Publisert i %1$s DebattRedaktøren

Hva vil skje med tidsskriftene?

Det pågår en opphetet debatt om hvordan forskningsresultater skal publiseres. At tidsskrifter også har andre funksjoner har knapt vært diskutert, skriver redaktør Per Helge Måseide.

Skribent person PER HELGE MÅSEIDE   date_range Publisert 7.10.2018, oppdatert 8.10.2018

Debatten startet etter at direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, og forskningsminister Iselin Nybø (V) lanserte et europeisk forslag i Dagens Næringsliv om at det fra 2020 skal være obligatorisk å publisere forskningsresultater i tidsskrift som praktiserer åpen tilgang til alle originalartikler, såkalt «gullmodell». Forslaget kalles Plan S eller Coalition S.

I dag har mange tidsskrifter en abonnementsmodell der leserne, i praksis institusjoner og biblioteker, betaler for å lese dem. Noen praktiserer en «grønn modell» der siste versjon av manuset kan deponeres, andre har ulike hybridmodeller der noe stoff er fritt tilgjengelig, mens andre deler kan ligge bak betalingsmurer.

Skal være åpent tilgjengelig
Regjeringen har satt som mål at all forskning skal være åpent tilgjengelig innen 2024, og at man bare i spesielle tilfeller kan se bort fra dette. Begrunnelsen er at så lenge det offentlige betaler for forskningen, er det urimelig at tidsskriftene tar seg betalt for at andre kan tilegne seg innholdet.

Tidsskriftenes rolle i fag- og samfunnsdebatten har i liten grad vært debattert

Åpen tilgang innebærer at pengestrømmen snus: Forskerne må betale for å få publisert artiklene. Ved å opprette offentlige publiseringsfond skal den enkelte forsker slippe å sitte igjen med en regning for publiseringen på 10.000 – 50.000 kroner.

Grådigst i klassen
De fleste er enige om at de største forlagshusene tar seg urimelig godt betalt, fortjenesten skal være så høy som 30-40 prosent. Elsevier-konsernet, som blant annet utgir The Lancet, blir ofte fremstilt som en av de grådigste i klassen. Nybø og Røttingens forslag innebærer at det i praksis vil bli forbudt å publisere i dagens ledende abonnementstidsskrift, som Nature og Science, så sant ikke disse endrer finansieringsmodellene sine. Og lite tyder på det.

– Svært kravstore tidsskrifter, slike som Nature, er på det nåværende tidspunkt kun bærekraftige ved å spre kostnaden ut over de mange leserne heller enn det lille antallet forfattere, skriver kommunikasjonsdirektør Susie Winter i Springer Nature til Forskerforum.

Frykten er at norske forskere vil forsvinne ut av de beste tidsskriftene

Ved å opprette Open Access-datterselskap forsøker imidlertid Nature å få i pose og sekk. Andre vil sikkert gjøre det samme. Forskeren Dag O. Hessen ble i følge Aftenposten nylig tilbudt publisering i en åpen datterjournal for 5000 euro etter å ha blitt avvist i hovedtidsskriftet.

Symbolet for Open Access.

Frykten er at norske forskere vil forsvinne ut av de beste tidsskriftene.At forskningsresultater skal være åpent tilgjengelig er bra. Men et økende antall kritiske røster, spesielt fra universitetshold, er engstelige for at norske forskere må over i tidsskrifter med åpen tilgang som vil ha et «B-preg», i hvert fall så lenge konkurrerende forskningsmiljøer i noen land, som USA, vil fortsette å støtte opp om abonnementstidsskrift. Frykten er at norske forskere vil forsvinne ut av de beste tidsskriftene.

Noen bør også tale tidsskrift-lesernes sak, og ikke bare forskernes

Debatten har til nå dreid seg om publisering av originalartikler. Tidsskriftenes rolle i fag- og samfunnsdebatten har i liten grad vært debattert.

Kan begrunnes i tre forhold
Å gi ut et tidsskrift kan stort sett begrunnes i tre forhold; idealisme, merkevarebygging og fortjeneste. Det fortoner seg nærmest som utenkelig at for eksempel Legeforeningen vil slutte å gi ut et tidsskrift som tjener overordnede interesser som å sette dagsorden for leger. At Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten, i likhet med Journalen, gjør samtidig at det ikke kan overprøves av utgiveren, noe som borger for integritet og troverdighet.

Å tro at at forlag kommer til å slutte å ville tjene penger, er nok å tro på julenissen

Ved å ta en titt i nesten hvilket som helst av de større medisinske tidsskriftene vil man se at disse inneholder langt mer lesestoff enn originalartiklene, som er de som gir publiseringspoeng, og som debatten så langt har dreid seg om.

For å være interessante for en større gruppe lesere, ut over den smale gruppen som interesserer seg for originalartiklene, inneholder tidsskriftene analyser, anmelddelser, debattstoff, forskningsjournalistikk og featureartikler av høy kvaliet, kasuistikker, kommentarer og lederartikler. Uten å tilby dette ville antakelig tidsskriftene være så lite interessante for et større publikum at opplagstallene – og dermed inntektene – ville rast.

Uleselig for andre enn ekspertene
De ledende tidsskriftene kjennetegnes nemlig ofte ved at de henvender seg til et bredt publikum, samtidig som det er ekstremt vanskelig å få publisert i dem. Andelen avslag, som kan være godt over 90 prosent, holdes ofte fram som et kvalitetskriterium. De mest prestisjetunge tidsskriftene tar i praksis kun inn artikler som enten omfatter store datamengder eller som er banebrytende. Artiklene kan likevel ha et smalt nedslagsfelt. At en artikkel er åpen, betyr nemlig ikke at den er interessant for veldig mange. Nature er et godt eksempel på det. Originalartiklene er rett og slett uleselige for andre enn ekspertene. Noe av det samme er tilfellet med Tidsskrift for Den norske legeforening. De færreste leser originalartiklene.

Journalistikk, debatt- og kommentarstoff som publiseres i fagtidsskrifter setter dagsorden for både profesjons- og samfunnsdebatten

Kompleksiteten i moderne forskning er slik at det krever betydelig spesialkunnskap for å kunne forstå mange av originalartiklene. Mye av det øvrige stoffet handler om å sette ny viten inn i en større kontekst ved og forklare sammenhenger og hva forskningen betyr. Mange abonnerer på bladet kun for å få med seg dette. Spesielt i utlandet benyttes det  journalistiske metoder til dette. Og det er dyrt. Svært dyrt.

Skjære vekk stoff
Hvis man forsøker å sette seg for eksempel i Elsevier-konsernets sted vil et viktig sparetiltak, i tillegg til at man dropper papirutgaven, være å skjære vekk det stoffet som skaffer redaksjonen arbeid, men som ikke genererer inntekter. Det kan i praksis bety storparten av tidsskriftet. Selv om tidsskriftet da mister mye av sitt særpreg, vil tiltaket være lønnsomt så lenge det ikke fører til reduksjon i antall innsendte originalartikler.

Kanskje forsvinner dagens tidsskrifter helt eller delvis og erstattes med publiseringsplattformer for originalartikler

Betyr det egentlig noe om dette redaksjonelle forsvinner? Etter min mening er svaret et klart ja.

Frykt for innsnevring
Journalistikk, debatt- og kommentarstoff som publiseres i fagtidsskrifter setter dagsorden for både profesjons- og samfunnsdebatten, blant annet ved at det siteres i dagspressen eller publiseres dobbelt med kildekreditering Noen av disse behovene vil kunne dekkes inn av andre tidsskrifter og publikasjoner, for eksempel av det som du leser nå, men totalt sett er det en reell grunn til å frykte en innsnevring av tidsskriftenes innhold.

Antakelig vil noen tidsskrifter gå inn mens andre vil oppstå. En slik omstilling trenger ikke å være negativ. Men tidsskriftene tenker selvsagt omsetning og fortjeneste også med en åpen tilgang-modell, slik blant annet Michael Bretthauer og Erlend Hem tidligere har beskrevet i Journalen.

Å tro at at forlag kommer til å slutte å ville tjene penger, er nok å tro på julenissen. De vil nok ikke gjøre som Kodak som tviholdt på fysisk film da digitalfotografiet kom, men forsøke å tilpasse seg den nye virkeligheten. Kanskje forsvinner dagens tidsskrifter helt eller delvis og erstattes med publiseringsplattformer for originalartikler, slik det allerede snakkes om.

Det er påfallende at debatten ikke handler mer om konsekvenser av omleggingen. Noen bør også tale tidsskrift-lesernes sak, og ikke bare forskernes.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar