Kampen for lokalsykehusene har på ny skapt sterkt engasjement hos befolkningen og i Senterpartiet. Her taler kommuneoverlege i Odda, Steinar Jacobsen, til demonstranter som ønsker å bevare sykehusets akuttfunksjoner, i februar i år. Foto: Rune Sævig/Bergens Tidende
Publisert i %1$s Redaktøren

Kan Kjersti Toppe bli vår nye helse-minister?

Kampen om helseminister-stolen kan bli mer spennende enn mange har sett for seg. Senterpartiets betydelige fremgang kan bli en joker i spørsmålet om hvordan sykehusene vil bli organisert.

Skribent person Per Helge Måseide Redaktør  date_range Publisert 26.6.2017, oppdatert 13.10.2017

Per Helge MåseideÅ spå at Senterpartiets Kjersti Toppe blir vår nye helseminister føles, uten sammenlikning for øvrig, som å skulle forutse Donald Trump som ny amerikansk president. Det vil være svært overraskende om det skjer, men det er ikke utenkelig, og det kan føre til betydelige endringer i helsepolitikken.

I regjeringsplattformen stod det at RHF-ene skulle legges ned etter at en samlet sykehusplan var vedtatt. Planen er vedtatt, men noen nedleggelse er det ikke blitt noe av, noe Bent Høie (H) forklarer med konklusjonene fra Kvinnsland-utvalget. Dette er en avgjørelse som også Arbeiderpartiet lever godt med, selv om partiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, ikke lar sjansen gå fra seg til å minne Høie på hva han gikk til valg på. Kritikerne, som Legeforeningen og Sykepleierforbundet, mener at utvalgets mandat var for snevert til at en mer omfattende omorganisering kunne bli resultatet. Noen ny runde på nedleggelse av RHF-ene kommer nok uansett ikke med Høie som helseminister.

Helseministerens parti har i øyeblikket storpolitiske problemer under oppseiling. Ut fra TNSs mai-måling (TV2) og InFact sin siste måling, publisert i  VG i begynnelsen av juni, vil Arbeiderpartiet ved Stortingsvalget få 64 eller 61 mandater mot dagens 55. Senterpartiet vil bli den store valgvinneren og mer enn doble sin representasjon fra 10  til 28 eller 22 stortings-representanter. Begge målingene gir  Ap og Sp rent flertall på Stortinget. For å sette det i perspektiv; Senterpartiet har ikke hatt en eneste stortingsrepresentant fra Oslo på 20 år.

Hvis målingene slår til vil regjeringen måtte gå av. KrF og Venstre risikerer å falle under sperregrensen. Da ser det altså ikke blå-blått ut for Høie, selv om partiets hans klarer seg rimelig bra, men helsvart.

Senterpartiets framgang blir forklart med en folkelig protest mot sentralisering og «politisk overstyring». Ulven er blitt en symbol-sak, men «opprøret», om det kan kalles det, er mye bredere anlagt. Kommune-sammenslåing, lokalsykehus og politireform er noen av stikkordene.

Blir valgresultatet i tråd med menings-målingene vil Sp stille svært sterkt ved eventuelle regjeringsforhandlinger. Det vil innebære kamp også om de tunge ministerpostene. Jo mer Ap vil ha statsministeren, finans-, forsvars-, og utenriksministeren, dess mer innflytelse vil Sp kreve i kampen om departementene som legger føringer for distrikts-Norge. Et av dem er Kommunal-departementet. Et annet er Helsedepartementet.

Man kan lage så mange nasjonale sykehusplaner man bare vil, men straks fakkeltogene begynner å gå, er Senterpartiet på hjemmebane

De fleste politikere vil nok være enige med Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann Torgeir Micaelsen om at «operative beslutninger» om hvilke spesialfunksjoner som skal ligge hvor, i utgangspunktet er for faglige til at de burde vært tatt av politikere. Men hvis akuttfunksjonene i små lokalsykehus legges ned kan det få betydelige konse-kvenser for infrastruktur og arbeidsliv uten at det teller i de mektige RHF-enes budsjetter. At lokalpolitikere vil ha et ord med i laget når slike ting står på spill, er ikke veldig overraskende. Og det er slike ting som ligger bak Sps fremgang. Man kan lage så mange nasjonale sykehusplaner man bare vil, men straks fakkeltogene begynner å gå, er Senterpartiet på hjemmebane, enten partiet sitter i posisjon eller i opposisjon. Sammen med KrF og SV har partiet lykkes med å sette politikken rundt lokalsykehusene i spill. Akuttkirurgien i Odda ble til slutt reddet takket være Arbeiderpartiet.

Ap og Sp har tradisjonelt vært motpoler i sykehuspolitikken. Et av Kjersti Toppes viktigste politiske prosjekter er å reversere helseforetaksreformen, som Ap i sin tid designet, og som partiet har bestemt seg for å bevare. De regionale helseforetakene skal fjernes som ledd i en større omorganisering av spesialisthelsetjenesten. Der har partiet en helt annen politikk enn Høyre, som inntil nylig ønsket å legge ned RHF-ene, men uten å skrote helseforetaksmodellen som sådan.

Helsepartiets Lise Askvik hevder at selvkritikk sitter langt inne i hennes gamle parti, Arbeiderpartiet. Om situasjonen er annerledes der enn i andre partier er usagt. Men det vil være et mye større nederlag dersom helseforetaksreformen må endres fordi partiet blir tvunget til det av Senterpartiet, enn om partiet selv finner ut at modellen må endres. Skal de to partiene klare å regjere sammen må de derfor klare kunststykket å komme fram til kompromisser i saken der de i utgangspunktet er rykende uenige, men som de begge kan stille seg bak uten av den ene parten framstår som vinner, og den andre som taper.

En løsning kan være å gå inn i konkrete problemstillinger i sykehus-Norge, men forsøke å se om disse kan løses isolert eller i sammenheng med den kommende region-reformen, og ikke ved å kritisere RHF-ene, som ett parti er for, og det andre er i mot.

Det er et bredt flertall for regionreformen som etter planen skal gi 10 regioner fra 2020 i stedet for dagens 19 fylker (18 fra 2018). Overfor Journalen er Høie avvisende til at helseforetakene skal inn i disse regionene. Han begrunner dette med at regionene er dannet rundt de store regionsykehusene. Flere av de tidligere fylkessykehusene har nå oppgradet statusen sin til universitetssykehus. Derfor er veien kanskje ikke så lang til å definere flere sykehus som regionsykehus eller å snakke mer om regionsykehus-funksjoner og mindre om det enkelte sykehus sin geografiske plassering. Definisjonene av sykehus, sykehus-funksjoner, bygningsmasser og lokasjoner er ikke akkurat hugget i stein, for å si det forsiktig.

Kanskje kan Ap og Sp også bli enige om å flytte mer makt ned til det enkelte sykehus eller helseforetak. Og regionreformen kan gjøre at man får et nødvendig «glavalag» mellom foretaket og statsråden, og at dette i størrelse blir noe midt i mellom et regionalt helseforetak, Aps foretrukne modell, og en fylkeskommune, Sps foretrukne modell. En annen endring, som vil være symbolsk viktig for Sp kan være å få flere politikere inn i helseforetaksstyrene. Igjen. Kanskje vil man også bli enige om å utrede en forvaltningsmodell ved å nedsette et nytt «Kvinnsland-utvalg», men med et noe bredere mandat. Å lande en slik prosess vil ventelig ta så lang tid at mye annet kan ha skjedd i mellomtiden.

Hvis det blir en oppsplitting av Helse Sør-Øst, slik Torgeir Micaelsen signaliserer at han kan være med på under visse forutsetninger, vil det være en betydelig forskjell på om dette blir en to- eller tredeling. Regionreformen legger nemlig opp til at Oslo skal bli en egen region. Blir Helse Sør-Øst delt i tre regionale foretak – hvor av den ene er Oslo, er det bare et definisjonsspørsmål om Oslo styres av en region eller et fylke. En tredeling kan gjøre det enklere for Ap og Sp å bli enige om hovedstadssykehusene.

Men hva med det nye Helsepartiet? Vil det få noe å si? Dersom partiet skulle komme inn på Stortinget, slik valgforsker Bernt Aardal ikke utelukker i følge NRK Dagsrevyen, kan det i teorien få reell politisk makt. Mer sannsynlig er det at protestpartiets reelle innflytelse vil ligge i å være «politiker-vaktbikkje», for å låne Lise Askviks eget begrep. Hun er en mester i å sette dagsorden og fikk lobbet inn 150 millioner kroner til ferdigbehandlede brystkreftrammede, og ni nye stillinger i plastisk kirurgi. I strid med alle prioriteringsprinsipper, vil nok noen si. Partiet vil nok støvsuge helsevesenet etter medievennlige eksempler på resultater av vanstyre, enten det er eldre og syke som er stuet bort på bad eller i bøttekott, eller pasienter som dør mens de venter på kreftmedisinen sin. Det kan bli saker som Toppe kan hive seg på, og som kan gi uttelling i form av et ubehagelig politisk press mot Ap og Høyre, i hvert fall hvis sakene kan vinkles mot noe som de to partiene i dag er for, men som Sp og Helsepartiet er mot, enten det er RHF-direktører på sparebluss eller «glavalag med ansiktsløse byråkrater».

#helsevalget2017 kan bli mer spennende enn det mange har sett for seg. Heldigvis.

Når Bent Høie ikke har ønsket å gjøre større endringer i RHF-modellen er det nok fordi den fungerer relativt bra sett fra helseministerens kontor, og fordi det stadig tikker inn undersøkelser som viser at Norge har et av verdens beste helsevesen. Det kommer nok ikke til å endre seg så mye uansett helseministerens politiske farge.

Det er lenge til 11. september. Men #helsevalget2017 kan bli mer spennende enn det mange har sett for seg. Heldigvis.

Godt valg!

Twitter: @perhelgem

Del gjerne!

Legg inn en kommentar