– På Ullevål var mantraet på slutten hele tiden å bygge ned. På Drammen er det motsatt, man skal bygge opp, utvide. Det er veldig godt å være på et sted hvor man ser fremover, forteller Thore Henrichsen. FOTO: PAAL AUDESTAD
Publisert i %1$s Tema

«Jeg kunne ha blitt. Og valgte å gå»

Thore Henrichsen bygget opp barneintensivmiljøet ved Ullevål, men etter utallige søvnløse netter i forbindelse med omorganiseringen av Oslo-sykehusene orket han ikke mer, og sluttet. – Til slutt ble det meningsløst å drive intensiv­medisin under slike forhold, sier han.

Skribent person Kristin Mack-Borander   date_range Publisert 16.6.2014

TEKST: KRISTIN MACK-BORANDER  I  FOTO: PAAL AUDESTAD

– På Ullevål var mantraet på slutten hele tiden å bygge ned. På Drammen er det motsatt, man skal bygge opp, utvide.  Det er veldig godt å være på et sted hvor man ser fremover, forteller Thore Henrichsen. FOTO: PAAL AUDESTAD
– På Ullevål var mantraet på slutten hele tiden å bygge ned. På Drammen er det motsatt, man skal bygge opp, utvide. Det er veldig godt å være på et sted hvor man ser fremover, forteller Thore Henrichsen. FOTO: PAAL AUDESTAD

– Hvordan gikk det til at du ble pediater?
– Egentlig hadde jeg tenkt å bli allmenn­praktiker, men i turnus skjønte jeg at jeg trengte å vite mer om barn. Avdelingsoverlege Jon Steen-Johnsen i Porsgrunn forbarmet seg over meg og gav meg jobb i pediatrien, angivelig fordi jeg var så ivrig. Og da var det gjort. Etter hvert kom jeg tilbake til Oslo og havnet ved en tilfeldighet på Ullevål, hvor jeg ble værende i 20 år og noen måneder.

– Hvordan vil du beskrive årene på Ullevål?
– Det var spennende oppgaver, et sammensveiset miljø og godt samarbeid avdelingene i mellom. Engasjementet, rausheten og ta-ting-på-sparket-holdningen som preget Ullevål i gamle dager var veldig spesiell, tror jeg. Kun én gang opplevde jeg at min henvendelse til en annen faggruppe ikke ble besvart med et umiddelbart «ja». Kanskje idylliserer jeg litt, det var selvfølgelig konflikter og pro­blemer som er blitt borte i glemselens slør. Men jeg husker fremdeles at jeg tenkte den gangen: «Fy søren, så heldig jeg er som får jobbe her!».

– Et stipend, betalt av Ullevål, gav meg muligheten til å være «visiting doctor» på et stort barnesykehus i London. Oppgaven min var å lære intensivbehandling av barn. Etter perioden fikk jeg jobb der, og var til sammen nesten to år på Great Ormond Street Hospital. Da fikk jeg den teoretiske og håndverksmessige kompetansen til å være med å bygge opp barne­intensiv på Ullevål, som ble lagt inn som en viktig ny enhet da barnesenteret der stod klar til bruk i 1998. Jeg var nok den første barnelegen i Norge som dro utenlands for å lære dette, tror jeg.

– Men så kom OUS-prosessen?
– Så kom OUS-prosessen. Det er ikke sikkert at det er så dumt å slå sammen Riks­hospitalet og Ullevål, men jeg er helt sikker på at måten det ble gjort på var enestående dårlig. Man stykket opp pasient­ene i organer, for eksempel fikk barn med hjertelidelser base på Rikshospitalet, mens andre tilhørte Ullevål. Men hele tiden gikk de tyngre lidelsene én vei, nemlig til Rikshospitalet. Slik mistet Barneavdeling­en store deler av pasientgrunnlaget sitt og krympet stadig mer. Ønsket vårt om å få erstatning for det vi mistet, fikk vi ikke gehør for. Helger og fritiden ble brukt til å skrive utallige rapporter hvor vi kom med gode argumenter mot denne oppsplitting­en, men lokomotivet som hadde begynt å rulle, var så tungt at det var umulig å stanse. Det ble som å dytte en stein oppover som så trillet ned igjen gang på gang. Jeg følte heller ikke at vi hadde ledere som jobbet for vår sak. Til slutt ble det meningsløst å drive intensivmedisin under slike forhold, grunnlaget ble rett og slett borte. Vi kunne ikke gjøre noen god jobb med den andelen vi satt igjen med.

– I dag har jeg fått det hele litt på avstand, men den gang var det søvnløse netter og mye grubling i forsøk på å finne løsninger. Jeg tør påstå at vi hadde pasienten i sent­rum og som drivkraft i vår argumentasjon. Jeg prøvde å snakke med overordnede for å se om vi kunne møtes på noe vis, men det viste seg å være umulig. Det var også lagt opp til i OUS-prosessen at Oslo-sykehus­ene skulle gi fra seg deler av pasientgrunnlaget til andre sykehus. Man ble samtidig gitt en mulighet til å søke seg til Drammen sykehus eller Ahus, og dette var ønsket som en del av omstrukturering­en av sykehus­enes nedslagsfelt. Beskjeden var klar: «Skal dere slutte, må dere gjøre det nå dersom dere vil ha med dere nåværende betingelser til neste arbeidssted.»

