https://www.flickr.com/photos/photobunny_earl/2507792844/in/photolist-4PB6rE-S1oWq-qe3oLF-p9k9S-8UNtNB-fc27G-qEGCPd-bpQc1a-3fNzLg-5f3nDF-h2XFeG-a72kp4-23HChT-pWMW2A-qUa4Wt-rNEeGJ-5RtqQg-oHp9r5-bjZexs-qobJJm-8UKcbp-qEKAdt-qocmDj-e9Zpkq-hYpvf6-DdgLG-8UP5Ku-pHYKtp-6t9Psx-5wua8H-97xrQm-S3pTB-7WVntm-6s4B1U-e3SH4K-8mxzUT-7z8oZz-31WCWL-8FFArr-bnFsUH-wXx33d-8FXtw8-7a86aH-aGevrn-8KKiPC-8KEdSk-6nKN5z-mjXtnb-6L4B9P-8UPWr5
Publisert i %1$s Kronikk

Kan helsevesenet finne de farlige?

Etter drap i det offentlige rom, som trikkedrapet i Oslo, bussdrapene i Valdres og i Årdal, og dobbelt-drapet på Ikea i Sverige, spør mange om ikke helsevesenet kan forutsi hvem som er de potensielle voldsmenn.

 date_range Publisert 13.8.2015

Kommentar: Randi Rosenqvist, spesialist i psykiatri

Svaret er dessverre at det i liten grad lar seg gjøre.

Blind eller målrettet vold er noe alle frykter. Drap fremstår som det verste og mest skremmende. Det har heldigvis vært en fallende tendens til drap de siste 25 årene fra rundt 40 i året til nå rundt 30, bortsatt fra i 2011. Det er naturligvis også noen som utsettes for potensielle drapshandlinger, men som gode kirurgiske traumeteam klarer å redde. Drapslignende handlinger er imidlertid svært sjeldne, og de fleste som blir drept kjenner sin drapsmann. Det er derfor meget lite sannsynlig at mennesker i det offentlige rom plutselig blir skadet av en drapsmann. Men mange er likevel mer bekymret for dette enn det er grunn til.

Det har heldigvis også vært et fallende antall trafikkdrepte, men i 2013 var det 190, i 2014 «bare» 152 drepte i trafikken. I tillegg er mellom tre til fire ganger så mange hardt skadet. Det hadde derfor vært logisk å bli mer skremt av truende trafikk enn av truende nattevandrere eller passasjerer på trikk og buss . Det kan likevel tenkes av det fokus som fremkom etter 22. julisaken har gjort hele befolkningen opptatt av en potensiell drapsfare som egentlig er helt minimal.

Kan ikke forutse

Mange har vært opptatt av at psykiatrien i større grad må identifisere de potensielt voldelige. Det må understrekes av det ikke finnes noen metode for å identifisere personer med høy voldsrisiko dersom de hittil ikke har begått noen voldshandling. De som gjentatte ganger har begått voldshandlinger kan identifiseres som personer med høyere risiko av psykiatrien, og kanskje i enda større grad av politiet. Men selv om politiet også arbeider forebyggende, kan de ikke gripe inn med tvangsmidler før en forbrytelse er skjedd.

Helsevesenets oppgave er å diagnostisere, behandle, pleie og lindre. Pasienten skal være i sentrum, og den eventuelle fare som pasienten representerer for andre er ikke sentrale helseutfordringer. Unntak reguleres av smittevernloven, psykisk helsevernloven og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. I følge disse regelverk er det mulig med tvang å intervenere overfor en potensiell farlig pasient, dog ikke alle pasienter.

En pasient med en dyssosial eller paranoid personlighetsforstyrrelse og rusmisbruk vil i en del situasjoner fremstå som klart truende, men uten at helsevesenet heller kan intervenere. Det at en pasientt har høy risiko for ny voldshandlinger tilsier imidlertid ikke at kan kommer til å bli voldelig, og uansett vet man ikke når det eventuelt skjer

Det er en utfordring for både fastleger og psykiatere hvordan man håndterer disse som pasienter. Det er klart at de også kan være lidende og i behov av helsehjelp, men det er mennesker det kan være veldig vanskelig å hjelpe. Balansen mellom å hjelpe og å ikke bli manipulert, kan være vanskelig. Leger kan også føle seg maktesløse fordi de, som politiet, i liten grad kan intervenere ved truende adferd

Alvorlige sinnslidende

Jeg er imidlertid mer opptatt av de pasientene som har en alvorlig sinnslidelse, som lider av til dels skremmende vrangforestillinger og hallusinasjon. Det er et faktum at personer med en pågående psykotisk sykdomstilstand har høyere risiko for voldshandlinger enn normalbefolkningen, spesielt når tilstanden er forverret ved rus. Likevel må ingen tro at det å ha en schizofrenidiagnose tilsier at man er farlig.

Men ubehandlede schizofrene har en risiko for å komme i situasjoner der de utøver vold. Her kan de interveneres.Langvarig og kvalitativ god oppfølging fra spesialisthelsetjenesten er viktig. Dessverre gir norsk psykiatri etter min mening for lite kontinuitet i behandlingen. «Den psykiatriske behandlingskjede» medfører at det ikke er de samme fagpersonene som ser pasienten i gode og i dårlige faser, dette kan medføre at de første undervurderer, og de siste overvurderer, voldsrisiko.

Bruk av strukturerte risikovurderings-instrumenter som HCR-20 kan gi behandlingspersonalet en mer samkjørt oppfatning av pasientens farlighetspotensiale og hva som kan utløse voldelige episoder og derved også gi trengende pasienter bedre oppfølging. I en interessant dansk undersøkelse (Pedersen, Rasmussen og Elsass (2010)) fant man mindre vold etter utskrivning for de som skåret høyt på HCR-20, enn de som skåret middels. Neppe fordi instrumentet var uegnet, men ved erkjennelse av høy risiko satte man inn mer ressurser både i institusjon og ved utskrivning.

Jeg vil imidlertid advare mot et helsevesen som blir så opptatt av å verne samfunnet at alle ressurser settes inn mot de mulig voldelige, mens de som ikke utgjør noen trussel for andre, men bare lider selv, får lite.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar