Publisert i %1$s KommentarTema

Gleden ved journalskriving

Journalen kan bli et viktig terapeutisk verktøy skriver barne- og ungdomspsykiater Melanie Ekholdt Huynh i denne kommentaren.

Skribent person Melanie Ekholdt Huynh   date_range Publisert 16.10.2017, oppdatert 23.10.2017

Melanie Ekholdt Huynh

Hvem er journalen for? Det ansvarlige helseforetaket eller sykehuset? For Helsetilsynet? For legen som skriver den? For kollegaer som senere skal lese journalen? For forsikringsselskapet? For pasienten? Her strides nok våre oppdragsgivere.

Arbeidsverktøy for helsepersoell

I forbindelse med tilsynssaken av Stangehjelpa/Stange kommune der det i april i år ble konkludert med lovbrudd pga ulovlig journalføring, påpekte fylkeslegen i Hedmark at journalen først og fremst skal være et arbeidsverktøy for helsepersonell. Stangehjelpa, et kommunalt lavterskeltilbud innen psykisk helse, er blitt fremhevet som god og pasientsentrert helsehjelp, og har hatt besøk av både Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) og helseminister Bent Høie (H).

Også Direktoratet for e-helse presiserer at pasientjournalen er laget for å gi informasjon til helsepersonell og ikke nødvendigvis trenger å være forståelig for menigmann. Nettsiden www.minjournal.no i regi av Helse Sør-Øst gir derimot et inntrykk av at journalen først fremst er et kommunikasjonsverktøy mellom pasient og sykehus.

Gleden med journalskriving

I min lille privatpraksis tilbyr jeg terapeutiske samtaler til ungdommer. Foreløpig er det kun de som leser journalnotatene jeg skriver, evt. deres foresatte, dersom ungdommene ønsker det. Jeg har da oppdaget en ny glede; gleden med journalskriving. Til min overraskelse virker notatene nesten mer meningsfulle for ungdommene enn de er for meg selv. Min erfaring er at journalen faktisk kan forvandles til et terapeutisk verktøy i samtaler med ungdommer. Hvilke helende mekanismer kan ligge bak?

Skaper mening

Når jeg skriver et notat som jeg vet at pasienten skal lese, forsøker jeg å skape både mening og forståelse av det faglige innholdet samt at jeg konkluderer i en mer konkret og håndgripelig form.

Som professor i medisinsk sosiologi, gjorde Aaron Antonovsky flere spennende studier, deriblant intervjuet han 51 personer som hadde vært utsatt for alvorlige traumer og som hadde klart seg forbausende godt. I boken «Helsens mysterium» fant han tre gjennomgangstemaer som etter hvert ble kjernekomponentene i sitt hovedbegrep «opplevelsen av sammenheng» (OAS). Disse kalte han forståelighet og håndter­barhet og meningsfullhet.

  • Forståelighet handler om i hvilken grad man opplever at stimuli man utsettes for i det indre eller ytre miljø er kognitivt forståelige ved å være velordnede, sammenhengende, strukturerte og gir klar informasjon. Det motsatte er «støy», som er kaotisk, tilfeldig, uventet og uforståelig.
  • Håndterbarhet handler om i hvilken grad man opplever å ha tilstrekkelige ressurser til å kunne takle kravene som følger av de stimuli som man utsettes for.
  • Meningsfullhet handler om i hvilken grad livet er forståelig rent følelsesmessig, at i hvert fall noen av tilværelsens problemer og krav er verd å bruke krefter på, at de er verdt engasjementet og innsatsen, at de er utfordringer som man tar på strak arm, og ikke belastninger man helst ville vært foruten.

Ærlige tilbakemeldinger

Jeg pleier å forklare for ungdommer at punktet «status presens» i journalen er slik jeg vurderer konsultasjonen og mine tanker om relasjonen til pasienten her og nå. Når jeg skriver at jeg er usikker på i hvilken grad jeg klarer å møte den emosjonelle smerten til den unge jenta jeg har i terapi, så skjer det noe i den neste timen når hun leser mitt notat. Jeg får ærlige tilbakemeldinger om hva som fungerer og ikke fungerer mellom oss. Det at mine tanker står på et ark skaper en viss distanse som gjør at jeg opplever at hun tør å dele sine tanker om vår relasjon, at hun lar være å skjerme meg for kritikk og klarer å være direkte mot meg. En støyfull terapeutisk relasjon kan kanskje bli litt mer forståelig og begripelig både for pasienten og terapeuten.

Involvert i kriseplan

Når en kriseplan blir skriftliggjort både for pasienten og meg, blir det lettere å involvere pasientenes ressurser i planen. Når jeg tilbyr et hvitt ark og fargestifter til en ung mann, og ber ham tegne opp en sirkel med de personene som betyr aller mest for ham, prøver jeg å få ham til å ta i bruk hans ressurser for å takle en kaotisk situasjon. Jeg merker at pasienten kan bli roligere i pusten, får et mer nærværende ansiktsinntrykk, og snakker saktere. Når vi oppsummerer hva han ønsker å gjøre i neste krisesituasjon, er det lettere å skrive en realistisk plan, som så inkluderes i journalnotatet.

Det vondeste og mest uforståelige

Hvert journalnotat inneholder deler av pasientens livshistorier. Noen ganger har ungdommer blitt utsatt for noe av det vondeste og mest uforståelige som en kan forestille seg at vi mennesker kan gjøre mot hverandre. Når jeg skriver ned en ungdoms belastninger, og de står der svart på hvitt, kan det noen ganger føre til at det uforståelige, ubegripelige og meningsløse allikevel blir meningsfullt. Det er da som om ungdommen noen ganger får ekstra krefter til engasjere seg og gjøre en unik innsats for seg selv og andre. Fra å ha vært fragmentert og oppstykket, får livsfortellingen kanskje en ny mer helende narrativ form.

Fra forsvarlig helsehjelp til terapeutisk lindring

I journallovforskriften står det at journalen først og fremst skal sikre forsvarlig helsehjelp. Jeg vet ikke om departementet hadde begrepet «opplevelse av sammenheng» i bakhodet når de i juni dette år sendte ut rundskriv om journalskriving der det står at diagnosesystemer og kartleggingsverktøy brukt på rett måte kan også være en god innfallsvinkel til et terapeutisk forhold.

Fra å se på journalen som et konkret arbeidsverktøy, så prøver jeg nå å se på journalen som et aktivt terapeutisk verktøy i forholdet mellom pasienten og meg. Brått er journalskriving blitt en ganske berikende og meningsfull syssel.

Portrettfoto: Anne-Sylvie Bonnet

Del gjerne!

Legg inn en kommentar