått at god medisin oppstår når to eksperter møtes: medisinmannen, ekspert på sitt fag, pasienten, ekspert på seg.

Å være ærlig. Der hvor Den hvite nil går ut av Victoriasjøen i Uganda, må vi lære av professor Goodenough. Flott navn. Tenk om vi kunne ha Helseforetaket Godt Nok. Professor Goodenough er en motelege blant sitt folk hjemsøkt av fattigdom, aids og vold. Han praktiserer sitt navn på to vis:
• Han er brutalt ærlig på medisinens grenser. Han er en lege med grenser. Han er stolt av sine kunster, men samtidig tydelig på at han ikke er Gud. Han kan hjelpe med noe, men ikke alt.
• Han er en mester i å veilede pasientene til godt nok liv. Hans melding kan være: «Du må inngå samliv med fare, plage og ondskap, bare slik kan du bli glad og trygg.»
Professor Goodenoughs metode er å få folk med kronisk trøbbel til å skifte målestokk fra forventet glansbilde til et realistisk speilbilde med flekker og lidelse.

Hvis vi lar oss inspirere av våre afrikanske kollegers ærgjerrighet: å ville den syke vel, å dele makt og å være ærlige leger med grenser skaper vi helsetjenestens diamant: TILLIT. Den varer evig.

Essayet bygger på en tale ved årsmøtet i Oslo legeforening, der forfatteren ble utnevnt til Årets Oslo-lege.

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar