– Av og til kommer det noen og gråter på min skulder. Andre ganger er det jeg som må finne en skulder å gråte på, sier onkolog Andreas Stensvold. Foto: Sykehuset Østfold
Publisert i %1$s NyheterTema

Kreftlegene gråter på bakrommet

Det er tungt å fortelle alvorlig syke pasienter at medisinen finnes på apoteket, men at det offentlige mener den er for dyr. Årets kreftlege har grått på bakrommet og i bilen på vei hjem.

Skribent person KRISTIN STRØMSHEIM GRØNLI   date_range Publisert 12.12.2018, oppdatert 8.4.2019

– Dette er noe av det tøffeste vi kreftleger står i, sier Andreas Stensvold, avdelingssjef ved Kreftavdelingen Sykehuset Østfold.

I november ble han utnevnt til årets onkolog av Norsk onkologisk forening. Han er også tidligere leder av foreningen.

Kanskje handler det om en mor eller en far. Noen måneder ekstra vil være veldig viktig for barna også

Stensvold sikter til situasjoner hvor det ikke er avklart om det offentlige vil ta seg råd til en ny medisin, eller hvor det offentlige har sagt nei, til tross for at medisinen har markedsføringstillatelse i Norge.

Livsforlengende
Et viktig grunnlag for denne typen vurderinger er hvor mye ekstra levetid pasientene kan forventes å få med en gitt behandling.

Stensvold understreker at pasientene kan oppleve muligheten til å få livet forlenget med noen få måneder som svært viktig, selv om det offentlige ikke ønsker å prioritere det.

– Kanskje handler det om en mor eller en far. Noen måneder ekstra vil være veldig viktig for barna også, sier kreftlegen. Enkelte pasienter kan dessuten ha betydelig effekt av medisiner som ikke er godkjent for refusjon i det offentlige. Det vet man aldri før man har prøvd. Stensvold opplever det som en kjempeutfordring å overbringe beskjeden om at det ikke er mulig hos ham, selv om behandlingen finnes på det norske markedet. Det eneste alternativet er dyr behandling på privat sykehus.– Det er en utfordring vi må leve med. Den kommer bare til å bli større, sier han.

– Følelsesladet
Selv har Stensvold overbragt det offentliges behandlingsnekt til en håndfull pasienter, men utviklingen tilsier at han vil havne i den situasjonen stadig oftere.

Flere og flere kostbare medisiner kommer på markedet. Befolkningen eldes. Behovene og ønskene øker mye raskere enn helsebudsjettene.

– For en del av oss blir dette veldig følelsesladet. Som leger skal vi ta ressursene med i vurderingen, men dette rokker noe voldsomt ved det vi er oppdratt til; nemlig å trøste, lindre og kanskje helbrede. I slike situasjoner finnes det en medisin som kan underlette dette, men vi får ikke lov til å ta den i bruk, sier Stensvold.

Han mener det er viktig for legene å innrømme at de blir følelsesmessig berørt, og at de tar til tårene noen ganger – selv om de har vært i gamet i en god del år.

 – Jeg har ikke tatt til tårene overfor pasientene, men jeg har grått på bakrommet og i bilen på vei hjem i forbindelse med denne typen beskjeder, sier årets kreftlege. Dette rokker noe voldsomt ved det vi er oppdratt til; nemlig å trøste, lindre og kanskje helbrede.

Oftere utbrente
Onkologene er også de som må ta imot de alvorlig syke pasientenes første reaksjoner på det offentliges avvisning.

– Jeg har opplevd fortvilelse, sorg, forbannelse og utskjelling. Det kan være tøft, sier Stensvold.

Han nevner undersøkelser som viser at utbrenthet er svært utbredt blant onkologer – og betydelig mer utbredt enn hos andre spesialister. For eksempel har en spørreundersøkelse blant unge, europeiske onkologer vist at over 70 prosent viser tegn på utbrenthet (Banerjee mlf, 2017 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28449049).

– Vi må ta vare på hverandre og være tydelige på at dette vil det komme mer og mer av, sier Stensvold.

Kreftlegen mener det er viktig at beslutningstagerne er klar over hvordan det føles å stå ansikt til ansikt med pasienten i slike situasjoner.

– Det offentliges vurderinger bør ikke oppfattes som for enkle. Noen av oss opplever at prosessene er litt for lukkede, og at begrunnelsene ofte er standariserte av typen «etter en grundig vurdering har vi besluttet…». Prosessene bør være mer gjennomsiktige, og begrunnelsene tydeligere, sier Stensvold.

– Trenger fokus på dette
Årets kreftlege er dessuten opptatt av at morgen-dagens leger må få vite at de må forholde seg til denne typen situasjoner.

– Her må vi ikke stikke hodet i sanden. Vi trenger et fokus på dette som gjennomsyrer både utdanningen og legegjerningen, hvor vi blant annet vektlegger hvor viktig det er å ha gode kollegiale diskusjoner, sier Stensvold.

Blant kreftlegene er det allerede en ganske god kultur for at kolleger bruker hverandre, understreker han. Enkelte gråter på hverandres skuldre. Andre avreagerer annerledes, for eksempel ved å ta seg en runde rundt sykehuset.

– Det er viktig at man finner en eller annen måte å avreagere på, slik at man tar med seg minst mulig av dette hjem, sier Stensvold.

En kultur for å snakke om de etiske utfordringene og prioriteringene i helsevesenet kan bidra, mener han. For eksempel bør kollegiet alltid være åpent for å diskutere satsingsnivået på en pasient.

– Det må være rom for å si at «Jeg syns dette er vanskelig, hva syns du?» eller «Jeg har hatt en vanskelig samtale, jeg må få avreagere litt hos deg». Hos meg er døren i alle fall åpen, sier Stensvold.

LES OGSÅ:  Henviser til avvist behandling.
LES OGSÅ:  Satser på dyr kreftbehandling.
LES OGSÅ:  De hybride kreftpasientene (kommentar). 

Del gjerne!

1 kommentar til “Kreftlegene gråter på bakrommet

  • Anne Nyhus

    For en flott lege og et fantastisk menneske som er medmenneske – unikt faktisk – mange er dessverre ikke modige nok til det – derfor ekstra stor respekt

  • Legg inn en kommentar