Det er like før anatomi- og fysiologieksamen for Thea Røstbakken.
Publisert i %1$s I forbifarten

Hun fronter åpenhet om psykiske lidelser

Thea Røstbakken (24) går andre året på medisin. Hun er fast bestemt på å bli psykiater til tross for at hun som alvorlig psykisk syk og suicidal ikke møtte noen psykiatere som hun ser tilbake på som gode rollemodeller. Nå medvirker hun i en TV-serie om selvmord.

Skribent person PER HELGE MÅSEIDE   Fotograf photo_camera PAAL AUDESTAD date_range Publisert 8.10.2018, oppdatert 9.10.2018

Thea Røstbakken har valgt å være helt åpen om sine alvorlige psykiske plager fra barndommen og ungdomstiden.

Thea kommer rett fra fotografering med Rådet for psykisk helse. Vi møtes på Riksen, der hun leser til eksamen i anatomi og fysiologi i slutten av oktober.

Tøff bakgrunn
Thea har en tøff bakgrunn. Det begynte tidlig.
– Det var fryktelig dårlig miljø på barneskolen med mobbing og slåssing, sier hun.

Hun flyttet fra Fetsund etter å ha gjennomført barneskolen.

– Jeg gikk på videregående på Skarnes og har mange gode venner derfra.

– Du la kanskje merke til at jeg ikke nevnte ungdomsskolen? Jeg bodde forsåvidt på Skarnes, men jeg var mye innlagt i den perioden. Så jeg har ikke gått på ungdomsskolen.

Tiden mellom barneskolen og videregående var et langt løp med selvskading og suicidalitet. Hun var for syk til å gjennomføre ungdomsskolen, og fikk heller ingen undervisning mens hun var innlagt. Thea gikk rett videre fra barneskolen til videregående som hun fullførte på fem år med støtteundervisning i matematikk og naturfag. Hun gikk ut med så gode karakterer at hun kom rett inn på medisin.

Jeg var mye innlagt i den perioden. Så jeg har ikke gått på ungdomsskolen

I den tiden hun skulle gått på ungdomsskolen drev hun imidlertid tidvis med selvstudier.

– Jeg skrev mye dikt og noveller da jeg var innlagt. Jeg husker at jeg skrev en novelle som handlet om en geografilærer. Da måtte jeg gjøre litt research og lese om geografi, da. På internett.

– Da jeg var innlagt fikk jeg hjelp til å trykke opp diktene mine i bokform, og det var en stor mestringsfølelse for meg. Jeg gjorde noe annet enn å være pasient, sier hun.

Jeg tror jeg er midt i smørøyet på generasjon prestasjon eller perfeksjon eller hva de kaller oss

Nå går hun på det første kullet som får karakterer i alle fag. Hun begynte på et karakterløst kull, men måtte ta sykepermisjon på slutten av det første året. Hun har lite til overs for gjeninnføringen av karakterer.

– Jeg synes det er ganske unødvendig når jeg ser hva det gjør med de jeg studerer med. Det var ganske høyt stressnivå fra før og karakterpresset og karakterjaget bidrar ikke akkurat til en sunnere kultur.

– Så du merker forskjell på det?

– Ja. Før skulle man bestå. Nå vil jo alle ha en «A». Og det står mellom at man er fryktelig redd for å stryke og at man vil ha den A-en.

– Men er ikke strykgrensen lavere, slik at færre stryker, med karakterer?

– De er veldig vage på det. Eksamenskommisjonene lovet oss 65 prosent riktig for å bestå. Ved innføringen av karakterer lovet de at det skulle senke ståprosenten fra 65 til 55 prosent, men hver gang eksamen nærmer seg endrer de ståprosent, og har ingen klare svar. Da vi hadde en informasjonsrunde på fysiologieksamen måtte vi spørre fem ganger om hva som ble stå-prosenten uten å få noe klart svar.

– Det virker ikke som de har noen klar oversikt over hva de driver med, eller at det er noen som har et overordnet ansvar sier hun.

Thea kjenner flere som har forsvunnet fra studiet fordi de ikke orket mer.

 

Flere har begynt i terapi
Thea kjenner flere som har sluttet på studiet fordi de ikke orket mer. De hun kjenner til er jenter, som nå utgjør et stort flertall av studentene.

– De har nok primært gjort det på grunn av det høye stressnivået på studiet. Jeg kjenner flere som alltid har vært hardtarbeidende, men som har måtte begynne i behandling på grunn av psykiske problemer etter oppstart på studiet. Jeg har inntrykk av at mange av mine medstudenter generelt setter spørsmålstegn ved om det er verdt det, å ta en seksårig utdannelse der du blir så stresset, sliten og – kanskje står uten LIS1-jobb når du er ferdig. Jeg opplever at de som har sluttet har funnet ut at det ikke var verdt det. Men det er skikkelig synd, for samtlige tror jeg hadde blitt fantastiske leger!

At dette kan tilskrives gjeninnføringen av karakterer tror hun imidlertid ikke.

Jeg kjenner flere som alltid har vært hardtarbeidende, men som har måtte begynne i behandling på grunn av psykiske problemer etter oppstart på studiet

Sliter med spiseforstyrrelser

Thea kjenner også til et titalls jenter på tvers av ulike kull som hun antar sliter med spiseforstyrrelser. Noen er åpne om plagene, andre synes å ha alvorlig undervekt. Fra annet hold blir det opplyst at det skal ha blitt mye styr rundt et obligatorisk labkurs i modul 2 der man skulle måle underhudsfettet. Thea var blant de mange som vegret seg, og lot være å dra på grunn av kroppsfokuset knyttet til kursbeskrivelsen.

Guttene sier derimot ikke så mye om hvordan de har det så lenge de er i edru tilstand, men på fest kan hun bli kontaktet av mannlige studenter som forteller at de også sliter.

Ansikt utad
Thea har tenkt mye på om hun tiltrekker seg medstudenter som sliter fordi hun selv har vært åpen om problemene sine. Hun har aldri stått fram foran kullet og sagt at hun sliter psykisk. Men hun har aldri lagt skjul på det, og er mye brukt utad, blant annet av Mental Helse Ungdom, der hun sitter i sentralstyret. Hun holder foredrag i forbindelse med den årlige verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, og har flere ganger vært intervjuet i pressen for å sette fokus på psykisk uhelse. Hun tror mange har fått med seg opptredener i media via Facebook-siden hennes. Men ut fra blant annet diskusjoner på det sosiale mediumet «Jodel» tror hun det er mer sammensatt enn at hun er blitt en slags «kullets psykolog».

– Vi har en «Jodel»-kanal der folk skriver mye rart, blant annet om hvordan de har det. Og det er mange som har det skikkelig, skikkelig kjipt. Mitt inntrykk er at det er urovekkende mange som sliter, sier hun.

Det er mange som ønsker å sette fokus på den psykiske helsen til medisinstudenter, blant annet hadde NMF Oslo en aksjonsuke i fjor høst med kurs i stressmestring og tips for hva man kan gjøre hvis en medstudent sliter. Thea var med en i gruppe som ble intervjuet i forbindelse med en prosjektoppgave som skrives om medisinstudenters psykiske helse, med fokus på å søke hjelp.

– Det er ikke bare jeg som opplever at mange sliter, slår hun fast.

Men hvorfor er det slik?

– Hva er det som er referanserammen til folk når de får det tungt? Er det tungt fordi det er mye å gjøre? Jeg tenker jo at mange av de som har søkt seg inn på et medisinstudium med de «ville» karakterkravene som er der, alltid har satt seg høye mål og jobbet hardt. Nærmest med å pugge lærebøkene. På studiet blir man mer «hengende i løse luften». Alle og enhver kan bli litt usikre av det. Og så tror jeg at mange som har opplevd et eller annet innenfor helsetjenesten som pasienter kan bli ekstra sårbare.

– Eller at de er ekstra sårbare?

– Ja. Men dette er bare løse refleksjoner.

Uten oppfølging av fagpersoner
Thea drev med til dels ekstrem selvskading, og spesielt armene er dekket av arr.
– Jeg har en historie på å være over- og feilmedisinert, sier hun. Hun er kritisk til at piller brukes for å behandle psykiske lidelser alene, uten oppfølging av fagpersoner. Personlig har hun også opplevd å få nye resepter på psykofarmaka uten at andre preparater er blitt justert eller seponert. I en periode tidlig i tenårene stod hun på til sammen ni ulike preparater mot psykoser og depresjon, og er grunnleggende skeptisk til ukritisk medisinering ved psykiske lidelser, noe hun blant annet har skrevet om i Stavanger Aftenblad.

– Da jeg begynte på studiet hadde vi en introduksjonsuke. Det jeg husker best fra den uken var da en av disse atferdsmedisinerne smelte opp en powerpoint som viste selvmordstatistikken til medisinstudentene og legene, og oppfordret oss til å ta antidepressiva hvis livet ble tungt – noe vi burde forberede oss på at det kunne bli.

– Og det er noe som mange har tatt til følge?

– Absolutt. Og for meg var det nokså hårreisende ting å si.

– Det er forsåvidt fint å bli forberedt på at livet ikke vil være en dans på roser verken som student eller innenfor yrkeslivet, men jeg er opptatt av at når du presenterer et problem kommer du med en potensiell løsning. Når den løsningen er å be 19-åringer skaffe seg en resept på antidepressiva når ting blir litt vanskelig synes jeg det både er uansvarlig og uforsvarlig. Det finnes mange løsninger før man begynner å ta antidepressiva.

– Det er liksom i god gammeldags medisinsk tradisjon; rett på medisiner, sier hun og ler.

Generasjon prestasjon
Vi diskuterer litt fram og tilbake om medisinstudenter før og nå. Det var mange strebere før også, mens andre frekventerte hyppig røykebordet i kantina, ga litt f…. og ble leger likevel. Slik er det overhodet ikke lenger, i følge Thea. Så hva er forskjellen, egentlig? Studiet, eller utviklingstrekk i samfunnet? Det er jo blant annet mye snakk om «generasjon prestasjon».

– Tilhører du generasjon prestasjon eller kommer de bak deg?

– Nei, jeg tror jeg er midt i smørøyet på generasjon prestasjon eller perfeksjon eller hva de kaller oss. For å være helt ærlig; jeg synes det er flåsete, men samtidig er det jo treffende også.

– Nå går jeg på et studium der man ser ytterste konsekvens av generasjon perfeksjon eller prestasjon – ettersom man jo allerede må ha prestert høyt for å komme inn på studiet. Det er ganske slående hvordan mine medstudenter har alt på stell.

– Dette blir jo veldig generaliserende, men hvis man skal snakke om inntrykket av majoriteten: Det trenes flere ganger i uken, folk har lange forhold med kjærester, drar på fester i helgene, man står på eksamen, mange begynner etterhvert å eie leiligheter, jobber både lønnet og frivillig ved siden av studiene, i tillegg til verv.

– Hvis jeg skulle forsøke å forklare til mormoren min hva jeg gjør i løpet av en uke tror jeg at hun bare hadde sett helt rart på meg.

Thea og søsteren er nemlig de første i familien med akademisk utdanning. Mormoren levde et helt annet liv; flyttet til Oslo som 15-åring, giftet seg to år senere og jobbet på fabrikk og senere i barnehage der hun ble pedagogisk leder.

– Hun var ikke opptatt av å ha de rette klærne, å se ut på en viss måte eller å gjøre de riktige tingene i ferien. Hun synes det er et sykelighetstegn at en ungdom som meg har et så etablert liv og en så travel hverdag. Hun ringer meg og sukker over nyhetssendinger som forteller om ungdom og stress.

Tilbake til utgangspunktet for intervjuet. Thea er i disse dager aktuell som en av hovedpersonene i TV Norge-serien «Else om: selvmord». Bak serien står produksjonsselskapet Teddy TV og komiker Else Kåss Furuseth, som selv mistet både sin mor og bror i selvmord. Faren er lege.

– Gjorde du noen vurderinger på om du skulle stille opp eller ikke?

– Ja, jeg gjorde en del vurderinger med tanke på målsettingen med programmet. Jeg var i flere samtaler med produksjonsselskapet i forkant for å høre hva slags program de tenkte at det skulle bli, og hva de tenkte at seeren skulle sitte igjen med. For det er jo et nokså tungt tema, og det er mange fallgruver å gå i når man skal lage et tv-program om noe så sårt, både for de som sliter, de som er etterlatte og de som er pårørende.

– De forsikret meg om at de hadde med seg fagpersoner på laget, blant annet psykolog Peder Kjøs og psykiater Lars Mehlum (fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging, red.anm). De ønsket en sterk faglig veiledning om hvordan de skulle gå frem for å snakke om tematikken, og jeg vet at de rådførte seg med mange, både brukere og fagfolk.

– Å beskrive selvmordsmetoder var et ikke-tema, og målet deres var å lage en så varm serie som mulig om noe så vanskelig. Det synes jeg de lykkes med.

Men hvorfor medisin?

– Helt siden jeg var barn har jeg tenkt at jeg skulle inn i helsevesenet og har følt at det skulle være en naturlig plass for meg der. Det har samtidig vært helt klart for meg at jeg skal studere ved universitetet. Og etter erfaringene jeg fikk som psykiatrisk pasient ønsket jeg å hjelpe andre som sliter psykisk.

Men i løpet av sykdomsperioden begynte hun å tvile på om hun ville nå målene sine.

– Først tenkte jeg at jeg kunne bli sykepleier. Jeg tenkte at jeg ikke kunne klare å studere ved universitetet ettersom jeg hadde mistet så mange år på skolen. Problemet var bare at jeg har sett i praksis hvordan de sykepleierne og psykologene som kjente meg best ble overkjørt av legene. På tross av at de hadde tanker om hva som ville være best for meg i min situasjon fordi de var tettest på.

– Og så kommer det en lege, en psykiater, og overkjører deres råd.

Thea Røstbakken kom rett inn på medisinstudiet fra videregående. Hun var for syk til å gå på ungdomsskolen.

– Da jeg begynte på videregående skjønte jeg etterhvert at jeg hadde mulighet til å komme inn på universitetet med karakterene mine, og jeg begynte å jobbe for å komme inn på medisin. Jeg tenkte, at når jeg har muligheten til det, kan jeg ikke gå et helt arbeidsliv og bli overkjørt av en yrkesgruppe som har traumatisert meg så mye fra før.

– Så da er det bedre å bli en av de som traumatiserer?

– Det er jo det jeg jobber for at jeg ikke skal bli, da!

Jeg har så mange spørsmål, og jeg har så lyst til å lære hva som ligger bak mange av de beslutningene som ble tatt om meg

Så Thea studerer av én grunn: Hun skal bli psykiater.

– Jeg har så mange spørsmål, og jeg har så lyst til å lære hva som ligger bak mange av de beslutningene som ble tatt om meg, beslutningene som ble gjort overfor mine medpasienter, og som blir tatt hver eneste dag. Psyken er komplisert, og derfor veldig spennende. Jeg håper og tror at jeg kan bli en lege som ser hele pasienten, ikke bare symptomer og diagnoser.

– Har du noen gode rollemodeller blant psykiaterne?

– Nå må jeg tenke litt… Nei.

– Ingen?

– Nei. Ikke som jeg møtte da jeg var syk selv.

– Jeg har jo møtt en del psykiatere og psykologer. Noen av psykologene jeg har møtt har kanskje vært bedre på å se pasienten. Det har nok handlet om at de har gitt uttrykk for at de har brydd seg. Så enkelt, men tydeligvis så komplisert.

– Det burde det jo være mulig å få til?

Ja. (Thea ler).

– Min erfaring når jeg har vært innlagt i somatikken i forbindelse med selvmordsforsøk eller alvorlig selvskading er at jeg er blitt møtt på en mye bedre måte av leger som ikke har noen som helst psykiatrisk kompetanse enn det jeg har opplevd når jeg er blitt møtt av psykiatere.

– Det synes jeg er veldig interessant, og jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Det har jeg tenkt til å prøve å finne ut av da. For sånn burde det jo ikke være.

Thea er involvert i såkalt medforskning, som går ut på at brukere eller tidligere brukere sørger for at forskerne ivaretar brukerperspektivet i forskningen. Det har gitt henne lyst på å forske selv.

– Det er nokså komplisert med forskning på psykiske lidelser, men det trengs. Jeg er veldig nysgjerrig og ønsker å lære og prøve å forstå mer.

– Det er jo mange dyktige psykiatere der ute, mange av de jeg har møtt i forskningsmiljøene ved Ullevål og på universitetet er virkelig ute etter å forstå mer av pasientene og hele tiden gjøre en bedre jobb. Jeg var nok veldig uheldig da jeg var syk, og det tar litt tid for meg å gjenopprette den skuffelsen og skepsisen jeg opparbeidet i så mange år.

– Jeg pleier å si i foredragene mine at jo lenger behandlerne mine har studert, desto verre fordommer møtte jeg. Det kommer jo litt an på publikum hvor godt det blir tatt imot, men det er ofte den setningen som senere er blitt poengtert av tilskuere som spesielt interessant. For de som selv har vært i psykiatrien får jeg veldig mye gehør for påstanden, og et par sykepleiere har takket meg for observasjonen. Og så er det vel sårere desto flere år med utdannelse du har gjennomgått.

Thea må åpenbart ha en sterk selvoppholdelsesdrift.

– Du har jo kommet deg gjennom tøffe greier, uten noen gode opplevelser i møte med psykiatere, og uten å ha noen rollemodeller blant dem?

– Ja, det er noe i meg som har vært, unnskyld uttrykket, «jævlig forbanna», eller en «jævlig forbanna idealist». Men det har drevet meg da, at jeg hele tiden tror at ting kan bli bedre

Thea holder foredrag via Mental Helse Ungdom og som privatperson. Hun er tilknyttet Nasjonalt kompetansesenter for selvmords- og selvskadingsforebygging ved UiO som erfaringskonsulent, og Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykatri, som brukermedvirker og medforsker. De siste årene har hun blant annet forelest på OsloMet på verdensdagen for selvmordsforebygging.

I programmet «Else om: Selvmord» forsøkte Else Kåss Furuseth å se om man kan se på noen om de sliter psykisk.

Synlige merker
Thea kom i kontakt med programleder Else Kåss Furuseth og produksjonsselskapet for TV Norge via Mental helse ungdom.

I programmet «Else om: Selvmord» forsøker Else Kåss Furuseth å plukke ut Thea blant venninnene for å se om man kan se på noen om de sliter eller har slitt psykisk.

Så lenge Thea har på seg legefrakken er det ikke mulig å se at hun har vært syk. Men på sommeren kommer de mange arrene på armene tydelig fram.

– Jeg dekker det ikke til på noen som helst måte. Så det er jo veldig synlig at jeg har vært utsatt for en eller annen skade.

– Er det noe du får mye kommentarer på?

– Jeg får ikke så mange kommentarer, men jeg får ganske mange blikk. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i mange år, og dermed en del ting som henger igjen der som gjør at jeg fremdeles har en del komplekser med kroppen min. Så når det blir veldig mye blikk, synes jeg det kan bli ganske tungt. Det er situasjonsavhengig om jeg velger å opplyse om at skadene kommer fra selvskading, og at det går helt bra nå.

– De aller fleste oppfatter jo at jeg er en oppegående person som ikke avviker på noen andre måter enn at jeg har en annerledes og skadet hud på deler av kroppen min. Jeg er åpen for spørsmål og setter veldig pris på at folk spør heller enn at de går rundt og lurer. Men det er dessverre ikke så mange som spør direkte, de spør kanskje heller en venn.

– Hva gjør du på ellers?

– Jeg driver en del yoga, leser mye skjønnlitterært. Jeg er veldig glad i å lese. Men det går nokså mye tid på ulike verv og oppgaver utenom studiet.

Det er ikke sånn at man bare blir frisk. Det er ganske beinhard jobbing for å få det bedre

Thea er opptatt av at å slite psykisk er langt mer komplisert enn det endimensjonale bildet man ofte presenteres for i pressen om at psykisk syke er potensielle drapsmaskiner eller at det dreier seg om et sterkt menneske som nå er blitt frisk og vil leve lykkelig resten av livet.

– Det er ikke sånn at man bare blir frisk. Det er ganske beinhard jobbing for å få det bedre.

– Så har jeg jo hatt den skrivingen min, men det har jeg ikke tid til nå.

Det er på tide å oppsummere samtalen:

– Man har gode liv, men man har det ikke så veldig bra! Mitt inntrykk er at mange tenker at «det er ikke alvorlig nok», selv om man har alvorlige spiseforstyrrelser og høyt symptomtrykk når det kommer til angst, milde og moderate depresjoner. Derfor tror jeg mange medisinstudenter kvier seg for å søke hjelp. Og når kan man med sikkerhet si at man er helt frisk?

En medisin som åpenbart virker er åpenhet.

– Jeg har hatt mange gode samtaler om selvmordstematikken blant medstudentene mine etter at jeg har snakket om det i media, sier hun.
For både blant dem, og andre hun møter, får hun mye respons. Det er mange berørte og pårørende som sliter og som har mange spørsmål.

– Jeg sier jo tydeligvis noe som er viktig for dem, da, noe som treffer. – Så da har jeg fortsatt med det, sier Thea.

 

TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED?

Det flere steder du kan henvende deg om du ønsker noen å snakke med.

Legevakten, psykisk helse
Telefon: 23487090 (hele døgnet)

Legeforeningens hjelpetilbud
For leger og studenter, både medlemmer og ikke-medlemmer
http://legeforeningen.no/Emner/Andre-emner/kollegastotte/

Mental helse
www.mentalhelse.no
Hjelpetelefon: 116 123 (hele døgnet)

Studenthelsetjenesten, psykisk helse
Telefon 22853300 (for telefontider se www.sio.no/helse)

Ressurssenteret Villa Sana
Telefon: 32749883 (direkte).
Telefon: 32749000 (sentralbord).
Epost: villasana@modum-bad.no

Del gjerne!

Legg inn en kommentar