Publisert i %1$s Tema

Fant arbeidsgleden igjen på Lovisenberg

Geriater Renate Pettersen var seksjonsoverlege ved Aker sykehus. Etter 22 år sluttet hun og begynte som overlege ved geriatrisk avdeling på Lovisenberg sykehus. Og hun angrer ikke.

 date_range Publisert 16.6.2014

TEKST: KRISTIN MACK-BORANDER  FOTO: PAAL AUDESTAD

– Her på Lovisenberg er det mindre, mer oversiktlige forhold og en enkel ledelsesstruktur. Det er enkelt å kommunisere, sier Renate Pettersen, overlege ved geriatrisk avdeling.
– Her på Lovisenberg er det mindre, mer oversiktlige forhold og en enkel ledelsesstruktur. Det er enkelt å kommunisere, sier Renate Pettersen, overlege ved geriatrisk avdeling.

– Hvorfor sluttet du?
– Jeg var uenig i sammenslåingsprosessen av de store Oslo-sykehusene. Ledelsen sa de ville ha fagfolk med i prosessen for å få den til å bli så god som mulig, og vi etablerte arbeids­grupper. Innspillene våre ble ikke tatt til følge og mange følte de brukte mye tid til ingen nytte, sier Pettersen.

– De farene ved sammenslåingen som vi påpekte, personalflukt og forvitring av fagmiljøer, har siden blitt en realitet. Vi pekte også på at Ahus var under-dimensjonert i forhold til sitt opptaksområde. Og hvordan det har gått med dét, vet vi jo alle.

Oppsplitting
– Fusjonsprosessen førte paradoksalt nok til en oppsplitting av fagmiljøer i ulike lokasjoner, som det så fint heter. Jeg tror det finnes ca. 30 lokasjoner i  OUS, spredt på forskjellige geografiske områder, med én overordnet ledelse. Geriatri tilhører medi­sinsk klinikk, som ble en svær «kladas» med mange ansatte fra forskjellige miljøer. Det sier seg selv at slike enheter er vanskelig å lede, noe man forsøkte å løse ved å lage ulike ledelses- og ansvarsnivåer. Resultatet ble en betydelig byrå-kratisering med kontrollmekanismer som hindret kommunikasjon og beslutningsprosesser, sier hun.

– Hvordan ble du selv berørt?
–  Selv ble jeg direkte berørt ved at min avdeling ble splittet opp i akuttgeriatri og slag lokalisert på  Ullevål, og poliklinikk, dagbehandling og rehabilitering på Aker. Vi møtte ingen forståelse for ønsket om at geriatri skulle være samlet på ett sted, argumentet var plassmangel. Vår avdelingsleder hadde møte med legene på Aker en halvtime i uken, ellers var hun på Ullevål. Kommunikasjonen mellom de to stedene begrenset seg til en videooverføring på morgenmøtet. For meg var denne oppsplittingen en stor ulykke, ikke bare for kollegialt samhold og klinisk praksis, men også for spesialistutdanning og forskningsmuligheter.

– Så OUS-prosessen var årsaken til at du sluttet?
– Ikke nødvendigvis sammenslåingen i seg selv, men måten det ble gjort på, ja.

– Var det et vanskelig valg?
– Ja, det var det. Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle slutte på Aker etter så mange år. Men jeg så hvordan den ene avdelingen etter den andre ble nedlagt, jeg så mange gode kolleger forsvinne, jeg så meg selv som en brikke i et stort maskineri som ikke fungerte til beste for pasientene. De ble kastet rundt i systemet, for eksempel måtte de reise til Ullevål for å få tilsyn eller ta røntgenbilder. Noe internt tran­sportsystem fantes ikke, vi bestilte ofte drosje fordi ambulansen ikke hadde kapasitet. Det var ikke samme røntgen- og journalsystem, alt måtte faxes. Ventetiden økte og det ble lettere å gjøre feil. Pasientene led under dette og det ble utslagsgivende for min del. Etter å ha tenkt lenge frem og tilbake, kom jeg til at jeg måtte bytte arbeidssted for å få tilbake følelsen av å gjøre en god jobb som lege.

– Hva er forskjellen mellom Aker og Lovisenberg?
– Her på Lovisenberg er det mindre, mer oversiktlige forhold og en enkel ledelsesstruktur. Jeg vet hvem sjefen min er og når han kommer neste gang. Det er enkelt å kommunisere. Jeg kan ta én telefon, formidle det jeg har på hjertet og da blir det tatt tak i. I tillegg har vi alt på et sted, pasientene må ikke farte frem og tilbake. Hver morgen samles alle leger på morgenmøtet, ser på røntgenbilder og diskuterer kasus. Dette gir kollegialt samhold og grobunn for kontinuerlig læring, samtidig som det blir mulig å løse problemer enkelt og raskt.  Alle er innstilt på å yte service for hverandre, uansett yrkesmessig bakgrunn. Og så er min erfaring at man på Lovisenberg, tross høy turnover, får aksept, og ikke korreks, dersom en pasient vurderes å trenge et liggedøgn til.

– Er det forskjell i arbeidspress på de to stedene?
– Nei, det er like travelt, og det blir ofte overtid. Men det bryr jeg meg ikke så mye om, bare jeg får gjøre jobben min. Jeg tror at vi leger er litt slik, vi strekker oss lenger så lenge arbeidet oppleves givende og meningsfullt. Er systemet dårlig derimot, med liten tilhørighetsfølelse og mye som hindrer en i å gjøre det man ønsker mest av alt, nemlig å hjelpe pasientene, da er det lett at rausheten glipper. I stedet begynner man å pukke på rettighetene sine.

– Undervurderte ledelsen bak OUS-prosessen viktigheten av dette profesjonsaspektet?
– Ja, det vil jeg si.

– Du blir 63 år og har nå jobbet på Lovisenberg i ni måneder. Var overgangen vanskelig?
– Overhodet ikke. Jeg ble tatt godt i mot av kolleger og følte jeg skled rett inn. Det er veldig god stemning her, mye humor og arbeidsglede. Nesten som Aker i gamle dager, faktisk.

– En ren solskinnshistorie, altså?
– Som jeg sa til sjefen min her om dagen: «Du aner ikke hva du har gjort ved å ansette meg på mine gamle dager. Du har reddet livet mitt!». Det er satt på spissen, men allikevel litt sant. Jeg har aldri angret på valget og satser på å jobbe til jeg blir 70. Så ja, det er en solskinnshistorie.

Administrende direktør Bjørn Eriksteins kommentar:

Foto: Anders Bayer
Foto: Anders Bayer

– Jeg er jo klar over at vi dessverre ikke har fått samlet hele dette fagmiljøet på den måten som er best for både pasienter og ansatte. Og jeg har forstått at det var en lege i dette miljøet som sluttet av disse årsakene. – Det er nok slik at fagmiljøet i en periode nå har måttet forholde seg til at miljøet har vært delt på de to tidligere syke­husene fordi vi ikke har klart å samle alt på Ullevål, der det ikke er nok plass.

– Forskjellen fra tidligere er at de deler av kjeden som hører sammen ble samlet, men ikke alle grupper under samme tak. Det er dessverre fortsatt slik at de som f.eks. jobber med akuttgeriatri er samlet og de som jobber med slag er samlet – mens det beste for både fag og pasienter hadde vært om all geriatri var samlet under samme tak – og det jobber vi for. L.J.

 

Del gjerne!

Legg inn en kommentar