Publisert i %1$s KronikkUncategorized

Hvordan legge ned de regionalene helseforetakene

Spørsmålet om hvordan de regionale helseforetakene kan avskaffes er blitt stående ubesvart, mener Christian Grimsgaard, tillitsvalgt og helsedebattant. Han deltok i Kvinnsland-utvalget som nylig leverte flere forslag til organisering av sykehus-sektoren. 

 date_range Publisert 26.12.2016

Etter et drøyt års arbeid la Kvinnsland-utvalget frem sin rapport 1. desember. Forhistorien er Høyres valgløfter om å legge ned de regionale helseforetakene. Disse har vært skyteskive for kritikk fremmet både av helseansatte og politikere.

Av uviss grunn ble jeg forespurt om å delta i utvalgsarbeidet på personlig grunnlag. Jeg skulle altså kun representere meg selv. I utgangspunktet var jeg skeptisk, dels fordi jeg var usikker på hvilken rolle jeg var tenkt å spille – og om det kunne komme noe godt ut av mitt bidrag – men også fordi jeg var usikker på om å fjerne det regionale nivået ville løse problemene, hva nå enn de måtte bestå i. Statens styring av sykehusene kan naturligvis innrettes på mange vis, også uten de regionale foretakene. Men spørsmålet om hvordan legge ned de regionale helseforetakene er vanskelig å svare på uten å vite hvorfor. Hva er problemet? Og hva er målet?

Utvalgets mandat gir ikke noe klart svar på disse spørsmålene. Utvalgsmedlemmene har derfor kunnet legge egen oppfatning til grunn i arbeidet. Med høyst ulike ståsted, fra topp til bunn, og helt fra utsiden av systemet, har de ulike utvalgsmedlemmene presentert helt ulike oppfatninger om dagens organisering. Det er et krevende utgangspunkt.

Arbeidet har vært ledet av Stener Kvinnsland, mangeårig direktør ved Haukeland sykehus, og styreleder i ulike helseforetak. Han har inngående kunnskap om dagens styreform og historikken, men utsynspunktet er opplagt fra toppen av hierarkiet. Legenes tilnærming vil ganske naturlig være omvendt. Betraktet fra et behandlerståsted er det den nære organiseringen som i størst grad påvirker våre muligheter til å sørge for god og effektiv pasientbehandling.

Kvinnsland uttrykte tidlig at han syntes oppdraget var vanskelig, da han vurderte at dagens organisering fungerte godt.

En rekke sentrale aktører har vært innkalt til utvalget og gitt støtte for Kvinnslands overordnede vurdering: Flere tidligere helseministre, leder av arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, de fire regionsdirektørene, ulike ansatterepresentanter og brukerrepresentanter, foretaksledere osv.

Fellesnevneren for de sterkeste tilhengerne er eierskap til dagens innretning, enten ved at de har vært med på å utforme denne, eller ved at de innehar viktige posisjoner. Utvalget har også møtt enkelte kritikere. Men de har vært i et klart mindretall, og de har pekt i ulike retninger.

Etter en lang rekke med innspill har utvalget derfor sittet igjen med et bilde av et styringssystem som fungerer godt, og at alternativene ikke er gode. Anført av utvalgets leder har energien blitt rettet mot å se på mindre justeringer av dagens organisering. De konkrete spørsmålene som ble oppstilt i mandatet har blitt levnet lite oppmerksomhet. Hvordan legge ned de regionale helseforetakene blir langt på vei stående ubesvart.

Utvalgets hovedinnsats har vært rettet mot en modell hvor styrene på sykehusnivå fjernes. Dagens to rettssubjekt, helseforetakene og de regionale helseforetakene, vil da bli til ett. Foretaksdirektørene vil bli sittende som del av ledergruppen i de regionale helseforetakene. Det kan bidra til en sterkere styringslinje, og at beslutningene på toppnivået er bedre opplyst.

