Publisert i %1$s Tema

– Folk har tålt sannheten bedre enn jeg fryktet

For sykepleieren Meretes del endte medikamentmisbruk og forfalsking av resepter med tap av autorisasjonen. Nå arbeider hun for å få den tilbake. Akan, som i 50år har arbeidet mot rus og avhengighet i arbeidslivet, starter nå et eget forskningsprosjekt om sykepleieres bruk av vanedannende medikamenter.

Skribent person Solfrid Sande   date_range Publisert 23.12.2013

– Jeg husker første gang jeg leverte inn en resept, så tenkte jeg: blir jeg tatt nå, mister jeg ikke bare jobben, men må også i fengsel. Men det gikk bra. Så fortsatte jeg å skrive ut egne resepter, sier Merete, som i dag arbeider ved Ahus.

Merete er en av sykepleierne i statistikken til Helsetilsynet. 60 mistet autorisa­sjonen i 2012, av disse var 14 leger. Av de 32 sykepleierne som mistet autorisasjonen  misbrukte 26 rusmidler, mens 16 ble tatt for medikamenttyveri.
Merete står fram med sitt egentlige fornavn, men ønsker ikke å få sitt etternavn på trykk.

Alvorlig kreftsykdom. For noen år siden møtte Merete en mann. De var i startfasen på forholdet og la sammen inn bud på et hus. Men på deres første ferietur sammen ble han akutt syk. Det viste seg at årsaken var alvorlig kreftsykdom.
– Da han ble syk fikk jeg også mange plager, som vondt i ryggen og hodet. Jeg fikk resept på Pinex forte, som jeg brukte mot smertene, og tablettene hjalp meg også å holde følelsene på avstand, forteller Merete. Også datteren fra et tidligere forhold ble personlig berørt i den vanskelige tiden som fulgte.
Til slutt ble det for vanskelig for Merete å jobbe som kreftsykepleier på Rikshospitalet. Hun ble sykmeldt i flere måneder, men tok etter hvert på seg ekstravakter for å holde seg i aktivitet, før hun beveget seg over i et nytt fagfelt på Ahus.
– Jeg fikk mye «klapp på skuldra» av kollegaer, egne venner og familie, både mine egne og hans. Jeg leverte rollen som «flink», og det ble en selvoppfyllende profeti, forteller Merete.
Hun holdt ut i den nye jobben og tok seg av datteren og den syke samboeren, men sommeren 2009 var hun utbrent og fikk en depresjon. Tidlig samme høst røk forholdet til samboeren. Etter å ha blitt friskmeldt fikk han  raskt tilbakefall og Merete ble på ny hans nærmeste pårørende. Hun hadde kjent ham i tre år da han døde etter to og et halvt års sykdom i 2010. I denne tiden var det enkel tilgang til medisiner og resepter som var forskrevet til ekssamboeren og til henne.

Tok fra medisinrommet. Meretes forbruk av Pinex forte ble større og større. Hun tok også piller fra medisinrommet på jobb før hun skrev sin første resept ved hjelp av et stempel med HPR-nummer som var lett tilgjengelig på jobb. Da alt kom for en dag brukte hun daglig 30 Pinex forte og et par Imovane for å få sove. – Etter hvert synes jeg det var greit, det ble behagelig. Jeg ble følelsesmessig distansert og trodde jeg klarte å holde problemene på avstand. Det var derfor jeg brukte det. Snakk om selvbedrag!
Hun fikk holde på en god stund med reseptene før apotekeren ringte til legen på Ahus som angivelig hadde skrevet ut reseptene hennes. Dermed ble Merete avslørt og innkalt til møte med sjefen sin. Hun ville selv fortelle Merete at saken nå var meldt til fylkeslegen. Merete sier at hun ikke sa stort under dette møtet. Senere knakk hun sammen og la alle kortene på bordet. Meretes sjef, seksjonsleder ved Ahus, forteller at de hadde oppdaget svinn fra medisinrommet, og at dette hadde pågått en stund. Et eget utvalg ble koblet inn i saken, men klarte ikke å finne årsaken. Hun visste at Merete hadde hatt sine vanskeligheter hjemme, men hun gjorde alltid en god jobb og var ikke mistenkt på noe vis.

Beskytter arbeidsplassen sin. – I arbeidslivet er det slik at hvis du skal vente på de åpenbare tegnene på rusmisbruk, kan du vente lenge. De aller fleste beskytter arbeidsplassen sin mot egne rusproblemer, sier Sverre Nesvåg, forskningsleder ved Regionalt kompe­tansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR).
Nesvåg sier at det første som ryker er ekteskapet, så helsa, mens det siste som ryker er jobben. Han peker på at det er vanskelig å oppdage rusproblemer, og spesielt misbruk av andre rusmidler en alkohol. Det er heller ikke flere arbeidsulykker relatert til rus, noe som kunne vært avslørende.
Nesvåg tror det beste er å arbeide med å skape en mer bevisst og strengere kultur mot rusbruk slik de nettopp også har gjort i helsevesenet. Før kunne det gå greit å låne noen tabletter fra medisinskapet, nå er det nulltoleranse for slikt. Han forteller at det på 50-tallet var registrert 500 morfinister i Norge, de aller fleste var leger. Nesvåg sier de vet at helsepersonell i større grad en andre grupper bruker vanedannende medikamenter, noe også autorisasjonssakene viser.
– Men vi har egentlig ingen grunn til å tro at helsevesenet peker seg ut verken i negativ eller positiv forstand når det gjelder rusmisbruk, i forhold til andre bransjer, sier Sverre Nesvåg.
Den nye forskriften om pliktmessig avhold for testing av helsepersonell som kom i 2012 gir hjemmel for å teste helsepersonell på mistanke. Men siden det faktisk er vanskelig å få mistanke, tror Nesvåg forskriften primært vil gjøre at kulturen blir enda mer restriktiv. Han henviser til forsk­ning som viser at altfor tilfeldig testing av ansatte helsepersonell ikke vil ha noen positiv effekt, den preventive effekten vil være den største gevinsten av den nye forskriften.

Lederen viktig. For Merete ble avdelingslederen redningen. Merete har hørt mange historier om folk som får sparken for liknende forhold som det hun selv har gjort. Selv ble hun sykmeldt i nesten ett år etter avsløringen. Hun fikk hjelp til å trappe ned og slutte med pillene i tett kontakt med hjelpe­apparatet, og hele tiden i jevnlig kontakt med sjefen sin.
– Sjefen min har hele tiden vært støttende. Hun visste hvor viktig jobben min var for meg. Det var det eneste stabile i den vanskelige perioden med samboeren min, sier Merete.
Det var nøye planlagt at Merete skulle tilbake på jobben. Det er første gang avdelingslederen vet om at en ansatt har klart å komme tilbake til jobb etter rusmisbruk. Merete har ikke lenger autorisasjon og har nå en kontrakt med abeidsgiver på to år til å få livet på plass igjen. Hun har arbeidsopp­gaver som er innenfor Helsetilsynets regelverk, og får tilrettelegging i arbeidstiden for å følge det nødvendige opplegget for å kunne være i arbeid. Hun må levere urinprøve til fastlegen hver uke, og sammen må de ha møte med Akan-kontakten en gang i måneden.
– For meg er det viktig å se at Merete klarer seg. Jeg ville ikke være den faktoren som gjør at hun havner ennå lenger utpå. Jeg ville heller prøve å hjelpe henne tilbake, sier avdelingslederen, som mener det er viktig at ledere tenker langsiktig i slike saker. Hun forteller der kreves mye av henne som leder å ta Merete tilbake. Hun må være villig til å investere den tiden det tar, og satse på at Merete vil klare å få tilbake autorisasjonen.
– Hva jeg gjør neste gang vet jeg ikke. Jeg leder menneskelige ressurser, og da er det viktig å behandle dem verdig. De er menneskelig kapital. Men måten jeg håndterer en sak er individuelt, Merete er en dyktig fagperson, sier hun.

Aktiv forebygging. Det har skjedd en stor utvikling i arbeidet mot rusmiddelbruk i de 50 årene Akan-samarbeidet har eksistert. Da Akan ble etablert, jobbet man først og fremst med å få virksomheter til å gi ansatte med rusmiddelproblematikk hjelp, framfor å si dem opp. Dette er fortsatt viktig, men de siste årene har jobben dreiet handlet om å motivere bedrifter til å drive aktiv rusforebygging på arbeidsplassen, som en integrert del av det øvrige HMS-arbeidet. Viktige forebyggingsgrep er å få ledere til å tidligst mulig reagere på bekymringsfull atferdsendring hos ansatte.
– Vi kaller det å gjennomføre «den nødvendige samtalen». Rusforebygging er viktig fordi det dreier seg om sikkerhet på jobb, sykefravær og virksomhetens omdømme. I tillegg dreier det seg om å ta vare på ansatte, sier Elisabeth Ege, direktør i Akan kompetansesenter.
I en undersøkelse Akan gjennomførte tidligere i år blant 1400 ledere og ansatte i 1200 virksomheter, svarte én av fire at de hadde opplevd en situasjon med en kollega som har hatt problemer knyttet til rus eller pengespill siste år. Dette er også representativt for hva Akan fant for helsesektoren i samme undersøkelse. Tall fra hvor mange helsepersonell som mister sin autorisa­sjon i løpet av ett år sier nok svært lite om det faktiske omfanget tror Elisabeth Ege i Akan.
– Vi anbefaler alle virksomheter å utarbeide en rusmiddelpolicy, fordi det skaper forutsigbarhet for både ansatte og ledere, forteller Ege.
Nylig satte Akan i gang et forsknings­prosjekt som skal undersøke forhold knyttet til sykepleiere og bruk av vanedannende legemidler basert på hypoteser tidligere undersøkelser har fått frem. Målet med prosjektet er å få mer kunnskap om medikamentbruk blant helsepersonell, og gi arbeidsgivere flere verktøy til å jobbe forebyggende og å avdekke problematisk medikamentbruk. Dette prosjektet skal være ferdig i 2015.

Veien videre. Merete vil helst ikke tenke på hvordan det kunne ha gått om hun ikke var blitt oppdaget. Hun er glad for at hun fikk hjelp, og føler hun har vært utrolig heldig. Våren 2012 ble hun fri for tablettene, mens saken hennes gikk videre til Helsetilsynet, og til politiet. Plutselig handlet livet hennes også om advokater, Helsetilsynet og venting på resultater. Hun fikk en dom i Tingretten i april i år for å ha forfalsket reseptene. Siden hun tilstod ble straffen seks måneders betinget fengsel og en bot på 8000 kroner. Hun tror at åpenheten, et tomt rulleblad og livssituasjonen var avgjørende for at straffen ikke ble strengere.
– Jeg hører jo at dette er et stort pro­blem, men det er vanskelig å finne noen andre personer med tilsvarende problemer. Jeg har savnet å høre hva andre i samme situasjon har gjort før meg, for det er mye byråkrati og venting, og ingen som kan fortelle hva som er vanlig i slike saker, forteller Merete.
Hun som alltid var veldig opptatt av jobben, og en stolt fagperson, må nå gjøre andre oppgaver. Hun takler det fint gjennom å ha en åpen dialog med de hun jobber sammen med. Hun informerer nye leger på avdelingen slik at hun skal unngå å havne i kinkige situasjoner sammen med pasienter. Slik som da en lege ba henne gi en pasient medisiner som lå foran dem og pasienten, og hun måtte si at hun ikke kunne dele ut slike medikamenter.
– Det var veldig følelsesladet og utmattende å komme tilbake. Jeg har fått mye støtte og jeg kunne ikke drømt om en bedre mottakelse en den jeg fikk. Jeg så for meg at jeg kom til å sitte alene i et hjørne, det gjør jeg ikke! Kollegaene mine behand­ler meg som før. ■

SOLFRID SANDE

Del gjerne!

Legg inn en kommentar