Dopingkontroller, influensavaksine og spriting av dørhåndtak er noe av hverdagen for sjeflege Mona Kjeldsberg under OL i Pyeongchang
Publisert i %1$s I forbifarten

Ingen OL-bruk av Ventoline på forstøver

Forstøverne har imidlertid vært brukt til saltvannsinhalasjoner i den knusktørre kalde lufta. Sjeflege for den norske OL-troppen, Mona Kjeldsberg, forteller også at hun har bekymret seg for manglende influensa-vaksinering i det norske støtteapparatet.

Skribent person Per Helge Måseide   Fotograf photo_camera Cornelius Poppe/NTB Scanpix date_range Publisert 22.2.2018, oppdatert 7.10.2018

De medbragte 12 inhalatorene med salbutamol (Ventoline/Airomir) fra det mye omtalte reservelageret» på «6000 doser astmamedisin» har det heller ikke vært brukt for i Pyeongchang. Men Mona Kjeldsberg har vært høyt og lavt med desifeksjonsspriten for å forhindre smitte av norovirus.

Praten på telefon med Mona skjer en times tid før hun skal se den norske skøyeløperen Håvard Holmefjord Lorentzen ta OL-gull og sette olympisk rekord på 500 meter med treneren hulkende på indre bane. Ellers har det vært liten tid til å være tilskuer, arbeidsdagen kan begynne med å følge en utøver til dopingkontroll kl. 07 og avsluttes med et møte ved midnatt.

34 sekunder og 41 hundredeler. Lorentzen har tatt Norges 11. gullmedalje så langt. Det er den første norske gullmedaljen på en 500-meter på 70 år. Diskusjonen går om hvorvidt det er tidenes OL-gull på skøyter.

– Hvordan er stemningen i Sør-Korea nå?

– Den er jo selvfølgelig veldig god. Det er gode dager å være norsk på, med så mye gode resultater. Her er det stadig kake og norske vafler med brunost på.

Det er langt fra allmennlegetilværelse i Nittedal og Gjerdrum til full OL-akkreditering og Norges antakelig mest utsatte legeposisjon.

– Hvordan havnet du der du er nå?

– Jeg har jo idrettsbakgrunn selv og har alltid hatt hjerte for idrettsmedisin, og hadde vel en tanke allerede mens jeg studerte om at jeg skulle jobbe innen idrett. Men så endte jeg opp som fastlege.

– I 2015 søkte jeg et svangerskapsvikariat på Olympiatoppen som jeg fikk. Da vikariatet gikk ut fikk jeg en forespørsel om å være Norges sjeflege under OL i PyeongChang. Det kom veldig overraskende på meg.

«6000 doser med astmamedisin» gir ikke noen mening for oss som jobber i helsevesenet.

– Jeg tenkte at det er en sjanse man får én gang i livet, selv om det er en krevende jobb med et stort ansvar og store sko å fylle etter mine forgjengere. Å bli vist en så stor tillit var jeg veldig takknemlig for. Så jeg følte meg jo både ydmyk og stolt over å få en sånn mulighet da det for ett og et halvt år siden ble klart at jeg skulle ha denne rollen. Siden har det gått slag i slag med forberedelser.

Så lenge Mona vikarierte i Olympiatoppen hadde hun vikar i fastlegepraksisen på Gjerdrum. Etter at det ble klart at hun skulle være sjeflege under vinter-OL i en to-årig 60 prosent prosjektstilling, valgte hun å slutte for godt. Noe «fastlegeopprør» dreide det seg ikke om.

– Jeg kjente at nå står jeg ved et veiskille, og følte at jeg hadde behov for et miljøskifte, så da besluttet jeg å selge praksisen min.

OL-legen har likevel tatt med seg allmenn-medisinen inn i et forskningsprosjekt der hun ser på hvordan det går med funksjonsevnen til befolkningen og pasienter, blant annet relatert til sykmelding og trygdeytelser, basert på rapporterte symptomer og plager. Prosjektet er naturlig nok blitt kraftig nedprioritert i den senere tid.

– Pasienter i allmennmedisin er jo en helt annen gruppe enn toppidrettsutøvere? Du spenner vidt?

– Ja, jeg spenner veldig vidt. Og jeg har nok hatt en forestilling før jeg begynte å jobbe med toppidrettsutøvere om at dette blir veldig snevert. Men de er vanlige mennesker de også, og har vanlige plager. Det er stor bruk for en allmennpraktiker i toppidretten! Det er selvfølgelig behov for ortopeder og dyktige kirurger når det blir større skader, men det er mye hverdagslig allmennmedisin.

Pasientpopulasjonen til Olympiatoppen omfatter til vanlig mange flere enn de 109 norske toppidrettsutøverne som er i sving i Sør-Korea. – Vi «server» også de som går på toppidrettsgymnas, er på juniorlandslag og de som er studenter på Idrettshøgskolen, sier hun.

Det var jeg som måtte sende ut varsel til alle om at vi med umiddelbar virkning måtte la være å ta på hverandre.

– Det er både ungdommer og unge voksne med prevensjonsbehov og kjønnssykdommer, vonde negler, skumle føflekker, halsbetennelser og kyssesyke. Så det er hele spekteret.

Og selv med tilgang til både karriereveiledere og psykologer blir allmennlegen en viktig samtalepartner for mange, blant annet om hva de skal gjøre når karrieren en gang tar slutt.

– Hva slags sykdomspanorama er det under mesterskapet, bortsett fra astma, da?

Det kommer en liten latter fra den andre siden av kloden.

– For det første har vi i det siste ett og et halvt året jobbet jevnt og trutt for å forebygge skader og sykdom. Alle utøverne er gjennom en screening hvor de blir kartlagt med fysiske tester, medisinske undersøkelser og blodprøver for å se om de har noen spesielle utfordringer. Og hvis det er noen konkrete ting vi avdekker, som de trenger oppfølging på, så tar vi tak i det så vi får forebygget mest mulig, avpasset ting, sjekket hvilke vaksiner de har og så videre.

Utøverne er stort sett flinke til å ta vaksiner. Det er heller støtteapparatet som ikke alltid ser nødvendigheten av å ta vaksiner

– Og så har vi hatt mange møter med helseapparatet i de forskjellige særforbundene. Langrenn, skiskyting og flere av de større forbundene har sine egne helseapparat. Noen av småforbundene har ikke ressurser til dette. Men vi har invitert alle disse inn til helsemøter før OL og satt sammen team så vi skal være dekket bredest mulig. Det dreier seg om ortoped, øre-nese-hals-lege, noen som er gode på luftveistesting og  allmennleger. Og så har vi flere fysioterapeuter, enkelte massører og en kiropraktor.

Å koordinere ressursene, og få til et godt teamarbeid, er en av de viktigste oppgavene for den norske sjeflegen. Møtevirksomheten er stor.

– Hensikten er at de norske utøverne i størst mulig grad skal bli behandlet av norsk helsepersonell, både for å vite hvilken behandling som blir gitt, og fordi utøverne skal kunne henvende seg til noen de kjenner fra før og er trygge på, sier hun. 

– Vi håper det skal skje minst mulig, men det skjer alltid noe. Spesielt under norovirus-epidemien helt i starten av mesterskapet har det egentlig vært nokså travelt. Det har krevd mye i forhold til å iverksette forebyggende tiltak for å unngå smitte inn i den norske troppen, og det har vi klart. Det har vært veldig mye jobb på hygiene- og informasjonssiden, særlig på håndvask, sier hun.

 

Smittehysteri?

Før hun startet i den nye jobben trakk Mona på smilebåndet av det norske helseapparatets tilsynelatende ekstreme hygienetiltak. – For noen år siden leste jeg at den norske sjeflegen gikk rundt og spritet ned alle dørene på hotellet. Jeg syntes det var nokså hysterisk å drive på sånn. Det får da være måte på.  Men så plutselig befant jeg med i samme situasjon selv. Det var jeg som gikk rundt med desinfeksjonsspriten og vasket rekkverkene og alle dørhåndtak.

Utenfor hver leilighet ble det installert beholdere med desinfeksjonssprit, i tillegg ble alle utøverne og hele støtteapparatet utstyrt med sin egen lille flaske. Hilse- og klemmeforbud ble også utstedt.

– Det var jeg som måtte sende ut varsel til alle om at vi med umiddelbar virkning måtte la være å ta på hverandre.

Utbruddet er i ferd med å gå over, og roen er i ferd med å senke seg. Litt olympisk allmennmedisin er det likevel.

– Det er alltid litt forkjølelser. Det går influensa her nede. Alle tar ikke alle vaksiner som de blir anbefalt. Det må vi bare leve med, vi kan ikke pålegge noen å vaksinere seg, selv om vi oppfordrer til det. Det kan jo hende at det må presiseres ytterligere før vi reiser et sted neste gang, at vaksiner er anbefalt.

– Er det vaksinenektere blant utøverne?

– Utøverne er stort sett flinke til å ta vaksiner. Det er heller støtteapparatet som ikke alltid ser nødvendigheten av å ta vaksiner, sier hun, og sikter til årets sesonginfluensa-vaksine som traff svært dårlig i år.

– Da blir det vel økt risiko for smitte over på utøverne?

– Ja, men det er frivillig å vaksinere seg. Vi kan ikke annet enn å gå ut og anbefale.

– Er de noen pingler disse utøverne, som tåler mindre enn andre mennesker?

– Nei, det vil jeg ikke si at de er. De konkurrerer så hardt at det i seg selv legger en demper på immunforsvaret. 3000 utøvere bor veldig tett. De spiser inne i en kjempestor spisesal. Det er mange mennesker og mye virus i sirkulasjon. De har derfor en økt risiko for å bli syke på grunn av den situasjonen de er i. Men de er robuste.

– Det er dokumentert at vi etter harde konkurranser og harde treningsperioder er mye mer mottakelige for luftveisinfeksjon, det samme gjelder på lange flyreiser. Og så er det mye skader. Det er mye fart og luftige hopp i en del idretter.

 

Tilgjengelig

Mona gikk på samme kull som intervjueren i preklinikken. Hun huskes som jordnær og rolig, en av de flinke jentene som det aldri var noe tull med. Forsvant hun fra lesesalen var det for å løpe orientering. I Pyeongchang legger hun vekt på å være til stede og lett å få tak i. Hun kan følge en utøver til dopingskontroll, men ikke til sykehus.

– I utgangspunktet prøver jeg å ikke gjøre meg selv utilgjengelig. Det er best å sende noen andre og eventuelt ikke binde meg opp til et sykehus i timevis, sier hun.

Utøvernes helsetjenester ytes ikke bare av norsk helsepersonell, men også av arrangørene under bistand fra  den internasjonale olympiske komiteen IOC og det lokale helsevesenet.

– Det er egne poliklinikker i begge deltakerlandsbyene med øre-nese-hals-lege, kirurg, øyelege, spesialister i indremedisin og akuttmedisin, og apotek. De vurderer og håndterer mindre skader, utsteder resepter og er utstyrt med røntgen og ultralyd. 

«Tredjelinjen» består av sykehus dit alvorlig skadde kan fraktes med ambulanse eller helikopter.
– Arrangørenes egne leger har både høy kvalitet og gode språkkunnskaper, sier hun.

– Dette er jo et voldsomt stort apparat i sving sammenliknet med allmennmedisin, for eksempel? Er det ordentlig legejobbing dette, og ikke bare fløteskumming?

– Jeg har tenkt i de samme baner. Men utøverne er så dedikerte og har trent i tusenvis av timer i minst fire år med dette som sitt eneste mål. Vi setter alltid helsen først. Er noen syke får de ikke delta. Men om utøvere får en bihulebetennelse noen dager før de skal konkurrere, og vi kan hjelpe dem med medisiner så de kan prestere den dagen det gjelder, så er det en takknemlig jobb. Og jeg synes det er givende.

– Så det er reelle helseproblemer?

– Ja, dét er det, helt klart.

Den store norske tilstedeværelsen av helsepersonell forklarer hun også med behovet for å være til stede flere steder.

– Vi har jo overkapasitet fordi vi har beredskap og må dekke opp på kort varsel om noe skjer, og vi har en stor tropp, sier hun. Totalt dreier det seg om 280 personer.

 

Unyansert om astmadoser

Det er umulig å komme unna astmadiskusjonen. Mona ler litt oppgitt når hun skjønner hva som kommer.

– Å få journalister til å forstå hvordan vi tenker rundt luftveislidelser og astma når vi tar med medisiner, er en meget krevende jobb, sier hun og sikter blant annet til NRKs oppslag der redaksjonen hadde regnet ut at den norske troppen skulle ta med 6000 doser med astmamedisin. Dette dreide seg i all hovedsak om en reservebeholdning da utøverne har sine egne faste medisiner med hjemmefra.

– Det er veldig unyansert. «6000 doser med astmamedisin» gir ikke noen mening for oss som jobber i helsevesenet. For eksempel har vi med seks Airomir-inhalatorer  (som inneholder virkestoffet salbutamol, som i Ventoline, red.anm.) à 200 doser. Det utgjør 1200 doser, men i praksis er jo dette medisin som kan forskrives til kun seks pasienter, sier hun.

Totalt har støtteapparatet med 12 inhalatorer med virkestoffet salbutamol, hvor av halvparten er Ventoline og halvparten er Airomir. Inhalatorene er fordelt på fire ulike leire.

Det er gjort en grundig utredning og testing før vi reiser slik at vi i størst mulig grad har avklart luftveistatus på forhånd.

De mye omtalte forstøverapparatene har imidlertid vært i flittig bruk, men kun til saltvannsinhalasjoner eller Atrovent, som er unntatt fra dopingsbestemmelsene og dermed ikke krever TUE. – Jeg har ikke tall på hvor ofte de er i bruk, men det er ikke restriksjoner på inhalasjon av saltvann eller Atrovent på forstøver. Det er veldig tørr luft her, det blåser mye sand, og det er en luftfuktighet på 20-50 %, noe som er veldig lavt. Skøyteløpere kan for eksempel oppleve veldig såre slimhinner. Vi forsøker å lindre de plagene som oppstår, vi gjør ikke noe i skjul. Derfor puster noen av utøverne saltvann på indre bane, det er ikke unikt for Norge.

– Så kan man selvsagt diskutere signaleffekten. Men man kan ikke alltid overføre det toppidretten gjør «ufiltrert» ned til 12–13-åringer. Noen ting er forbeholdt toppidretten, sier hun.

Dopingdommen mot langrennsløperen Martin Johnsrud Sundby kom som kjent som følge av for store doser Ventoline på forstøverapparat, som følge av at det norske helseteamet i langrenn multipliserte opp maks-dosene fordi de mente at mesteparten av medisinen forsvant ut i luften. Samtidig var det ikke søkt fritak (TUE) for bruken. Dette mente idrettens voldgiftsdom CAS var ulovlig.

Senere er det presisert at kun halve maksdosen på totalt 1600 ug kan tas i løpet av 12 timer, og at den gjelder alle typer inhalasjonsutstyr. Det skal også foreligge en såkalt TUE-søknad i forkant.

– Så langt i OL er det ikke søkt fritak (TUE) fra Norge, hverken for Ventoline til  forstøverapparat eller for andre medikamenter, sier hun.

– Er det fordi man har endret praksis, eller fordi utøverne er blitt friskere?

– Fram til utøverne reiser til OL er det særforbundslegene som har ansvaret. De henviser til spesialister på luftveislidelser ved behov, og utøverne skal ha symptomer og testresultater som er utenfor normalen før det eventuelt vurderes å gi medisiner. Det er gjort en grundig utredning og testing før vi reiser slik at vi i størst mulig grad har avklart luftveistatus på forhånd. Utøverne som bruker medisin på fast basis har med medisiner til eget bruk, sier hun. 

Det er ikke jeg som skal komme hjem med medalje, men jeg håper at jeg ikke gjør skam på Olympiatoppen eller Norge på noe vis

– Hadde det foreligget norske søknader om TUE, ville jeg vært informert om dette. For sikkerhets skyld har jeg spurt IOC, men det foreligger ingen søknader fra Norge. Det er flere andre land som har søkt om TUE, men jeg kjenner ikke til hvilke medisiner det er søkt om unntak for.

Hun presiserer også at de ikke medisinerer friske utøvere.

Norske medier, med TV2 i spissen, har bedt om innsyn i bruken av Celeston og Kenacort i Norges tropp, omtalt som «vidunderdop». – Dersom dette skulle brukes som intramuskulær injeksjon, ville det krevd en TUE.  Vi har nå gitt tilsvar på dette: Vi har ikke brukt kortison til våre utøvere under OL og det foreligger ingen TUE-søknader fra Norge.

– Føler du deg trygg i dine beslutninger som lege om en langrennsløper kommer og sier han er tett i pusten?

– Jeg vet jo at langrennsløperne er grundig utredet og testet på forhånd, og langrennslandslagets leger er til stede under hele OL. Jeg føler meg trygg på at utøverne til enhver tid vil få adekvat oppfølging av vårt helseteam.

– Du risikerer jo nærmest å kunne bli en folkefiende om du trår feil.  Er du masochistisk av natur?

Ny latter.

– Jeg ville vel ikke brukt det begrepet, men jeg er glad i en utfordring og ting som varer lenge. Jeg løp orientering tidligere, nå har jeg begynt å løpe ultraløp (lenger enn maratonløp, red.anm). Hun har vært lite ute i løypene. I stedet tar hun seg en løpetur i skogen om muligheten byr seg. Det er fin avveksling fra administrasjon og kontorarbeid. På ski har hun ikke vært. – Det er nesten ikke snø her nede. Det er så godt som bart og fint å løpe i skogen. I morges løp jeg to timer. Da får jeg «tømt huet litt», det gjør godt.

Mona løper stadig lenger. Hun skal løpe 300 km i Chamonix til høsten. Ultraløpet går non-stop over seks døgn.

– Det er 30.000 høydemeter. Men sover og spiser når man må. Ultraløp er også  ting som varer lenge. Det er opp og ned, varmt og kaldt, gir en smertefølelse, men er en god mestring når man kommer seg til mål. Jeg håper det samme skal skje her, at jeg skal komme meg til mål her også. Og begge deler er jo selvvalgt.

– Det er ikke jeg som skal komme hjem med medalje, men jeg håper at jeg ikke gjør skam på Olympiatoppen eller Norge på noe vis, men at jeg forvalter den oppgaven jeg har fått best mulig, noe mer kan jeg ikke gjøre. Jeg har veldig mange gode folk rundt meg, og bruker dem når det er nødvendig.

– Du sover godt om natten om du ser bort fra tidsforskjellen?

– Jeg sover godt om natten og har gjort det fra første dag her nede. Så da håper jeg at jeg kan gjøre det ut den siste uka også.

Hun har sett den norske herrestafetten, men noe særlig tid til å se på idrett blir det ikke.

– Jeg forsøker å få med noen idretter som jeg ikke kjenner så godt fra før. Jeg så på curling. Og på skeleton der man løper alt man kan og kaster seg ut med hodet først i et potensielt dødsstunt ned en bakke i 130 km/t. Der var det en norsk deltaker.

Omtrent som å være sjeflege for den norske OL-troppen vil nok noen tenke.

– Nå skal jeg se straks se på 500 meter på skøyter. Der har vi en medaljekandidat, sier Mona Kjeldsberg.

________________________________________________________________________

MINI-CV
Utdannet lege fra Universitetet i Oslo i 1994, ble
Spesialist i allmennmedisin i 2006
Autorisert idrettslege NIMF 2016
Fastlege i Nittedal i 2000-2002 og i Gjerdrum 2003-2015.
Lege ved Olympiatoppen siden 2015,
Ansatt i 60 % stilling med det medisinske ansvaret for Norges tropp til vinter-OL 2018.
Styremedlem i Exercise is Medicine Norge
(Kilde: Olympiatoppen)

Del gjerne!

Legg inn en kommentar