Monica Thallinger sammen med Galia som mistet moren sin da huset de bodde i ble bombet under frigjøringen av Vest-Mosul i Irak i 2017. Foto: Privat
Publisert i %1$s Kronikk

– Er det ikke farlig?

Humanitært nødhjelsparbeid er ikke så heroisk som det ofte framstilles som, og møter ikke alltid like stor velvilje hos arbeidsgiver, skriver Monica Thallinger.

 date_range Publisert 26.6.2019
Monica Thallinger, barnelege og LIS i anestesi.
Foto: Kristin Ellefsen, UiO

Oppturene med humanitært nødhjelpsarbeid er lette å finne. Man reiser til steder ingen andre drar til, blir kjent med nye kulturer, møter fantastiske folk og redder liv hver dag. Man får brukt seg selv til det hele og fulle og får unik kunnskap og erfaring som venner, familie og kolleger her hjemme ikke fatter omfanget av.

Å jobbe som lege der nøden er størst blir sett på som heroisk og nobelt. Det blir portrettert som sådan – ofte av tøffe, mannlige leger som redder verden med en god porsjon selvtillit og som elsker medieoppmerksomheten. Glansbildet av arbeidet er så innprentet at det er vanskelig å realitetsorientere inntrykket og forsøke å nyansere virkeligheten. 

Medaljens bakside

Av nedturer i humanitært nødhjelps-arbeid finnes det mange. Disse snakkes det imidlertid sjelden om – og da oftest for døve ører. Jeg har over flere år jobbet med nødhjelp og i konfliktområder, som India, Afghanistan, Syria, Den sentralafrikanske republikk og Irak. Jeg får gjentakende spørsmål rundt det de fleste tror er belastningen av å jobbe i disse områdene: 

«Er det ikke farlig.
Er du aldri redd?»

Ja, det er farlig og krevende, men ofte er det andre ting enn det å være i selve krigssonen eller se nøden på nært hold som er mest belastende. Det kan være opplevelser de her hjemme har vanskelig for å forstå eller som de har liten interesse av å høre om, og som for utenforstående kanskje kan virke banale i forhold til krig og elendighet som man står midt oppi. 

Stresset

Det er utfordrende å jobbe med utenlandske kolleger, ha få ressurser og et enormt ansvar. Du, møter alvorlig syke pasienter, lever under dårlige bo- og sanitære forhold, har lite mat, stresser mye og mangler søvn. En krevende sikkerhetssituasjon gjør at man alltid er på vakt. Mer universelle hverdagslige hendelser på toppen av en allerede krevende totalsituasjon er ofte det som kan føre til fysisk og psykisk stress. Det kan f.eks. være en konflikt med kollega eller tilbakevendende hindre for å utføre en god jobb.

Jeg er barnelege, og for meg er det særlig den mentale kirkegården av døde barn som til tider tar nattesøvnen. Små, syke pasienter som har gjort inntrykk, klart å krype under huden, trigge følelser. Barn med dramatiske dødsfall under mitt ansvar. Tilfeller der jeg har kommet til kort som lege og medmenneske i en svært begrenset setting med få ressurser. Hendelser som trigget uendelig avmakt og hjelpeløshet. Ungene bærer jeg med meg – alle med et ansikt og et navn. Min mentale kirkegård av barn ligger bak i hjernen. Som et lukket album jeg tar frem og blar i innimellom.

Hjemkomsten er verst

Selv om motivene er forskjellige tør jeg påstå at de fleste som reiser ut med humanitære organisasjoner har en dragning mot de humanitære prinsipper – hvor omsorg for mennesket i form av solidaritet, medfølelse og uselviskhet er førende. Noen gjør det for spenning og heltedyrkelse.

For meg er motivet sammensatt og har gått fra å søke spenning og eventyr til å elske en jobb hvor jeg får brukt kunn-skapen min til det fulle, jobbe i team under vanskelige men spennende forhold, komme tett på de som trenger hjelp og se at man gjør en forskjell, har innflytelse og kan jobbe med et prosjekt på mange nivåer og ikke bare som lege. 

«Vårt moderne samfunn hyller helten. Det gjør det enda vanskeligere å komme hjem og vise sårbarhet.»

Når jobben gir så stor verdi er det lett å bli selvutslettende, kjenne på adrenalinrushet og la seg bli definert av jobben. Man går «all-in» og gir alt man har 24/7. Man jobber og lever tett med kolleger som gir følelse av samhold og familie. Det er ofte vanskeligere å komme hjem enn å reise ut. Det er lett å føle at tilværelsen er ubetydelig når man er tilbake i Norge. 

Fremmedgjøring

På mange måter er engasjement og dedikasjon beskyttende for traumatiske opplevelser, men effekten av belastningene påvirker en om man vil det eller ikke. Hva man har i bagasjen av opplevelser har innflytelse på motstandsdyktighet. 

Studier av reaksjoner etter belastende oppdrag har historisk sett fokusert på krigsveteraner. Man har funnet at de i mange tilfeller opplever liten forståelse og kunnskap når de søker hjelp etter hjemkomsten. Veteraner opplever fremmedgjøring selv når de ikke er traumatiserte. 

Også i humanitære nødhjelpskretser, ser man tilsvarende reaksjoner. Kunnskap om mentale utfordringer for leger som jobber med nødhjelp og i konfliktområder som sivilister har vært fraværende og gått under radaren. Forskning viser at hjelpearbeidere kommer hjem med ulike former for belastningstilstander, som f.eks sekundær traumatisering, medfølelsestretthet (compassionate fatigue), utbrenthet, og i mange tilfeller også traumelidelser. Det kan fort bli sykeliggjøring i mangel på forståelse og kunnskap om opplevelser og reaksjoner. Et mindretall får PTSD, men en god del har en «post-oppdrag fremmedgjøringstilstand» som kan bli alvorlig hvis det ikke tas tak i. 

Oppfølging og debriefing

Vi får forholdsvis god debriefing og oppfølging av våre organisasjoner i tiden umiddelbart etter hjemkomst, også av psykolog. Forskning viser imidlertid at en del får problemer lenge etter at oppdraget og kontrakten er avsluttet.

Det er vanskelig å finne behandlere med kompetanse på traumer hjelpearbeidere opplever og det offentlige er dårlig rustet til å ta imot de som eventuelt trenger hjelp. Ensomhet, depresjon og isolasjon er det flere som opplever, og vi vet det er stor risiko for alkoholmisbruk. Vårt moderne samfunn hyller helten. Det gjør det enda vanskeligere å komme hjem og vise sårbarhet.

Arbeidsgivere og kolleger har en viktig støttende rolle og mye å tjene på å være nysgjerrige, og bry seg om kolleger som har vært på oppdrag. Leger som har reist ut er nemlig en enorm ressurs, og har verdifull kompetanse som bør utnyttes og brukes når de kommer hjem! Dessverre soler arbeidsgivere seg ofte i glansen av sine medarbeidere, mens det overfor den enkelte lege er lite forståelse både for å få fri til oppdrag og liten interesse når man kommer hjem.

Vil du reise?

Er du en av de legene som higer etter å reise? Gjør deg noen refleksjoner og ta med i vurderingen at det blir beinhard jobbing langt utenfor den komfortsonen du er vant til. Det er forutsigbart at man vil komme til å stå i ekstreme situasjoner det er umulig å tenke seg til på forhånd. Ditt toleransevindu på hvordan du har håndtert vanskelige situasjoner her hjemme er essensielt. Der ute kan du gange hendelsene, stresset og impulsene med 100. Det blir mange oppturer, men også nedturer. For å kunne gi best mulig hjelp til pasientene, er det nødvendig å ta vare på sin egen helse. 

Reis, hjelp, opplev, kom tilbake og del. 

Men ta vare på deg selv.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar