Lise Askvik viser fram en flyer for Helsepartiet
Publisert i %1$s I forbifarten

– Jeg er jo bare ei megge! Og mest av alt er jeg journalist!

Lise Askvik gikk fra godt betalt journalistjobb i P4 til ubetalt partileder i nystiftede Helsepartiet. I motsetning til andre politikere har hun ikke særlig lyst til å komme på Stortinget, eller «sone i fire år», som hun kaller det.

Skribent person Per Helge Måseide Tekst og foto  date_range Publisert 25.6.2017, oppdatert 3.9.2017

– Jeg er jo en politisk novise, men jeg er en nokså erfaren megge og vaktbikkje, sier Askvik, som er kjent for kampen for å gi brystkreftoperte lettere tilgang til rekonstruktiv kirurgi, og for sin mangeårige P4-tilværelse i programmet «Oss megger i mellom», sammen med avdøde Astrid Gunnestad.

Helsepartiet har ikke andre inntekter enn medlemskontigentene. Noen rik onkel eller PR-rådgivere finnes ikke. Et nedlagt teaterlokale er arena for landsmøtet, bevertningen består av kaffe og gulrøtter. Små knaskerøtter for delegatene, og store for potensielle velgere. De deles ut på gaten. Partiet har valgt seg oransje som sin farge, etter at de fleste andre er tatt av de etablerte partiene. Det lille partiet har anskaffet en campingvogn for 3500 kroner, forteller en oppglødd partileder.

HELSEPARTIET MOT DE ANDRE

Bak i landsmøtesalen finner vi en ubetjent stand for Yngre legers forening, en stand for kiropraktikk og en nokså innpåsliten detox-ekspert. Men på scenen er det liv! Partileder Askvik holder en heseblesende inspirasjonstale, og litt senere kommer Christian Grimsgaard for å dosere om de mange glava-lagene med ledere han har over seg. Det er ikke få. Begge klappes ut til Twisted Sisters «We’re Not Gonna Take It». Det er Helsepartiet mot de andre.

Askvik kjenner mekanismene for innsalg til mediene. Fra scenen kunngjør hun at NRK Lørdagsrevyen vil sende et langt innslag, et innslag der valgforsker Bent Aardal ser positivt på muligheten for å skaffe en stortingstaburett, noe andre småpartier ikke klarer på første forsøket.

Det er lunsjtid, og vi presser oss ned i en sofa, omgitt av partikollegene.

– Hva er bakgrunnen for at du startet Helsepartiet?

– Jeg ble bedt om å starte Helsepartiet. Det var ikke min idé, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde særlig tro på den, sier Askvik, og forteller at hun ble kontaktet av personer som mente det var på tide med et helseparti. – Da jeg hadde forankret dette gjennom ett år så tenkte jeg at «søren, jeg skal gjøre det», men jeg visste at det ville få konsekvenser. Jeg måtte si opp jobben min i P4. Jeg er journalist, ikke politiker. Jeg har heller ikke lyst til å være politiker. Men jeg kan være politiker-vaktbikkje, det er noe annet.

VALGETS KVALER

For å få registrert et politisk parti trengs 5000 signaturer.

– Det kom 6500 signaturer i løpet av 3 måneder. Vi trodde at vi skulle slite med de 5000. Så vi fikk en følelse av at folket var interessert. Og da kom selvfølgelig tanken: hva skal jeg gjøre? Skal jeg satse livet mitt videre på dette her? Ikke er det noe penger i det, jeg hadde en ganske behagelig lønn i P4, en ganske behagelig jobb og vanvittig hyggelige kolleger. Men noen ganger er det sånn at noen ting i livet er viktigere enn alt annet.

– Jeg hadde ikke lyst til å være leder, det skal sies. Jeg kunne bygge et parti og så håpet jeg at et «helse-Norge-menneske» skulle være leder. Dette diskuterte jeg også med mange. Og beskjeden var entydig: I denne fasen er det du som må gjøre det. For det er du som er initiativtaker, du har stått fram og du har et navn i visse kretser som kanskje kan brukes. Og så kan du journalistikk, og det er også viktig at du kan snakke med media og offentligheten. Så til slutt ble jeg enig med meg selv om at jeg kunne stille meg til disposisjon, sier hun.

Jeg tror ikke at det blir gøy. Jeg tror det blir fælt.

Askvik er også partiets 1.kandidat i Akershus.

– Jeg har ikke noen tro på at det å være stortingsrepresentant er en god jobb. Jeg tror det er en skikkelig møkkajobb, og særlig innenfor helse, for der er så mye blitt overlatt til byråkratiet.

– Men jeg har sagt at jeg er villig til å sone fire år bak Stortingets murer for denne saken. Det er ikke fordi at jeg har lyst, men fordi jeg må. Og hvis noen skal få gjort dette her fra innsida, så må det være noen som har kritisk sans. Og jeg er ei megge. Er du ei megge, så er du ei megge.

– Hvis jeg kommer på innsiden, så skal jeg kunne gjøre en nokså bra jobb, men jeg tror ikke at det blir gøy. Jeg tror det blir fælt. Men litt smerte må man tåle.

– Jeg vet bare at jeg skal gjøre mitt aller beste – eller mitt aller verste som jeg kaller det – jeg skal gjøre alt som står i min makt for å heve denne saken.

Lise Askvik ble kjent da hun i 2011 fikk operert bort det ene brystet som følge av kreft. I ettertid skrev hun bok, og startet kampen for kortere ventetid for brystrekonstruksjoner. Etter å ha vist fram «løspuppen» på direktesendt TV, debattert med politikere og demonstrert foran Stortinget, skaffet hun til veie 150 millioner kroner og ni stillinger i plastisk kirurgi. Nå er hun klar til kamp!

– Jeg bodde på Scicilia i fjor, et helt år. Jeg lå til lading et helt år! Og i løpet av det året fikk Helseparti-tanken modne. Så derfor har jeg råd til å slite meg ut nå. Mange kreftpasienter får fatigue – jeg har fått det stikk motsatte – jeg har fått energique!

INGENTING ER FARLIG

– Jeg har aldri før hatt så mye energi som jeg har hatt etter kreften, men det er fordi jeg overlevde, ikke sant. Det gjør også at ingen ting er farlig. Det er ikke farlig å si opp jobben, det er ikke farlig å starte et parti, det er ikke farlig å drite seg ut, det er ikke farlig å få kjeft. Det eneste som er farlig er å ha et helsevesen som ikke fungerer. Det er farlig. Og det er ikke farlig for meg. Det er farlig for alle andre mennesker.

Det var et system jeg fikk innblikk i som skapte avsky i meg.

– Systemet er blitt slik at den som kjefter og bråker, den blir hørt. Og det er det som skjer når hestene står ved krybba og bites, den som biter hardest, den blir hørt. Og dette vet jo jeg, for jeg var den som beit hardest i puppe-kampen. Og det er jo ikke sånn systemet skal være. Og selv om jeg vant slaget for de rekonstruerte, så var jo det på vegne av en pasientgruppe som trengte det. Og det var et system jeg fikk innblikk i som skapte avsky i meg. Jeg trodde jo at jeg hadde funnet én pasientgruppe som var et høl i det norske helsevesenet, men jeg ble helt sjokkert da jeg fikk se at helsevesenet er mer som en sil enn som en tett bolle med ett høl.

– Det er jo derfor man har startet Helsepartiet. Man må jo hjelpe alle pasienter, og alle helseansatte som forstrekker seg i dagens samfunn. Den frustrasjonen jeg opplevde som kreftpasient på Ahus gjorde veldig inntrykk. For det var virkelig tøffe arbeidsforhold. For det skal jo ikke være slik at dere, altså helsefolket, må slite livet av dere for å redde liv?

SYSTEMET MÅ HJELPE DE ANSATTE

– I P4 var det ikke så farlig om du gjorde noe feil, det var sjefer som gjorde alt for oss, de la alt til rette for at vi skulle klare å gjøre jobben vår. Så for meg var det en selvfølge at systemet må hjelpe de ansatte. Men på Ahus fikk jeg eksemplifisert gang på gang hvordan systemet jobbet mot de som prøvde å redde mitt liv! På Ahus er det farlig hvis noen gjør noe feil – men der var systemet ikke tilrettelagt. Det ble en sånn voldsom kontrast. Så det var ikke vanskelig å tenne på alle plugger!

Nylig var Askvik på Dagsnytt atten, der en kommentator mente at hun like gjerne kunne startet en organisasjon, selv om hun sikkert ikke hadde blitt invitert inn i studio da. Men likevel, siden hun vegrer seg for å sitte på Stortinget, hvorfor parti og ikke organisasjon?

– Svaret er at nå må demokratiet reise seg. Hvis hvert enkelt menneske vil vise at liv og helse er viktigst, så får de muligheten ved et valg. Og om ikke ved dette valget, så kommer det flere valg. Så man kunne sikkert laget en organisasjon, men jeg anså at det ville få mindre oppmerksomhet, det ville være mindre interessant. Og så har vi jo allerede Helsetjenesteaksjonen som jeg synes gjør en veldig god jobb. Så jeg ønsket ikke å lage en organisasjon som konkurrere med dem.

Min drøm er en verden der Helsepartiet ikke er nødvendig

– Organisasjonslivet fungerer, men det politiske livet spiller på andre arenaer. Og det smeller mer. Jeg vet jo hvordan media og samfunnet fungerer. Så jeg trodde at det var et virkemiddel som ville få mer sprengkraft.

– Har du håp om, og er det et mål, at dere skal få noen inn på Stortinget? Og er det realistisk?

– Det er et mål. Jeg er jo journalist, men vi har med oss politikere som mener det er fullt mulig at vi allerede i høst kan få inn både en, to og tre, og kanskje flere. Det er en analyse som jeg overlater til dem, for jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg skal gjøre mitt aller beste – eller mitt aller verste som jeg kaller det – jeg skal gjøre alt som står i min makt for å heve denne saken. Det viktigste er kanskje å sende et signal til de store partiene om at liv og helse må tas på et helt annet alvor, og nå sier grasrota i fra. Min drøm er en verden der Helsepartiet ikke er nødvendig. Det hadde vært fint, det. Det er dit jeg vil.

– Jeg vil gjøre dette partiet fullstendig overflødig! Og om veien går via Stortinget, via å påvirke de andre eller via en organisasjon, I don’t know. Noen valg må man ta, og dette er det valget vi tok.

– Valgkampen er knapt startet. Har du en følelse av om dere er i ferd med å påvirke de andre partiene?

– Vi vet i hvert fall at hverken de røde, som har ansvaret for dagens system, eller de blå som sa de skulle forandre noe, har noen særlig interesse av å snakke om helse.

– Når det kommet et nytt parti på banen som kaller seg Helsepartiet tror jeg vi tvinger dem ut på banen. Og jeg har fått høre fra mange at det har hatt en påvirkning. Jeg håper det, etter hvert som vi blir større og befolkningen sier at dette er nødvendig.

– Hvorfor er ikke de andre partiene interessert i å snakke om helse?

– Ap har veldig mye skyld i det som ikke fungerer i dag, og de har for så vidt også ære for de delene som fungerer. Hele foretaksreformen har jo ikke vært mislykket, men alt som ikke kan telles, det teller ikke lenger; Omsorg, empati, medfølelse, lindring. Det er så mange parametre som vi går glipp av med denne modellen. Mens Ap forholder seg bare til modellens tall. Det blir et hardt samfunn.

– Så jeg skjønner at de ikke villig vil innrømme at den modellen de innførte var en god idé, men at vi ikke har fått noe godt samfunn.

– Sjølkritikk sitter langt inne i Arbeiderpartiet. Og det skal sies at flere av fylkeslagene jobber for å få fjernet foretaksmodellen. Vi vet at det også internt i Ap finnes veldig gode krefter. Så Ap vil jo ikke snakke helse, for de tviholder på den løsningen de har. Høyre ville snakke om det, og de snakket godt om det, men de har dessverre ikke innfridd, til enorm skuffelse for mange. Hadde de bare gjort som de sa, så hadde vi ikke hatt behov for Helsepartiet. sier Askvik.

– Hva er de viktigste sakene deres?

– Det er systemforbedring, det handler om finansiering. Vi vil ha Valencia-modellen, slå sammen primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er prøvd i mange land, det sparer byråkrati og gir helt andre muligheter for samhandling. Det er mulig at det er litt prematurt, men vi kan ikke unngå å reise ideen hvis vi tror det er der løsningen ligger.

Askvik vil slåss for immunterapi mot kreft. Legemidlene er som kjent svært dyre og gjenstand for hemmelige forhandlinger i det såkalte Beslutningsforum, som består av de fire RHF-direktørene. – Beslutningsforum er en vederstyggelighet. Det ligger meg tungt på hjertet. Det mangler vedtak på Stortinget og Anne Kjersti Befring (tidligere forhandlingssjef i Legeforeningen, nå doktorgradsstipendiat, red.anm.) har skrevet om hvordan det mangler juridisk forankring.

– Disse folkene har ikke spisskompetanse. I tillegg sitter de i dobbeltroller der de er ansvarlige for økonomien og for å spare. Og samtidig for utgiftene. De er jo nesten per definisjon inhabile. Det aller verste er at det ikke er ankemulighet. Det går jo ikke an å ha et liv- og død-råd uten ankemulighet. Og i tillegg kjører de lukkede prosesser. Beslutningsforum er det største misfosteret i norsk helsevesen. Det er helt skandaløst. Og jeg skjønner ikke at de andre partiene kan godta at det eksisterer i sin nåværende form. Noen må ta jobben, men dette er selvfølgelig en oppgave for politikerne. De har abdisert av latskap eller manglende kunnskap.

– Vi må ha et fagkompetent forum som får som oppgave å skaffe, ikke å si ja eller nei. Og så må politikerne på vegne av befolkningen være med på disse vurderingene på en helt annen måte enn i dag. Du kan ikke ha fire sparebyråkrater til å sitte og avgjøre liv og død!

– Tidligere lobbet man jo inn medisiner på Stortinget?

– Heller det. Da fikk pasientene medisiner. Nå dør folk! Jeg har en venninne som er alvorlig kreftsyk med spredning. Beslutningsforum pruter på prisen. Hennes liv blir byttet bort med en bonus som ikke er kommet ennå. Det er så kynisk at jeg får anfall av å tenke på det! Når du har fått dødsdommen er jo håp så utrolig viktig. Beslutningsforum sitter jo og tar fra folk håp.

– Men biologiske legemidler og immunterapi, det åpner seg jo et økonomisk sluk? Skal dere prioritere alt?

– Vi må ha grenser. Men jeg tror ikke noe på at helsesluket er umettelig. Vi kommer jo aldri dit at hver pasient koster 200 mill. Det er jo helt utopisk. Derimot asfaltsluket. Nå bruker vi 1000 milliarder på vei de neste 12 årene. Det akkumulerte etterslepet i helsevesenet er 200 mrd.

– Bare molboland setter asfalt foran helse. Vi har råd til å bruke mer på liv og helse. Du trenger ikke asfalt om vi ikke har liv og helse. Du trenger ikke kultur, du trenger ikke næringspolitikk. Du trenger ingen ting. Derfor må samfunnet gi beskjed til politikerne at liv og helse, det må vi prioritere høyere. Og hvis vi ikke prioriterer det, så koster det veldig mye. I dag har vi en underdimensjonert tjeneste. Du har jo både lidelsene for enkeltmenneskene, for de pårørende og for økonomien!

– Det dyreste vi kan gjøre er det vi har i dag. Vi har et kjempedyrt system fordi vi lar folk gå på halvt bluss lenge. Med våre løsninger vil både økonomien, samfunnet og pasientene ha det bedre. Vi tror at det finnes løsninger som er mer optimale, men mindre kostnadsfokuserte.

– På SVs landsmøter skal avdøde Arent M. Henriksen ha gått rundt med kalkulator og regnet ut prisen på ulike forslag. Dere skal bla. øke arbeidsledighetstrygden fra to til tre år. Har dere regnet på dette, slik for eksempel Arbeiderpartiet gjorde med boligskatten?

– Undersøkelser viser at folk er interessert i å bruke mer på helse. Men vi har ikke finregnet på dette i likhet med dagens storting og regjering. Vi må ha regnskaper som både viser hva det koster å behandle – og å la være. Vi må ha en annen måte å regne på.

– Er det noe dere vil gjøre mindre av i neste stortingsperiode?

– Vi skal regne mindre på tall, og mer på verdi.

– Nå tenker jeg konkret?

– Vi vet jo at det finnes overbehandling. Vi må fortsette å kartlegge overbehandling.

– Er det noen ting som skal prioriteres ned?

– Nei. Hele systemet presser behandlingen ned. Vår visjon er å presse det opp. Her suppleres hun av nestleder, og leder for Oslo-partiet, Lene Haug. – Det skal bli mindre av kutt. Kutt, kutt, kutt.

– Dere går jo inn i enkelte sykdomsgrupper, og de mest kontroversielle debattene, som ME-debatten. Er ikke det utaktisk?

– Disse pasientgruppene driter i taktikk. De trenger noen som taler deres sak. Og vi har en bestående elite som er veldig tyngende i sitt syn, og vi vet jo hvor eksplosiv ME-debatten er. Nå må noen våge å ta til motmæle.

Programteksten kan leses som en støtte til en biologisk forklaringsmodell som tilnærming til ME. En enslig taler argumenterte for en mer psykologisk tilnærming, men møtte hard motbør.

– Jeg sier ikke at det ikke er psykologisk, men vi er nødt til også å forske på det biologiske. Og der forskes det for lite. Så vi har ikke tatt stilling til det ene eller det andre. De på talerstolen har tatt stilling, vi har ikke gjort det

– Er du enig i at det kan oppfattes slik?

– Det er øyet som leser. Og det er helt greit.

– Når dere kommer opp med zoonoser – er det da kronisk borreliose vi snakker om?

– Nei, det er Bartonalla, Babesia osv., det er vanvittig mange blodparasittinfeksjoner.

– Men da er vi jo inne i borreliosedebatten?

– Nei, borreliose er bare en av mange blodparasitter. Vi har vaksinert kuene våre mot Bartonella i 50 år. Nå kommer Peter Bøckman (zoolog ved UiO, red.anm.), han sier at klimaendringene kommer til å føre til én stor ting for folkehelsa, og det er økningen av parasitter. Parasittene kommer. Og jeg tror at vi trenger mer kunnskap om det.

– I Sverige er det antatt at det er 30 000 tilfeller av zoonoser hvert år. I Norge har vi et par tusen. Det er rart. Det handler om kultur, retningslinjer og hva vi har satt som standard. Det er ikke sikkert at svenskene har rett, men det er ikke helt sikkert at Norge har rett heller. Vi er på pasientenes side primært, men vi er også på fagfolkenes side. Men de fagfolkene som har hatt hegemoni, de utfordrer vi. For vi tror ikke nødvendigvis at sannheten ligger der eller der, men et sted i midten. Men da må noen utfordre dem, da!

– Du skjønner hvorfor jeg spør? Dere har jo en førstekandidat i Nordland som har vært veldig profilert i borreliosedebatten.

– Rolf Luneng, ja. Vi er ikke redd for det. Han er ikke interessert i å fremme borreliosesaken, for den kommer til å løse seg selv innen 5 år. Nestleder Haug skyter inn: – Han er en modig person som har stått på pasientenes side og er veldig dårlig behandlet. Han er en person som passer inn i Helsepartiet, han passer inn med de som er varslere og tør å si fra.

– Ja, han er en varsler, sier Askvik.

– Hvem vil du helst ha som helseminister, bortsett fra deg selv?

– Jeg vil ikke være helseminsister, men Christian Grimsgaard, han vil jeg ha som helseminister.

– Men hvis det ikke blir han?

– Anne Kjersti Befring. Hun ville blitt en veldig god helseminister.

– Du vil ikke foreslå noen etablert politikere?

– Dette kan du sitere meg på; Du lurer ikke meg til å svare Torgeir Micaelsen (Ap) på det spørsmålet der.

– Kjersti Toppe er den eneste jeg kan komme på. Verken Sveinung Stensland (H) eller Olaug Bollestad (KrF). Nei, Kjersti. Hun har vist en gjennomgående lojalitet til pasienten og til de helseansatte. Hun har det som helsepolitikken mangler: En forankring for de som helsevesenet er der for: Primært pasient, sekundært de ansatte. Den må være gjennomgående i all helsepolitikk og hos alle helsepoltikere. Hun hadde passa dritgodt inn i Helsepartiet. Hun er den eneste jeg kan komme på.

– Hva er de største utfordringene i Oslo?

– Det å true med å legge ned Ullevål for å finansiere Gaustad. Hele «galskap Gaustad» er en trussel mot økonomien og befolkningen.

Vi må innse hva forskningen sier om mindre enheter. Og det å legge ned Diakonhjemmets basseng – hva er det slags pasientlojalitet?

– Er det noen blokk dere vil falle ned på?

– Vi er i ugangspunktet helt nøytrale. Vi er helt åpne for å samarbeide med hvilken som helst regjering og fløy som gir oss mest igjen for helsesaken i forhold til vårt program. Det er jo det vanlige svaret, sikkert litt kjedelig, men vi har jo ingen mulighet til å selge oss på forhånd. Vi kommer også til å ha mer enn helsepolitikk, men det er der vi begynner. FrP var jo også bare et en-saks-parti, KrF er det den dag i dag.

– Vi tror at det å ha forhandlingskort og ryggen fri uten å forlove oss er smart. Vi opererer i en annen divisjon. Og den heter sak. Sak og praktiske løsninger før enhver ideologi.

– Det er jo noen overraskende grep her, som å stanse kontantstøtten ut av Norge?

– Det er vel kanskje tenkt som et lite sparebidrag? Siden vi tar oss råd til å bruke så mye på helse, så er det vel tenkt at vi må kutte et annet sted

– Så det er polske arbeidere som skal betale prisen?

– Det virker veldig kynisk. Men da jeg bodde på Sicilia så fikk ikke kvinner barnetrygd heller.

– Takk for at jeg fikk hele lunsjen din! En partileder som stiller opp en hel time er jo veldig bra!

– Jeg blir ikke noen vanlig politiker, jeg er jo bare en vaktbikkje. Jeg er jo bare ei megge og jeg kommer alltid til å fortsette å være det. Og mest av alt er jeg journalist. Så det å få snakke med en journalistkollega er jo toppen for meg også. Så ikke se på meg som en partileder. 

 

LISE ASKVIK

  • Cand.mag.fra UiO, økonomisk college, Journalisthøgskolen.
  • Radio 1 fra ’93-’98. Startet fagforening (NJ) og fremforhandlet nærradio-Norges første tariffavtale.
  • Frilans til 2003 i Norsk Ukeblad og  startet samtidig opp radio Klem FM.
  • Programleder i P4 fra 2003.
  • Leder i Helsepartiet fra 2017.

Del gjerne!

1 kommentar til “– Jeg er jo bare ei megge! Og mest av alt er jeg journalist!

  • haraldhallstensen

    Det spiller ingen rolle om partiet kommer inn på Stortingen. Sørg for å ta flest mulig stemmer fra de store partiene. Send et skremmeskudd inn i det politiske kaos som vil oppstå etter valget. For mange år siden var det et helseparti i Tyskland som gjorde det samme. Jeg har startet en lokal valgliste som kom på vippen i kommunestyret, og satte tydelige spor så lenge vi sto på. Jeg misunner ikke dere jobben. Men i politikken er ingen ting umulig. Be alle sympatisører om å legge ut valgmateriell på sine hjemmesider. Bruk de sosiale media maksimalt. Lykke til.

  • Legg inn en kommentar