– Etter hvert skjønte jeg at jeg måtte ta et valg. Det var ikke lett. Jeg var innom alle alternativer, inkludert å starte kafé med kona. Hun så hvordan jobbsitua­sjonen gnagde på meg, men heldigvis var hun også klar over at jobben på Ullevål var «barnet mitt», og at det derfor var et valg jeg alene måtte ta. Det hører også med til historien at jeg hadde to gutter på tre år den gangen og min kone hadde lyst til å komme seg litt ut av byen. Jeg hadde altså gode grunner til å gå, samtidig som Drammen sykehus syntes som attraktivt nok til at jeg kunne takke ja.

– Den direkte årsaken til at du forlot ditt gamle arbeidssted var altså OUS-sammen­slåingen?
– Svaret på det er ubetinget ja, det har jeg aldri lagt skjul på. Samtidig som det å gå ble en veldig mild protest.

– Hvordan er livet nå sammenliknet med hvordan det var?
– På Ullevål var mantraet på slutten hele tiden å bygge ned. Her på Drammen er det motsatt, man skal bygge opp. Utvide. Det er veldig godt å være på et sted hvor man ser fremover. Men til forskjell fra Ullevål, er arbeidsdagen mye preget av produksjon. På Ullevål var det mer tid til fordypning og rom for å gå grundigere inn i hver enkelt pasient. Nå produserer jeg det jeg skal og er ferdig når arbeidsdagen er slutt. Det å ikke lenger ha noe ledelsesansvar, er også en lettelse.

– Å være leder og samtidig kliniker, slik jeg var, gjør at man fort får et særlig stort engasjement for sin avdeling. Personlig følte jeg at skuta mi sank, og at en stor bør ble tatt av skuldrene mine da jeg sluttet. Tapet er at jeg mistet faget der jeg satt inne med spisskompetanse. Og det å gå fra å være rimelig god på et smalt felt til å bli en generalist som ikke skiller deg vesentlig ut fra andre på noen som helst måte, koster noe mentalt. Og så mistet jeg mange svært gode kolleger, og de savner jeg fortsatt. Jobben ga meg en bred arbeidsflate, jeg kjente mange på Ullevål.

– Føler du at din innsats ble verdsatt slik den burde?
– I de årene vi bygget det hele opp, ja.

– Er du bitter?
– Nei, men jeg synes fremdeles det er forferdelig det som skjedde.  Og veldig ergerlig. Her hadde vi klart å bygge opp noe så unikt som et nærmest komplett barnesenter og så kom det noen og ødela alt sammen. Det var en brutal måte å kjøre en prosess på, med enorme omkostninger både økonomisk og menneskelig.  Jeg kunne sikkert hensatt meg i en slags sårhetsfølelse, men det har ingen hensikt og det er heller ikke noe som presser seg på. Det stikker dessuten ikke dypere enn at hvis noen tilbød meg å drive barneintensiven på Ullevål igjen så ville jeg grepet sjansen, forutsatt at den kunne driftes på en måte som jeg synes er fornuftig.

Som pensjonist er det den tiden vi, og jeg, bygde opp barneintensiven, jeg kommer til å se på som selve «prime time» i min yrkeskarriere, vil jeg tro. Men som en kamerat sa: «Intensivmedisin er slitsomt og krevende. Kanskje skal livet ha forskjellige faser og kanskje er det ikke så ille at det gikk som det gjorde». Det kan være noe i det.

– Så du savner Ullevål?
– Absolutt. Ullevål er som en gammel venn og ja, jeg savner «den gamle vennen min» – det vil si Ullevål for ti år siden. Men hun er dessverre død.

– Hva med Ullevål for tre år siden – er det en venn du savner?
– Nei. «Go’-følelsen» ble borte i tråd med at avdelingen og Barnesenteret  ble pulveri­sert. Miljøet råtnet litt på rot, den energi­givende stemningen hvor vi hele tiden dyttet hverandre fremover for å bli bedre, forsvant. Jeg kunne ha blitt. Og valgte å gå.

– Hva brukes den nye fritiden til, har du fått noen nye hobbyer?
– De to guttene mine tar mye av min tid på kvelden og ettermiddagen, tid som ellers sikkert ville gått med til jobb. Og så er jeg leder for klinisk etikk-komité her på Drammen sykehus. Det gir meg mye. Jeg trengte et nytt faglig ben å stå på, noe annet å engasjere meg i. I løpet av årene på Ullevål dukket det stadig opp etiske problem­stillinger, så etikk er et felt som har interessert meg lenge.

– Har du noen gang angret på valget du tok?
– Nei. Slik det ble, var det helt nødvendig for meg å gå. Totalt sett er jeg fornøyd med livet slik det er nå.

 

Administrende direktør Bjørn Eriksteins kommentar:

Foto: Anders Bayer
Foto: Anders Bayer

– Jeg forstår at en av ildsjelene bak oppbyggingen av et godt fagmiljø på Ullevål opplevde at endringene var vanskelige. Det har selvsagt aldri vært meningen å svekke tilbudet og jeg håper og tror det heller ikke er tilfelle. I omstillingen var det jo nettopp meningen at fagmiljøer som var på flere steder skulle bevege seg mot hverandre og samarbeide – og da endres selvsagt noen bestående enheter. Dette må vi tåle så lenge vi beholder kompetansen overfor pasientene, og mitt inntrykk er at sykehusets samlede kompetanse og behandling innen dette området er god i dag. L. J.

 

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar