Publisert i %1$s Anmeldelse

Gjentagelser svekker interessen

Baksiden av «Journalens» omslag angir målet med boken: Å vise at kreft ikke bare er lidelse og tristhet, men kan ses som en til tider positiv fase i livet hvis pasienten og pårørende mestrer situasjonen, hjulpet av helsevesenet. Med rette peker Fugelli på at verdighet, mening og tilhørighet er nøkkelordene for å oppnå dette. Helsevesenets oppgaver er å nå dette målet ved å «ville den syke vel, å dele makt og å være ærlig».

Skribent person Sophie D. Fosså, prisbelønt norsk kreftforsker.   date_range Publisert 17.9.2013, oppdatert 11.2.2017

Fugelli gir inntrykk av at han ikke har opplevd helsevesenet på denne måten, selv om den vedlagte kopien av hans medisinske journal forteller noe annet: Der dokumenteres det optimal multimodal kreftbehandling, flere ganger diskutert blant erfarne kreftleger og utført i samarbeid med pasienten og hans ønsker, med en kirurg som fast sykehuslege i denne fasen. Denne behandlingen har gjort det mulig for Fugelli å fortsette med det han liker: Å være en del av en tre-generasjonsfamilie og å holde foredrag (134 i år 2011) som «handelsreisende om døden». Jeg savner en anerkjennelse av denne innsatsen fra helsevesenets side. Et viktig spørsmål forblir ubesvart i den «personlige journalen»: Hvor er Fugelli sin fastlege, som for de fleste kreftpasienter representerer en sentral koordinerende instans?

Med rette påpekes gamle sykehus som nedslitte og deprimerende, også for helsepersonellet som arbeider i slike lokaler hver dag. Det er også viktig å påpeke viktigheten av kontinuitet med én koordinerende sykehuslege. Her savner jeg en diskusjon hvorvidt en erfaren kreftsykepleier kan ha en slik funksjon, i hvert fall delvis.

En pasient med et komplisert og langvarig forløp av kreft må imidlertid akseptere å møte forskjellige leger på et kreftsykehus som med sin ekspertise bidrar til et vellykket behandlingsresultat, selv om den direkte pasientkontakten mellom pasient og superspesialist mange ganger kan være kortvarig. I denne forbindelse betviler jeg at Fugelli aldri har opplevd en konsultasjon som varte lengre enn seks minutter (side 51). Basert på den medisinske journalen må jeg anta at flere konsultasjoner har vart lengre enn det. Fugelli eier sin medisinske journal og kan offentliggjøre denne som han vil. Allikevel spør jeg meg hva som er hensikten med å oppgi navn på legene som han har møtt eller som har vært involvert i hans sykdomstilfelle. Jeg antar at de legene det gjelder har blitt informert på forhånd og har samtykke til å bli nevnt.

Som rimelig er for en dagbok over tre år, inneholder den personlige journalen mange gjentagelser av Fugellis synspunkter og opplevel  ser. Disse gjentagelsene minker etter hvert leserens interesse. Tilslutt, Fugelli er en høyt profilert professor i medisin. Man kan spørre hvorvidt hans erfaringer gjenspeiler opplevelsen til en «gjennomsnitts kreftpasient»?

Ovennevnte innvendinger til tross – «Journalen» minner oss helsearbeidere på at faglig kompetanse må kombineres med menneskelighet hvis behandlingen av alvorlig syke pasienter skal være vellykket Den andre målgruppen er kanskje helseadministratorer og politikerne: Å behandle syke mennesker kan ikke sammenlignes med å arbeide i en industribedrift. Kvalitets- og effektivitetsindikatorer er forskjellige.

Per Fugelli
Journalen
Universitetsforlaget, 2013
ISBN: 9788215022383
Veil. pris: 349,-

Sophie D. FossåSophie D. Fosså er en prisbelønt norsk kreftforsker. Fra 2005 ledet hun Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter etter kreft. Hun pensjonerte seg i 2011.

 

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar