Per Helge Måseide
Redaktør Per Helge Måseide
Publisert i %1$s Redaktøren

Hva er de nyktre tallene?

Beathe Rønningen har i 20 år gjort en innsats som Akan-leder ved Oslo universitetssykehus som det står stor respekt av. Fortsatt går hun med vaktmobilen på.

Skribent person PER HELGE MÅSEIDE   date_range Publisert 5.1.2014

Antallet OUS-ansatte som havner i Akan er bare 25 til 30 personer, mindre enn halvannen pro­mille av de ansatte. Til gjengjeld settes det inn store ressurser for de som omfattes av arbeidslivets Akan-tiltak, slik historien til Merete viser. Hun er en av svært få helse­arbeidere som tør å stå fram som misbruker.

Ola nordmann drikker stadig mer. 10 % av de som drikker alkohol konsumerer mer enn halvparten av all alkohol her til lands, og er i følge rusforsker Cecilie Schou Andreassen å betrakte som avheng­ige. Dersom vi appliserer tallene på Oslo universitetssykehus skal det arbeide 1800 alkoholavhengige der. Det gjør det antakelig ikke, siden vi snakker om friske og arbeidsføre mennesker. I stedet regner forskerne med at mellom to og frem prosent av de ansatte har et alvorlig rusproblem, og at én av fire har opplevd en situasjon der en kollega har hatt problemer med rus eller pengespill.

For legenes del, viser tall som Olaf Aasland og Judith Rosta nettopp har pu­blisert, at antallet leger som drikker to til tre ganger i uken, i løpet av ti år er steget fra under en tredel til nesten halvparten. Trøsten, for pasientenes del, er at legene blir sjeldnere fulle enn tidligere, «bare» 2,5 prosent sier de drikker seg til «intoxication» en gang i uka eller oftere.

Uansett er det åpenbart at de 25-30 personene som Akan følger opp ved Norges største sykehus, og da for flere årsaker enn alkoholmisbruk, bare er å regne som toppen av isfjellet. Det var heller ingen utstrakt glede å spore da Journalen ønsket å sammenlikne tallene for Oslo universitetssykehus med Statoil, som ofte framheves som et skoleeksempel på sikkerhetsarbeid. Selv om ansatte på oljeplattformer rutinemessig rustestes nektet Statoil oss plent å gi oss lov til å publisere sine Akan-tall, selv om vi nå vet at de er på linje med tallene fra OUS.

Statens helsetilsyn sier de ikke fører noen løpende oversikt over reaksjoner på grunn av rusmisbruk, og tallene for 2013 lar derfor vente på seg. Da vi i stedet stilte helt enkle spørsmål rundt statistikken som er publisert i årevis, var svaret dette: «Vi kan vanskelig uttale oss om trender fordi tallene våre uansett er så små at de gir ikke grunnlag for å trekke generelle konklu­sjoner». Nei, det var det da.

Schou Andreassen har gode poenger når hun vil dreie fokuset over fra de svært få i «rød sone» til de mange som befinner seg i «gul sone», og som møter på jobb i bakrus med dårlig pasientbehandling som resultat, eller som ødelegger forholdet til kolleger fordi de blir fulle på julebordet.

De fleste har gjennomført medarbeider­samtaler ansikt til ansikt med sin nærmeste overordnede og deltatt i ulike interne spørreundersøkelser for jobbtilfredsthet. Men når ble du sist spurt om ditt forhold til rusmidler eller avhengig­het?

Rus i arbeidslivet er fortsatt et stort tabu. En kombinasjon av bagatellisering, tåkelegging og usynliggjøring gjør at det er vanskelig å få oversikt over omfanget av rusproblemer i helsevesenet, noe som er en forutsetning for å kunne sette inn målrettede tiltak. Kanskje kan Akans nye prosjekt om sykepleiere og vanedannende medikamenter gi noen svar.

I hvilken grad kan mørketallene skyldes misforstått kollegialitet fordi vi ser en annen vei i stedet for å ta belastningen med «den nødvendige samtalen» hvis vi står overfor en kollega som vi mistenker har et rusproblem? Til syvende og sist hand­ler det om pasientenes rettsikkerhet. Det er ikke sikkert at de ville blitt beroliget om de visste at anestesisykepleieren gikk rundt med Paralgin forte i lomma fordi «mannen har vondt i ryggen» eller at kirurgen ikke husker noe særlig av hva som skjedde på julebordet kvelden i forveien.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar