Baynazar Mohammad Nazar ble drept i det amerikanske flyangrepet på Leger uten grensers sykehus i Kunduz i Afghanistan. FOTO: ANDREW QUILTY
Publisert i %1$s Redaktøren

En mann på et operasjonsbord

Baynazar Mohammad Nazar ligger på operasjonsbordet på sykehuset i Kunduz i Afghanistan. 43-åringen er far til fire barn og arbeider som vaktmann i et område der arbeidsledigheten er høy. Det går rykter om plyndring i kjølvannet av at Taliban tok over kontrollen en snau uke tidligere.

 date_range Publisert 21.12.2016, oppdatert 12.2.2017

AV PER HELGE MÅSEIDE

I en sen kveldstime forlater Baynazar hjemmet for å undersøke forholdene i en av basarene nærmere. I følge fotojournalisten Andrew Quilty, som skrev om saken i ForeignPolicy.com, lover han sin bekymrede familie å være forsiktig.

Det går ikke bra. Både Baynazar og kollegaen hans blir beskutt. Baynazar får et skuddsår i låret, men blir raskt transportert til Leger uten grensers sykehus, der han blir tatt under behandling. Han får satt inn en ekstern fiksering, og er ved godt mot.

Baynazars sår må lukkes, og etter å ha fått spinalbedøvelse ligger han på operasjonsbordet og venter på at kirurgen skal komme inn i operasjonssalen. Han er en av de 105 pasientene på sykehuset. Den 37-årige kirurgen Mohammad Safi Sadiqi, som står på operasjonsgangen denne lørdags ettermiddagen, 3. oktober i fjor, og vasker seg, er en av sykehusets 140 ansatte.

Taliban er i byen, men Leger uten grenser har oppgitt sykehusets GPS-koordinater både til det amerikanske forsvarsdepartementet, det afghanske innenriks- og forsvarsdepartementet og de amerikanske styrkene som er på plass i Kabul.

Så går noe galt. Fryktelig galt. Mellom kl.14 og 14.08 ryster en voldsom eksplosjon  sykehuset. Operasjonssalen mørklegges og takplatene faller ned. Personalet løper for livet. Baynazar er håpløst fortapt. Etter en kort pause, starter infernoet på ny. Det enorme, amerikanske bombeflyet AC-130 sparer ikke på kruttet. Etter en tid klarer Leger uten grenser å få varslet amerikanske militære myndigheter både i Kabul og i Washington, men til ingen nytte. Angrepene skal vare enda en halvtime, og i løpet av den timen flyangrepet pågår ødelegges sykehusets hovedbygning fullstendig, mens de omkringliggende bygningene blir stående. Dette er presisjonsbombing.

Uskadde og lettere skadd helsepersonell klarer å rigge til et provisorisk feltsykehus. De forsøker desperat å redde hardt skadde pasienter og kolleger. Men 30 personer dør der og da, de endelige dødstallene er 24 pasienter og 16 helsearbeidere. De fleste som døde i angrepet blir brent til døde. Baynazar er det nærmeste man kommer et bevart lik, konstaterer Andrew Quilty, en uke etter angrepet. Fotografen fikk nylig en pris for reportasjen fra Kunduz-sykehuset.

«Menneskelig svikt, og tekniske feil» er amerikanske myndigheters forklaring på bombingen av Kunduz-sykehuset, etter å ha utført en intern gransking. Det er det nærmeste man kommer en fasit.

Da Leger uten grenser krever en internasjonal gransking, utført av den uavhengige «International Humanitarian Fact-Finding Commission», som er opprettet nettopp for å etterforske mulige brudd på Genevé-konvensjonen, taler de for døve ører, ikke minst overfor norske myndigheter. UD vil ikke støtte kravet om en uavhengig gransking. Det gjelder forholdet til Norges viktigste allierte, USA.

I ettertid har flere pekt på at den manglende aktivieringen av den uavhengige granskingskommisjonen kan ha satt presedens for fortsatte sykehusangrep, selv om angrep på helsevesenet er fordømt i en skriftlig uttalelse av samtlige vetoland i FN, riktignok med en kommentar fra Russland om at indre selvstyre må respekteres.

– Det er nesten blitt regelen at man angriper sykehus, ambulanser, sykepleiere og leger, uttalte Morten Rostrup til VG 9. desember i fjor.

Krigen mot helsevesenet pågår nå for fullt både i Syria og i andre deler av verden. Physicians for Human Rights (FHR) i New York opplyser at de totalt har dokumentert 382 angrep på 269 medisinske enheter i Syria siden konflikten der startet i 2011. Her er det en annen supermakt som gjør seg gjeldende: 90 prosent av angrepene er utført av det syriske militæret og deres allierte russiske støttespillere. Noen oversikt over situasjonen på verdensbasis har FHR ikke, og henviser til organisasjonen Safeguarding Health in Conflict Coalation og en nettside fra WHO. I følge denne ble det totalt i verden utført 594 angrep i løpet av 2014 og 2015, noe som resulterte i 959 døde og 1561 skadde. WHOs metodikk og datainnsamling er i en tidlig fase, i følge Physicians for Human Rights.

Seniorrådgiver Frederik Siem i Norges Røde Kors viser til WHO-tall som dokumenterer 120 angrep mot ulike deler av helsevesenet i Syria så langt i år. Kun ett av ni sykehus i Aleppo skal være i tilnærmet normal drift nå. Og når sykehusene er slått ut, vil nødvendigvis tallene på angrep falle etter hvert. Å skyte mot ruiner har ingen hensikt.

Selv om vi hører mest om angrep mot de store hjelpeorganisasjonene, er 90 prosent av angrepene rettet mot lokale helsetjenester. Litt over halvparten av angrepene er utført av statlige og offisielle styrker, de øvrige er utført av alt fra opprørsgrupper til kriminelle gjenger. Røde Kors anslår at ti helsepersonell dør hver dag som følge av angrep utført av alt fra militsgrupper til ordinære militær styrker. Mange forsøker å komme seg unna før det er for sent. I noen områder av Irak har 45% av helsepersonellet flyktet siden 2014.

Til nå har mange vært forsiktige med å slå fast at angrepene på helsepersonell virkelig er krigsforbrytelser. Men FNs generalsekretær Ban Ki-moon er ikke lenger i tvil:

– Det er krigsforbrytelser, konkluderer han, i følge The Guardian. – De som benytter stadig mer ødeleggende våpen vet eksakt hva de gjør. De vet de utfører krigsforbrytelser. Forestill dere … mennesker med lemmene blåst bort, barn i fryktelige smerter uten smertestillende. Forestill dere et slakterhus. Dette er verre. Selv et slakterhus er mer humant.

Men det blir med ordene.

I øyeblikket er verdens øyne rettet mot Syria og Aleppo. Eller er de det?

– Dere vil ikke tro hva vi ser hver dag; barn kommer til oss med kroppsdeler som vi så pakker inn og kremerer, sier sykepleieren Bara’a til The Guardian. Hun arbeidet ved et av sykehusene i Aleppo som ble bombet av regjeringsstøttede styrker i september i år.

Å oppgi GPS-koordinater til de stridende partene har vært en vanlig strategi for å unngå å bli angrepet. Men nå er hjelpeorganisasjoner begynt å bli redde for at det kan virke mot sin hensikt. Å bombe sykehus kan være et strategisk virkemiddel for å tvinge ut sivile og militære. Jevnes sykehusene med jorden, vet de at de ikke vil få hjelp.

Kanskje kan et nylig angrep på russiske hjelpearbeidere i Syria bli et vendepunkt i krigen mot helsepersonell? To paramedics ble drept, og en barnelege kritisk skadd. En talsperson for det russiske militæret, som deltar i president Assads nådeløse krig mot syriske opprørere, forlanger i følge nettstedet rt.com full støtte fra det internasjonale samfunnet og internasjonale hjelpeorganisasjoner under henvisning til Genève-konvensjones bestemmelser om krigsforbrytelser. Så da bør vel det samme gjelde militære angrep utført av styrker utgått fra president Assad og Russland?

Det har vært få spor i norsk offentlighet av konkrete fordømmelser. I februar skrev utenriksminister Børge Brende i et leserinnlegg i Aftenposten at Norge reagerte med avsky og fordømmelse på sykehushusangrep, men det hadde ingen konkret adressat.

For myndighetene er kanskje det beste å se en annen vei? Alternativet kan bli å legge seg ut med både Russland og USA.

Risikoen er selvsagt at hjelpeorganisasjonene vil trekke ut all helsehjelp og etterlate krigens ofre til seg selv. Det vil kunne forsterke den humanitære katastrofen ytterligere, og passer usedvanlig dårlig overens med norske ambisjoner på bistandsfeltet for øvrig.

Norge har tradisjonelt ikke vært redd for å påta seg lederrollen i internasjonale fredsoppdrag og humanitære oppdrag. Og det er ennå ikke for sent å rette opp igjen inntrykket av unnfallenhet etter den manglende norske støtten til kravet om å benytte «International Humanitarian Fact-Finding Commission» i Kunduz .

– Fortell verden at den må våkne, at verdens samvittighet må våkne. Hvor er dere? Sier sykepleieren Bara’a.

Så spørs det om norske myndigheter tør å strekke ut en hjelpende hånd.

BEGGE FOTO: ANDREW QUILTY

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar