Publisert i %1$s Redaktøren

iPasienten er her!

Er det så farlig om pasienten tar opp smarttelefonen og filmer når hun er hos legen sin? Eller at sykehuset filmer pasienten?

 date_range Publisert 14.3.2016

Av Per Helge Måseide, redaktør. Illustrasjon: Tora Marie Norberg

Dersom en pasient eller pårørende som åpenbart er misfornøyd med behandlingen drar fram et mobilkamera er det lett å tenke at hensikten er å framskaffe bevismateriale som kan utleveres til nærmeste advokat eller redaksjon. Blir man satt ut av fatning, er det lett å bli opprørt, og kanskje si eller gjøre ting man ellers ikke ville gjort. Forsøk på å få kontroll over situasjonen kan gjøre vondt verre. Det er ikke sikkert at opptaket blir stanset av at legen sier «Stopp med det, der!» eller «Det er forbudt!».

måseide

Overvåkning ved hjelp av fastmonterte kamera-er skal i følge Datatilsynet være nødvendig, og avgrenset til formålet. Man skal vurdere kamera-overvåkning opp mot andre tiltak, som bruk av vektere. Er hensikten å hindre uvedkommende å ta seg inn i en bygning, som på et akuttmottak eller Legevakten, kan det være lov å vise inngangspartiet, men ikke folk på gaten. Ved kameraovervåkning skal det ikke tas opp lyd, og det er strengere krav til å gjøre opptak sammenliknet med å vise bilder på en monitor. Å overvåke venteværelset eller der det foregår pasientbehandling regnes som ulovlig.

18. desember i fjor ble det avsagt en viktig dom i Høyesterett etter at NRK, støttet av pressens organisasjoner, hadde anlagt sak med krav om å få utlevert et opptak fra et inngangsparti ved Legevakten som viste hva som skjedde da en mann ble lagt i bakken og holdt nede av en ambulansearbeider mens politiet var til stede. Mannen døde av kvelning. Også avdødes nærmeste pårørende ønsket opptakene utlevert.

Spesialenheten for politisaker hadde tidligere frikjent politiets handlemåte. Etter at pressen publiserte en sladdet versjon av videoen har Fylkeslegen vedtatt å opprette tilsynssak mot Oslo kommunale legevakt. Samfunnet mener altså at dette er informasjon som har offentlig interesse, samtidig som det får konsekvenser at informasjonen blir offentliggjort.

Å se opptak av seg selv eller sine kolleger bli kringkastet når man forsøker å behandle alvorlig syke pasienter, er selvsagt sterk kost.

De samme reglene for kameraovervåkning gjelder ikke for håndholdte kameraer som en smarttelefon. Om slike opptak skal legges ut offentlig, forutsetter det samtykke, så sant det ikke er snakk om oversiktsbilder. Samtidig vet vi at dersom det først eksisterer opptak av spesielle situasjoner, så kommer gjerne disse for en dag dersom noen har interesse av det, for eksempel ved at de lekkes til pressen. Et opptak, tatt opp av pårørende, ble vist på TV2 for en tid tilbake etter at en ungdom døde. TV-innslaget viser legene som var på vakt, selv om de ble sterkt sladdet. Å se opptak av seg selv eller sine kolleger bli kringkastet når man forsøker å behandle alvorlig syke pasienter, er selvsagt sterk kost.

Et opptak av lyd eller bilde trenger ikke gi noen objektiv dokumentasjon av hva som fant sted. En eventuell svikt i helsetjenesten kan selvsagt ligge et helt annet sted enn der opptaket ble gjort. Et foto som ble tatt i den såkalte ambulansesaken for noen år tilbake, der ambulansepersonellet ble uthengt for å ha handlet rasistisk, viste en skadet mann som lå på gresset. Fotoet, som også ble kåret til årets pressebilde, ble brukt på en måte som etterlot et inntrykk av at ambulansen hadde forlatt ham slik. Det var imidlertid ikke tilfellet. Bildet ble først tatt etter at ambulansen var reist fra stedet.

Det har alltid vært en rekke motforestillinger mot å ta i bruk ny teknologi i helsevesenet. Da jeg studerte fikk vi høre hvilken trussel internett var for lege-pasientforholdet. For hva kunne ikke skje når pasienten konfronterte legen med informasjon som legen selv ikke hadde rukket å sette seg inn i?

Den tradisjonelle måten å informere pasienter på er å avslutte konsultasjonen med å ramse opp en rekke råd og tiltak, gjerne ledsaget av en dårlig kopi av et eller annet behandlingsskjema som forsøkes tilpasset pasientens situasjon. Alle som har behandlet kronikere vet hvor lett informasjonen glemmes eller misforstås. Gis det alvorlige beskjeder er det velkjent at bare noe av informasjonen når fram. Situasjonen blir enda mer komplisert når dette skal videreformidles til andre, enten det er 16-åringer som vil gå alene til legen, en far som skal informere sin nye samboer og ekskona om hvordan podens astmamedisiner skal benyttes, eller bestefar som skal fortelle barna og barnebarna at han fått prostatakreft.

Det er lett å glemme at taushetsplikten, som helsepersonell er svært opptatt av, ikke er til for å verne helsevesenet, men pasientene. Det hjelper altså lite å argumentere med taushetsplikten dersom en pasient tar opp mobilen sin, så lenge det ikke er andre pasienter til stede. Det vil også antakelig vekke svært sterke reaksjoner dersom man beslag-legger en smarttelefon, eller på annen måte forsøker å få kontroll på innholdet. Det er sånt man kan gjøre i Nord-Korea, men ikke i Norge.

Hvis legen hisser seg opp fordi pasienten tar fram en smarttelefon kan det kanskje like gjerne være legens «nei, det får du ikke lov til», som skaper mistilliten.

Selv om det er lett for legen å legge til grunn at pasienter som tar opp mobilen forsøker å skaffe seg ammunisjon mot legen, er det ikke sikkert at dette er hensikten. De fleste oppsøker legen for å bli frisk, ikke for å ta ut søksmål. Kanskje ønsker pasienten å gjøre opptak fra konsultasjonen for å sikre seg at viktig informasjon ikke skal gå tapt eller forvrenges på veien. En kort videosnutt er lett å dele med de nærmeste på Messenger.

For hva er egentlig galt med at legen oppsummerer konklusjonene i konsultasjonen på et opptak av noen sekunders varighet, i stedet for å sende med en gammel stensil?

Det kan bli helt feil om man automatisk betrakter et ønske om en videosnutt som et angrep på tilliten mellom pasient og lege. Tvert imot; hvis legen hisser seg opp fordi pasienten tar fram en smarttelefon kan det kanskje like gjerne være legens «nei, det får du ikke lov til», som skaper mistilliten.

Dersom pasienten tar opp smarttelefonen kan det kanskje kanskje være mer hensiktsmessig å gi uttrykk for undring, og ikke fordømmelse. Hvis man først finner ut hva som er pasientens hensikt er det kanskje lettere å ta kontroll over situasjonen på en måte som støtter opp om tillitsforholdet mellom lege og pasient: «Jeg liker ikke så godt at du filmer nå, men jeg kan lage en kort oppsummering for deg etterpå, hvis det er OK for deg. Men jeg forutsetter at du ikke legger dette ut på internett eller deler det i sosiale medier».

Så lenge pasientene ikke tvinges til å legge fra seg mobilen utenfor legekontoret er det alltid en mulighet for å ta opp konsultasjoner man selv deltar i. Etter straffeloven er det bare forbudt å gjøre skjulte opptak i situasjoner der man selv ikke er tilstede.

For å si det med legen og forfatteren Abraham Verghese: iPasienten er her!

Del gjerne!

Legg inn en kommentar