Per Fugelli. Foto: Dag T. Hanoa
Publisert i %1$s I forbifarten

– Fastlege på sykehus hadde vært en mye bedre ordning!

I dette intervjuet, publisert i nr. 4/2010, snakket Per Fugelli første gang om sine tanker rundt en fastlegeordning på sykehus. Fugelli tok også til orde for en dødspermisjon.

 date_range Publisert 14.9.2016


TEKST: CHARLOTTE LUNDE

En av norsk medisins tydeligste stemmer fikk følgende gratulasjonshilsen da det ble kjent at han skulle få Karl Evangs pris: «Jeg er så glad du tror du kan forandre virkeligheten.» «Hvordan tror du virkeligheten blir til?» var svaret hun fikk.

Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, har aldri vært redd for å tale der andre tier. Nå får han helseoffentlighetens anerkjennelse for sitt engasjement midt opp i lanseringen av sitt livs vanskeligste bok «Døden, skal vi danse›.

I et faglig prosjekt om døden fikk for-fatteren selv diagnosen coloncancer, og under skrivingen fikk han etter hvert konstantert lungemetastaser. Svulstene er nå fysisk fjernet og Fugelli har status friskmeldt, men temaet døden er blitt en del av Fugellis hverdag.

– Etter at boken kom ut er jeg blitt en slags handelsreisende i død, forteller Fugelli lakonisk og innrømmer at det er en utfordring å stadig skulle snakke om dette temaet, nå som han egentlig er frisk. – Lars E. Hanssen (direktør i Statens helsetilsyn red. anm.) ringte for en måneds tid siden og varslet at jeg kom til å få Karl Evang-prisen, og da var mitt første spørsmål: «Er det fordi jeg skal dø?» Lars E. Hanssen svarte godt for seg: «Nei. Det skal jeg også, men jeg får ingen pris», forteller Fugelli og ler, men blir så alvorlig:

– Jeg oppfatter valget av meg som en slags melding om at en politisert medisin er viktig, at et politisk helsearbeid er viktig for å bygge folkehelsen. Og da snakker jeg også om et helsebegrep som inneholder mye mer enn strev, selvdisiplin og forsakelse. Jeg mener vi har et altfor snevert helsebegrep. Helse er også lyst, lek, trivsel, synd og hvile. Helse er i det hele tatt en dypt personlig eiendom, og man skal være forsiktig med «folke-helsetvangstrøyer».

– Som innlagt observatør ved norske sykehus, har det vært en fordel eller ulempe å være en profilert professor i sosialmedisin?
– Det er mulig jeg er enfoldig, men jeg tror ikke min bakgrunn har hatt noe å si. Jeg synes jeg har sett et rettferdig helsevesen der man deler på muligheten for å bli frisk. Jeg er blitt behandlet som et kneippbrød akkurat som pasienten i sengen ved siden av meg, og jeg føler absolutt at jeg har møtt et kompetent helsevesen med dyktige, dedikerte fagfolk. Men: jeg har alltid vært frisk, så dette er min første sykehuserfaring som pasient, og jeg synes det er trist å oppdage at «den menneskelige lege» har utvandret fra norske sykehus.

– Nå møter man et system som representerer fremmedgjøring og fragmentering. Jeg har møtt en stim av enkeltleger, 37 i tallet, hver enkelt av dem kompetente og hyggelige, men i en situasjon der man lengter etter kontinuitet og trygghet, hadde en «fastlege» i sykehuset vært en mye bedre ordning.

– I din første bok Tilbake til huslegen fra 1973, foregriper du nettopp fastlegeordningen. Du mener den burde vært videreført til andrelinjetjenesten?
– Ja, absolutt! Jeg tror mange sykehusleger også ønsker seg et mer pasientvennlig system. Folk som er alvorlig syke og som trenger lang oppfølging for sin sykdom, bør ha en lege som kan følge dem der det er mulig. Det ville vært både menneskelig og organisatorisk fornuftig. Når du snakker om den boken; Karl Evang likte ikke den.

– Hvorfor ikke det?
– Jeg traff Karl Evang noen ganger som student, og vi var enige om mye. Men da den boken kom ut skrev han et kritisk brev til meg. Du vet, Karl Evang var opptatt av en samlende helsetjeneste, sosiale helhetsmedisinske sentra. Men alt Karl Evang jobbet for har vi jo oppnådd i dag. Vi har fått et sterkt sykehusvesen med lik tilgang til helsetjenester for alle. Vi har også fått arbeidsmiljøloven, en sterk førstelinjetjeneste og en folketrygd. De, den gang utopiske, sosialmedisinske målene har vi jo oppnådd.

– Hvis du kort skulle oppsummere hva du vil med boken din. Hva vil du legge vekt på?
– Jeg tror døden ligger der som et noe uforløst, et tema mange er opptatt av. Jeg har aldri hatt så godt oppmøte på foredragene mine før.

Fastlege og dødspermisjon

– Endelig rik og berømt. Neida. Det er to viktige ting jeg håper denne boken kan bidra med: Det ene er en slags fastlege for langtidssyke i sykehus. Det andre er en dødspermisjon. Vi har fødselspermisjon. Hvorfor skal ikke de som ønsker å pleie sine døende ved livets slutt kunne få en lignende permisjon? De fleste ønsker å dø hjemme. For meg er min død noe jeg vil styre selv, i samarbeid med kompetente krefter selvfølgelig, men det blir ulogisk å helt miste kontrollen i siste akt, sier Fugelli.


Fugellis ønske om kontaktlege på sykehus, som noe senere ble gjentatt i en aviskronikk i Aftenposten, er nå endelig vedtatt.

Journalen hadde i 2010 ikke egen nettside og publiserer derfor intervjuet på nytt.

Arkivfoto: Dag T. Hanoa.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar