Publisert i %1$s I forbifarten

«Logikken er at hvis du behandler min fiende så er du min fiende»

Morten Rostrup er der det skjer. Nå er han i Ukraina. – Det er bare en kort tur, denne gang. Noen dager senere vil feltarbeideren i Leger uten grenser være tilbake som overlege ved akuttmedisinsk avdeling på Ullevål. Der er han størstedelen av arbeidstiden, når han ikke arbeider for Leger uten grenser.

Skribent person PER HELGE MÅSEIDE   date_range Publisert 25.3.2014


Journalen får til slutt telefonkontakt midt i en hektisk møtevirksomhet, bare dager etter de voldsomme opptøyene i Kiev. Morten Rostrup snakker fort, men ikke hektisk. Han er et ideellt og håpløst intervjuobjekt på en og samme tid. Velformulerte og avslepne setninger kommer i en jevn strøm, helt uten tenkepauser eller fyllord.

– Hvordan vil du beskrive situasjonen i Ukraina nå?
– Alle er veldig preget etter opprøret som kulminerte med de mange drepte og sårede på La Maïdan-plassen (Uavhengighetsplassen, red.anm). Det har vært en tøff periode og det som har skjedd har gjort sterkt inntrykk på folk. Situasjonen er fortsatt uavklart, stem­ningen er avventende. Mange er bekymret nå for hva som skjer på Krim-halvøya.
Rostrup har vært rundt på sykehusene og sett de hardest skadde på nært hold. Det er ukrainerne som står for det akuttmedisinske arbeidet.

– Hva gjør du konkret?
– Jeg er medisinsk koordinator – og forsøker å få oversikt og kartlegge de medisinske behovet, ikke minst de psykiske. Leger uten grenser har bragt ned psykologer for å bistå lokalt helsepersonell med posttraumatisk behandling. Jeg deltar i møter med psykologer, og følger situasjonen nøye. Noe av arbeidet består også i å knytte kontakter med leger og sykehus rundt i landet, så vi kan støtte dem om det blir aktuelt senere.
– Arbeidet med skadde og pårørende har vært en dugnad. Mange helsearbeidere er fullstendig utslitte av arbeidet døgn etter døgn, og sterkt preget, slik at våre psykologer også må ta hånd om de som tar hånd om de skadde.

– Du har vært opptatt av at  hjelpe­arbeidere selv kan bli angrepet?
– Det blir en stadig mer aktuell pro­blemstilling. Tidligere var det respekt for humani­tært arbeid, leger og sykehus. Et sykehus var et av de tryggeste stedene man kunne oppholde seg.  Stadig oftere risikerer man å bli drept der. Det så vi for eksempel i Libya under Gaddafi. Det var målrettede angrep på sykehusene. Noe av logikken er at hvis du behandler min fiende så er du min fiende. Og klarer du ikke å drepe fienden, så gjelder det å hindre at han får medisinsk behandling så han likevel dør. Derfor ser vi også at mange  var redde for å komme på sykehus­ene, det kan være politi der, og man risikerer å bli arrestert. Ved angrep på sykehusene i Sør-Sudan så vi at leger rømte sammen med pasientene sine ut i skogen. Pasienter ble drept i sengene sine. Vi ser også en økt tendens til kidnapping, både av journalister og helsearbeidere.

– Er du redd?
– Av og til så blir man redd. Det gjaldt for eksempel situasjonen i Libya, da jeg var der. Når man hører rakettene hviner, og lurer på om den neste raketten skal treffe eller ikke, så blir man selvfølgelig redd. Men man lærer å mestre vanskelige situasjoner, og stort sett fungerer det. I Bagdad ble det bombet hele tiden, men bombene traff veldig spesifikke mål, så vi følte oss relativt trygge.

– Hva er din motivasjon?
– Flere ting. Rent konkret kan jeg gjøre noe for andre mennesker i konfliktsitua­sjoner. Det er veldig givende. Og jeg liker utfordringer og å jobbe i team med lokale helsearbeidere. Det utvider horisonten. Og det gir alltid en god følelse å kunne gjøre noe konkret og hjelpe pasientene våre, det gjelder oss alle.

– Du er opptatt av glemte konflikter, og at pressen bare klarer å håndtere en konflikt av gangen. Hvilke konflikter vil vi høre mindre til nå, som følge av situa­sjonen i Ukraina?
– Situasjonen er veldig vanskelig i Den sentral-afrikanske republikk som er kommet inn i en forferdelig voldsspiral. Mediene sier ofte at folk ikke vil høre, at de ikke absorberer mer. Jeg mener at mediene har et humanitært an­svar, og et ansvar for å be­vege opinionen og politikere. Humanitære kriser har ofte politiske årsaker – og krever politiske løsninger.

– Du har valgt en helt annen linje enn Erik Fosse og Mads Gilbert?
– Noen er både politiske aktivister og leger. For meg er politisk engasjement ingen motivasjon for å hjelpe mennesker i kriser. Alle har rett til hjelp uansett på hvilken side av konfliktene de er på. Dette er et grunnleggende humanitært prinsipp.

En diskusjon, der også Rostrup deltar, utvikler seg i bakgrunnen.
– Du, nå må jeg avslutte her.

– Før du legger på, noe helt annet.  Du er jo også kjent for å arrangere de såkalte CAR-festene på Ullevål?
– Ha, ha. Ja…, de har ikke vært arrangert på et par-tre år, men det har vært veldig vellykket altså. Du må gjerne komme og se selv, jeg kan sende deg invitasjon.

– Kan vi fortelle leserne hva CAR står for?
– Jo…, altså,  du kan godt gjøre det. Jeg må stikke nå. Kan du ikke sende meg sitatene?
Noen minutter senere sender han SMS: Fint om du sender sitatene. Snakket for mye 🙂 Morten

MORTEN ROSTRUP

  • Født 7. mars 1958
  • Spesialist i indre­medisin.
  • Overlege ved akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål sykehus siden 1991
  • Var med å starte Leger Uten Grenser i Norge i 1996.
  • Fra 2000 til 2004: Internasjonal president for Leger Uten Grenser
  • Fra 1996 til 2014: Over 20 feltoppdrag i bl.a. Rwanda, Tanzania, Angola, Sudan, Kosovo, Liberia, Afghanistan, Irak, Indonesia, Tsjad, Haiti, Libya, Egypt og Ukraina.

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar