– Liberaliseringen i arbeidsmarkedet har åpnet for en type fleksibilitet for arbeidsgiverne hvor de industrielle verdiparametere lett overkjører tradisjonell praksis – uten noen form for evaluering av konsekvensene, mener Jan Størmer. FOTO: ØYSTEIN SOLVANG
Publisert i %1$s Tema

Kontroll erstatter åpenhet

Et nytt kontroll- og rapportregime har endret relasjonene mellom leger og pasienter, mener overlege Jan Størmer. Tidligere var det basert på tillit, ansvar og omsorg, sier han. Overlegen ved Røntgenavdelingen, UNN HF, Tromsø,  hadde med seg en sentraleuropeisk og mer paternalistisk kultur fra utlandet. Nå  savner han åpen meningsutveksling.

 date_range Publisert 16.3.2015

KRISTIN MACK-BORANDER

 

– Liberaliseringen i arbeidsmarkedet har åpnet for en type fleksibilitet for arbeidsgiverne hvor de industrielle verdiparametere lett overkjører tradisjonell praksis – uten noen form for evaluering av konsekvensene, mener Jan Størmer. FOTO: ØYSTEIN SOLVANG
– Liberaliseringen i arbeidsmarkedet har åpnet for en type fleksibilitet for arbeidsgiverne hvor de industrielle verdiparametere lett overkjører tradisjonell praksis – uten noen form for evaluering av konsekvensene, mener Jan Størmer. FOTO: ØYSTEIN SOLVANG

– I de første yrkesårene opplevde jeg ikke at det var noe problem å si fra, klimaet var preget av åpen meningsutveksling. Jeg ble godt mottatt og min lokaltilknytning og den kultur­forståelsen som følger med, ble vel verdsatt. Den gang var det helsepersonellet som var sykehuset, de andres rolle var å tilrettelegge, sier Størmer.

– Jeg tror mange nyutdannede leger får en aha-opplevelse når de er ferdig med studiene og skal begynne å praktisere yrket sitt. I utgangspunktet var legeyrket en kunst hvor det var naturlig å etablere en pasientrelasjon basert på tillit, ansvar og omsorg – kall den gjerne paternalistisk. Endringer i lovverket rundt tusenårsskiftet førte til endrede ramme­betingelser som har erstattet relasjonene bygd på tillit med et kontroll– og rapportregime. Man har på et vis gjort opp regning uten vert ved å innføre nye spilleregler hvor man har tatt for gitt at legene fortsetter å opptre som tidligere – under totalt endrede ramme­betingelser.

– Ønsker du den gamle paternalismen tilbake?
– Jeg ønsker at de som møter pasientene og sitter med det medisinskfaglige ansvaret for pasientbehandlingen, har en tydeligere stemme i de administrative beslutningspro­sessene i helsebyråkratiet, ikke at vi blir marginalisert og ofte totalt overkjørt, som nå. Når de som sitter med det administrative ansvar for tilretteleggelsen av vår pasientrettede arbeid får oss til å føle oss som samlebånds­arbeidere er det grunn til å rope et varsko.

– Vår oppgave er ikke å produsere gjenstander. Arbeidsgiver lar oss føle at vi er elementer i en produksjonslinje hvor industri­elle rapporteringsmekanismer er eneste evalueringskriterium. Argumentasjonen har i økende grad blitt: «Er du ikke fornøyd, så slutt! Det står mange i kø og ønsker seg jobben din». Egenskaper som kan assosieres med tradi­sjonelle verdier som langsiktighet, lokal tilhørighet og kulturforståelse, blir stadig mindre vektlagt, sier Størmer.
– Liberaliseringen i arbeidsmarkedet har åpnet for en type fleksibilitet for arbeidsgiverne hvor de industrielle verdiparametere lett overkjører tradisjonell praksis – uten noen form for evaluering av konsekvensene.

– Du har varslet på flere nivå i ditt helseforetak. Er du i ferd med å bli en slags supervarsler?  Er du en kverulant?
– Kverulantstemplet er en av risikoene du utsetter deg for å få når du varsler. Det er tre forhold jeg har varslet på: Kvaliteten på helsetjenestene i eget fagfelt, arbeidsmiljøet i egen avdeling, og det jeg mener kan være korrupsjon.  Å få en bekreftelse på det siste nevnte vil kreve en uhildet granskning eller politietterforskning.

– Min advarsel til andre som måtte føle seg fristet: Terskelen for å iverksette slike aktiviteter er høy og synes å være propor­sjonelt knyttet til hvilket samfunnsmessig nivå de som skal granskes, befinner seg på. Mitt selvpålagte valg i påvente av en avklaring, har vært å distansere meg fra all deltagelse i virksomheter som kan relaters til den påståtte korrupsjon inntil saken er avklart.  Når HOD etter fem år lukket min varslingssak i mai 2014 og konkluderte med at de ikke finner grunn til granskning samtidig som de har full tillit til Helse Nord RHF, må jeg erkjenne en smule avmakt i forhold til mine forestillinger om demokratiske rettigheter og likhet for loven.
– Min første varsling til styret i Helse Nord i 2009 ble initiert av at foretaksledelsen la til rette for å videreføre erkjente, og av Riksrevisjonen påtalte, ulovligheter fra 2003, i en ny regional anbudsprosess på de største kliniske IT-systemene. Kostnadsrammen i anbudspapirene var på 315-700 millioner. Helseforetaksledelsen har senere omtalt dette som et milliardprosjekt.
– En måned etter at jeg hadde varslet, ble jeg i min stilling som klinisk IKT-leder fratatt alle arbeidsoppgaver relatert til varslingen. De femten forutgående år hadde jeg gitt avkall på klinikerkarrieren for å bidra i implementeringen av nye kliniske IKT-løsninger – på klinikkens premisser. Det var en meningsfylt aktivitet, som jeg hadde ønsket å videreutvikle, men som jeg måtte se kuttet som følge av varslingen.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde en skriftlig avtale som garanterte meg en retur til klinikken, ville jeg ha blitt avskjediget umiddelbart. Nå er jeg også kommet i en alder hvor jeg snart skal pensjonere meg, så jeg løper redusert risiko for oppsigelse. I tillegg har jeg fått varslervern, det vil si at det er opp til arbeidsgiver å bevise at eventuelle tiltak, for eksempel oppsigelse, ikke er ledd i en hevnaksjon. Dette er arbeidsmiljøloven veldig klar på, så jeg har jeg fortsatt tillit til lovens beskyttelse.

– Helseforetaket ville nok helst sett meg langt bort fra deres virkefelt. Jeg er en pest og en plage for dem fordi jeg har fjernet noen av keiserens klær.

– Er det mange som ikke tør å si fra?
– Ja, mange kolleger er tause på grunn av frykt, og de er grunnleggende ulykkelige fordi de jobber i en organisasjon preget av en fryktkultur. Dette gjelder særlig dem som ikke har faste stillinger. Og så tror jeg det er mye taushet på grunn av avmakt som skyldes en kombinasjon av stor arbeidsbelastning, liten innflytelse over egen arbeidssituasjon og en stadig mer autoritær og distansert administrasjon.

– Kan det være at endel leger ikke sier i fra rett og slett fordi de er fornøyde og trives?
– Ja, det anser jeg som sannsynlig. Enkelte ledere og mellomledere klarer, innenfor aktuelle rammer, å praktisere et lederskap på klinikernes premisser der de skaper et arbeidsmiljø basert på tillit og romslighet. Dette er oftest tilfelle i de mer prestisjetunge fagene som kirurgi og kardiologi. Mitt inntrykk lokalt er at det ikke er samme frustrasjon i alle avdelinger.

– Har det vært noen personlige omkostninger ved å ta rollen som varsler?
– Det blir for personlig å komme inn på her, men jeg kan si at omkostningene ikke er ubetydelige. Man blir svært sårbar. Jeg har gjort meg tanker om hva som vil skje hvis livet skulle ha mer i ermet, for eksempel hvis jeg eller mine nærmeste ble rammet av alvorlig sykdom eller andre, store uforutsette påkjenninger. Samtidig er jobben som røntgenlege full av livsskjebner og tragedier, noe som setter mine egne utfordringer i perspektiv. Pasientkontakt gir meg inspirasjon.

– Vi er pasientenes advokater i et sy­stem hvor alternative valgmuligheter er be­grenset. Den åpne og uforbeholdne tillit de formidler i dialogen rundt diagnostikk og behandling, kan være overveldende. Derfor er det så frustrerende at vi som behandlere ikke får den samme tillit fra de som skal tilrettelegge vår arbeidshverdag. ■

Del gjerne!

Legg inn en kommentar