Publisert i %1$s Kronikk

Hvem skal betale?

Fri tilgang til kunnskap er et gode som alle bør kjempe for. Men la oss ikke være naive, skriver legene Michael Bretthauer og Erlend Hem. De tar et oppgjør med den såkalte "Open Access - bevegelsen.

 date_range Publisert 28.12.2015


Når du leser en medisinsk fagartikkel på nett, er det noen som betaler for det. I Norge er det ofte Helsebiblioteket som tar regningen. De betaler blant annet for nasjonal tilgang på «de fem store» medisinske tidsskriftene: New England Journal of Medicine, The Lancet, JAMA, The BMJ og Annals of Internal Medicine. Det betyr at alle her i landet har fri tilgang til disse gode tidsskriftene, uavhengig av hvem man er eller hvor man jobber. De fleste av oss tenker knapt nok på det, og tar det som en selvfølge.

«Open access» er et begrep som har hatt vind i seilene de siste 15 årene. Men det som begynte som et godt initiativ har utviklet seg til å bli rigid og naivt og er derfor blitt et hinder for en åpen debatt om fremtidens publiseringsløsninger.

Snever definisjon

Mange tror at «open access» er det samme som fri tilgang til forskningsartikler. Slik er det ikke. «Open access»-bevegelsen har en snever definisjon, som innebærer at det ikke er tilstrekkelig at artiklene ligger fritt tilgjengelig på nettet. Dersom man ønsker å publisere etter «open access»-bevegelsens krav, må artiklene blant annet publiseres med en lisens som tillater videredistribusjon og gjenbruk. Dette kan selvsagt være en grei løsning for mange, men det er bare én av flere muligheter der fellesnevneren er at forskningsartikler skal være fritt tilgjengelig.

I «open access»-tidsskrifter betaler forfatterne vanligvis en avgift for å publisere sin artikkel, mens det i tradisjonelle tidsskrifter er leseren som betaler ved å abonnere på tidsskriftet. Begge systemer har sine fordeler og ulemper, men vi kan ikke se at forfatterbetaling er mer demokratisk eller fører til et bedre publiseringssystem enn leserbetaling.

Vi har tidligere vært medisinske redaktører i Tidsskrift for Den norske legeforening. I Tidsskriftet koster det ingenting å publisere og alt stoff er fritt tilgjengelig for alle. Men ettersom Tidsskriftet beholder copyright på artiklene, blir det ikke godtatt som et «open access»-tidsskrift. Etter vår mening er ikke Helsebibliotekets og Tidsskriftets løsninger dårligere enn den trange definisjonen som «open access»-bevegelsen står for.

«Open access»-bevegelsen har også andre store utfordringer:

Inntjening fremfor kvalitet
«Open access»-tidsskrifter med forfatter­betaling tjener mer jo flere artikler de publiserer. Inntjening er et sterkt insentiv og mange eiere av slike tidsskrifter bryr seg mindre om artikkelkvaliteten enn av antallet de kan publisere for å øke om­­setningen.

Fattige land
Tilgang til medisinsk kunnskap for alle er en utfordring, særlig i fattige land. «Open access» påstås å kunne løse problemet. Viktig bistand til lavinntektsland er å sette forskere der i stand til å publi­sere. «Open access» kan da være et nytt hinder dersom forskerne må betale.

Nye navn, samme herrer
Flere «open access»-tidsskrifter eies av tradisjonelle forlag. De har skjønt at det er penger å tjene med forfatterbetaling, og i tillegg fremstå som veldedighetsorganisasjoner. Det er naivt av oss å heie på «open access»-utgivere og kritisere de tradisjonelle forlagene. Open access-eiere ønsker naturligvis å tjene like mye penger som de tradisjonelle tidsskiftseierne, og ofte er det altså de samme firmaene som står bak.

Hvem skal betale?

Noen tror at tidsskriftenes bidrag i vitenskapelig publisering ikke er mer «enn det et reklamebyrå kunne gjort på en time». Slik er det nok for de useriøse tidsskriftene. Men de gode vitenskapelige tidsskriftene har grundige fagfellevurderinger og bidrar med omfattende redaksjonell innsats i kvalitets­sikringen og tilretteleggingen av forsknings­resultater. Dette krever høy kompetanse og koster naturligvis penger. Vårt spørsmål er hvem som skal betale for dette. «Open access»-bevegelsen har ett svar, men det finnes altså flere andre. Nylig skrev vi også om dette i Aftenposten.

Debatten om fri tilgang til kunnskap kan virke teknisk og utilgjengelig. Men i virkeligheten er den ganske enkel når man skreller vekk de fine ordene – og den er svært viktig for både vitenskapen og for samfunnet. «Open access»-bevegelsen har lenge fått sette dagsordenen alene. Nå er tiden moden for å diskutere også andre løsninger på hvordan forskning kan være fritt tilgjengelig for alle. Også Forskningsrådet og Universitetsforlaget, som har vært sterke tilhengere av «open access»-systemet, har nå signalisert at de ønsker denne debatten velkommen.

Litteratur
Bretthauer M, Hem E. Vi trenger ikke flere tidsskrifter. Aftenposten 3.11.2015
Bretthauer M, Hem E. Påberoper seg fasitsvar. Aftenposten 18.11.2015
Bjørkeng PK. – Kjempebra fremstøt. Aftenposten 27.2.200

Del gjerne!

Legg inn en kommentar