Men halve utvalget er bekymret for at en slik endring vil bidra til ytterligere maktsentralisering, og går i mot forslaget. Flere sykehusledere, også på store sykehus, vil være utelatt fra fellesskapet, og representeres kun via foretaksledelsen. For eksempel vil UNN representeres ved direktøren inn i Helse Nord, men Harstad sykehus vil kunne oppleve seg skjøvet lengre vekk fra beslutningsnivået.

I Helse Sør-Øst er en slik organisering særlig lite egnet. Regionen omfatter nær 60 prosent av spesialisthelsetjenesten. Med en konsernorganisering vil ett styre skulle behandle avgjørelser for mer enn halve spesialisthelsetjenesten. Innsyn i beslutningsprosesser vil bli mer krevende. Direktører for mange sykehus, også så store sykehus som Bærum, vil plasseres lengre unna nivået hvor avgjørelsene tas. Etter mitt syn vil forslaget om å fjerne styrene på sykehusnivået neppe bli vedtatt, og det er uegnet til annet enn å parkere enn ellers viktig debatt.

Men hva er da alternativet? Og først, hva er problemet? I Legeforeningens rapport «Mellom politikk og administrasjon» (2016) har Pål Martinussen undersøkt hva norske leger oppfatter som mest problematisk ved dagens organisering. To hovedfunn peker seg ut; fravær av stedlig ledelse, og lange beslutningslinjer.I 2012 gjennomførte Senter for helseadministrasjon ved UIO en undersøkelse av ledernivå i norske sykehus. De avdekket store endringer i sykehusene. Ved inngangen til reformen hadde kun 13 prosent av virksomhetene mer enn tre ledernivå. Ti år senere var bildet snudd på hodet; 94 prosent hadde fra fire til seks ledernivå.

Henger dette sammen med den overordnede organiseringen, som jo utvalget var bedt om å se på? Ved første øyekast kan ledernivået i sykehusene og det regionale nivået synes som uavhengige størrelser. Ved nærmere ettertanke er det nok omvendt, det henger tett sammen. Få enheter på toppen gir lange linjer i de underliggende foretakene.

I sykehusene ønsker vi oss nærværende ledere, og korte avstander opp til nivået beslutningene fattes. Dagens foretaksoverbygning bidrar i liten grad i det daglige arbeidet, og linjene blir for lange. Hvis dagens 20 helseforetak ble oppdelt i selvstendige enheter ville vi få om lag 40-45 sykehus. Med kortere linjer og en tilstedeværende direktør med fullmakter. En slik endring ville nok oppleves som til det bedre av de fleste, og vil også legge bedre til rette for samhandling

Det vil imidlertid stadig være behov for regional samordning. Om lag åtte til 10 nye overliggende enheter – nye helseregioner – kan ivareta «sørge for-ansvaret» (for å gi pasientene helsetjenester, red.anm.), og sikre samordning i deres respektive sykehus. En slik organisering ble dessverre ikke seriøst utredet i Kvinnsland-rapporten, selv om departementet ønsket en slik modell vurdert (alternativ 1). I den politiske debatten som nå vil følge bør imidlertid en dette være med i diskusjonen. At en slik løsning kan samordnes med regionsreformen gjør alternativet høyaktuelt. Flere politiske partier har allerede vist interesse for en løsning langs disse linjene.

AV CHRISTIAN GRIMSGAARD

 

FAKTA  – Kvinnsland-utvalget

Regjeringsoppnevnt utvalg med oppdrag å vurdere innretningen for Statens eierskap av sykehusene. Oppdraget var å peke på erstatninger for de regionale helseforetakene.

Utvalget ble bedt om å utrede tre alternativer til erstatning for de regionale helseforetakene; 1) Færre helseforetak enn dagens 20, lagt direkte under departementet 2) Direktorats-løsning 3) Nasjonalt helseforetak, eller andre modeller. Løsningen skulle ligge innenfor fortsatt foretaksorganisering, med styrer på ett eller flere nivåer.

Utvalget har ikke kommet til en samlet innstilling. Halve utvalget foreslår å fjerne styrene på foretaksnivå. Et mindretall foreslår å utrede en modell med nasjonal overbygning. Fire av utvalgets medlemmer ønsker også å dele Helse Sør-Øst.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar