Publisert i %1$s Kronikk

– Grov systemfeil i Helsetilsynets metodikk

Det kan arte seg som det rene forhør når en lang rekke medarbeidere fra Helsetilsynet skal intervjue en enkelt helsearbeider, skriver Einar Braaten. Ute i kommunene merker vi et økende press fra brukere som klager på hvilke tjenester de får, servicen de får og hvordan helsepersonellet oppfører seg. Veien fra å ikke være fornøyd til å klage til Fylkesmannen og skrive i avisa er blitt kortere.

 date_range Publisert 21.6.2014

De fleste ledere jeg kjenner hopper litt i stolen når brevet fra tilsynet dukker opp i posten. Er vi ikke flinke, skjuler vi noe? Beskjeden går ned gjennom linja også til de som skal intervjues av den tilsynsgruppa som kommer. Trenger vi forberede de ansatte? Er dette tøft, vanskelig, ubehagelig?

Straks tilsynsrapportene inneholder avvik tar mediene fatt i det og skriver om det. Det er ubehagelig. Så derfor hiver man seg rundt, går gjennom rutinene og dokumentasjonen. De prioriteringene som var gjort i årshjul, tiltaksplaner og daglig drift endres, som regel på toppen av alt vi driver med til vanlig. Heldigvis, mener jeg, for ellers ville det gått kraftig ut over tjenesteproduksjonen!

Vi har konkrete erfaringer for at intervjuene der seks til sju personer fra tilsynet møter en enkelt ansatt oppfattes mest som et forhør. Der blir helsearbeidere stilt kritiske spørsmål som får dem til å tenke at de gjør en dårlig jobb som går ut over pasientene.

Jeg mener en at årsak til at tilsynet oppleves så ubehagelig for ansatte er at deres fokus er annerledes enn hva det er for tilsynspersonene i intervjugruppa:

  • Helsearbeideren har et stort pasientfokus hvor hele hverdagen deres dreier seg om å gjøre det beste for sine pasienter. Den ansatte sitter alene i rommet, er opptatt av brukernes behov og at vedkommende ikke har kapasitet til å nå over alle.
  • Tilsynet sitter samlet i ei gruppe. De har gått grundig gjennom dokumenter, rutiner og prosedyrer. Deres hovedfokus er på om opplysningene de får gjennom papirene fyller kravene i lovverket. Det blir et ensidig fokus på det som avdekkes som avvik fra regelverket.

Ute i kommunene arbeider vi seriøst med å håndtere klager. Vi jobber med hvordan de hardt pressede ansatte takler kritikk, vi jobber med rutiner og prosedyrer for avvikshåndtering og tilbakemeldinger. Vi opparbeider kompetanse blant lederne for å kunne håndtere klager og få avklart dem på lavest mulig tjenestenivå.

Det er en grov systemfeil med tilsynsmetodikken når arbeidsgivere må jobbe med å bygge opp igjen flinke ansatte som går helt i kjelleren etter tilsynsbesøket. Allikevel er systemrevisjonene både viktige og nyttige. «Avvikene må lukkes», mange er små og lukkes raskt, andre er større og setter i gang viktige diskusjoner og gjennom­gang av våre rutiner.

Helsetilsynets holdning til at alle brev i tilsynssaker skal være offentlige fører til at innklaget helsepersonell føler seg uthengt i media. Det er svært ubehagelig for de som er innklaget også fordi saken kommer i media lenge før det foreligger noen avgjørelse. Mediene er sjeldent interessert i å publisere resultatene av saker som går i helsepersonellets favør. Etter min mening har ikke tilsynet noe vondt av å merke sjøl hvor ubehagelig det er å bli framstilt i media i saker hvor allmennheten gjør seg opp meninger gjennom mediene.

Jeg mener at juss og medisinfag er to viktige faglige tyngdepunkt i helsepersonells behandlings av pasienter. Våre medisinsk­faglige vurderinger er helt avgjørende for pasientenes behandlinger. Vi blir stadig flinkere til å behandle vanskeligere og alvorligere sykdommer. Behandlings­regimene blir mer og mer kompliserte og sammensatte.

Jeg lærte en gang at lovverket kun var en formalisering av det generelle ønsket om at vi skulle gjøre det beste for pasienten. Allikevel opplever jeg at jussen får sterkere og sterkere innvirkning på medisinsk behandling. Oppfylling av regelverkets tolkes katolsk på bekostning av pasientens beste, spesielt innen de medisinsk­faglige områdene hvor vi beveger oss i et grenseland. Ute i kommunene merker vi dette spesielt fordi vi er kommet langt i medikamentell behandling av demente, men også overfor psykisk utviklingshemmede. Dette er områder hvor vi har fått lovverk som skal beskytte pasientene mot tvangsbehand­ling uten samtykke.

Vi må ikke glemme at lovverket ble laget til det beste for pasienten. Hvis jussen legger last til pasientens helse må vi ta an­svaret for å gi riktig medisinsk behand­ling på tross av juridisk faglig vurdering. Noen ganger er det best for en pasient som ikke forstår noen ting at vi bare behandler dem.

Vi beveger oss inn i en framtid med nye behandlingsmuligheter og hjelpemidler. Velferdsteknologien vil eksplodere i årene som kommer og helt sikkert presse lovverket. Da blir det spesielt viktig at tilsyn­s­myndighetene har solid kontakt med det medisinske og pleiefaglige fagmiljøet i sin tolkning av lovverket.

Einar Braaten,
kommuneoverlege i Øvre Eiker og Nedre Eiker kommune.

Einar Braaten er spesialist i samfunnsmedisin, interessert i kommunikasjon, utvikling av helsetjenester, beredskap og folkehelsearbeid. På sin egen blogg, www.kommunelegen.com, har han også skrevet om dette temaet.
Vil du skrive en kronikk til JournalenKronikker skal være på 4500 tegn med mellomrom og leveres med portrett av kronikkforfatteren. Kommentar/leserinnlegg skal være på 2500 tegn. Ta kontakt med redaktøren (se kolofon s. 3). Kronikker som kommer på trykk honoreres med en boksjekk.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar