Maria Sødahl. Foto: Motlys/Agnete Brun
Publisert i %1$s I forbifarten

En scene fra sitt eget liv

Skribent person KRISTIN HOVLAND   date_range Publisert 17.12.2019, oppdatert 10.3.2020

Maria Sødahl er filmregissør og manusforfatter. Etter suksess med filmen Limbo i 2010 ble det stille frem til i år. I september hadde hun internasjonal premiere med filmen HÅP på filmfestivalen i Toronto, Canada. Hun karakteriserer filmen som en uvanlig kjærlighetshistorie. 

«Håp» hadde premiere på kino i november.  Det er en film hvor hovedpersonen, Anja (spilt av Andrea Bræin Hovig), på lille julaften får beskjed om at hun har uhelbredelig kreft med kort tid igjen. Vi følger henne, mannen Tomas (Stellan Skarsgård) og resten av familien i en intens juleuke. Historien baserer seg på Sødahls egne erfaringer fra 7 år tilbake. Hun sier selv:

Døden var avlyst og jeg forsøkte å arbeide igjen som «forsøkskanin i mitt eget skrivelaboratorium». Erfaringen med dødsdommen var så sterk at jeg ikke kom utenom. I starten strittet jeg imot da materien kjentes for privat, navlebeskuende og selvterapeutisk, men jeg slapp ikke unna. Alt annet blek-net i sammenligning. 

Som manusforfatter sier hun at selve juleuken fra det virkelige liv fremsto for konstruert til å kjennes sann. Så drøy at hun har vært nødt til å fjerne en del ytre dramatikk for troverdighetens skyld. Det kan jeg forstå. Her spiller livet seg intenst ut på noen få dager. 

– Når var du klar for å begynne å fortelle denne historien?

Sødahl forteller at hun begynte tilbakeblikket i 2015. 

– Det tok tid å jobbe med manus, for å få den nødvendige distansen. Underveis dukket det opp scener og situasjoner som var så rå og nakne at jeg nesten ikke våget å vedkjenne meg minnene. Til slutt hadde jeg en historie som var personlig og ikke privat.  Som var allmenngyldig. Hollywood er full av Cancer-movies med offeret i sentrum som er uinteressant for meg. Jeg er opptatt av følelsene som alle har kjent på, uavhengig av kreft. Kjærlighet, skyld, skam, redsel, det nakne. Det ville jeg skildre, uten at publikum selv måtte bli skamfulle. 

Maria Sødahl sammen med Andrea Brein Hovig og Stallan Skarsgård. Foto: SF Studios / Motlys / Agnete brun

Det er en historie som hun sier er usensurert i forhold til det hun husker; øyeblikk og situasjoner som har krystallisert seg i minnet. Som essensen av menneskets følelser og dermed noe som alle kan relatere seg til. Det var også viktig for henne å få med det som ikke er så flatterende, for å skape en ekte og usentimental historie. 

– Jeg ble ikke en annen enn den jeg var, men med høydose kortison-steroider, minimalt med søvn kombinert med en desperat overlevelsesdrift, ble jeg krevende både for omgivelsene og meg selv. I denne tilstanden, medisinert og med visshet om at det var slutt, kunne jeg se på livet slik det var uten å pynte på det som ikke var perfekt. Jeg ble veldig direkte, nesten kontant og brutalt ærlig. Jeg hadde jo ingenting å tape. I likhet med så mange andre par hadde vi som par glidd fra hverandre midt mellom karrierer, barn og parallelle liv, forteller Sødahl. 

Hun snakker om utilstrekkeligheten og grumset i oss som noe vakkert, fordi i dette ligger muligheten til forsonelse og en sjanse for hovedpersonene i fortellingen til å møtes. 

Om tittelen «Håp» beskriver hun hvordan den skifter betydning underveis i filmen. 

– I utgangspunktet er den knyttet til om kvinnen vil overleve eller ikke. Umerkelig glir den over og blir et spørsmål om hvorvidt paret kan håpe på å komme nær hverandre, å lære seg å elske på nytt og å ta imot kjærlighet.

Sødahl mener at det er viktig at publikum vet at dette er hennes egen historie. På fortekstene til filmen står: «Dette er min historie, slik jeg husker den», hvilket forsikrer tilskueren om at hun er unntaket som overlevde. 

Dette er med på å gi filmen en subjektivitet, samtidig som det gir flere dimensjoner til fortellingen. Den dreier fokuset fra hva som skjer, til hvordan det skjer. Det er som om paret ikke er seg selv bevisst at de er hovedpersonene i en kjærlighetshistorie, siden sykdomshistorien er så sterk motor i filmen. Og da handler plutselig håpet om kjærligheten, og ikke om et medisinsk håp.

– Du har sett på dette gjennom en linse når du regisserer. Har du regissert det slik du ønsket det var?

– Nei. I det øyeblikket jeg hadde skrevet ferdig manus ble det en fortelling som var blitt større enn meg. Den fikk sitt eget liv og jeg kunne diskutere den som en fortelling. Jeg skal som regissør skape et rom for menneskene foran og bak kamera. Jeg lager skjelettet, og skuespillerne tilfører kjøtt og blod. Bræin Hovig og Skarsgård skulle spille «paret» og ikke mannen min og meg, sier hun.

– Denne avstanden, den essensielle avstanden, er det som skal til for å gjøre det personlig og allment og ikke privat. Grunnmaterien er min, men skuespillerne skal selv gi karakterene liv.

Hun forteller med intensitet om duali-teten som hun opplevde under sykdommen, med at livet ble veldig, veldig lite og samtidig så mektig. Under samtalen omtaler hun Anja i filmen i 2. person, og har en profesjonell distanse, samtidig som hun er svært tilstede og nær i intervjuet, også når vi snakker om hennes personlige opplevelser.

I filmen bruker hun helsepersonell i mange av rollene. Som hun sier med et skjevt smil – jeg har mange års research på helsepersonell. Hun beskriver filmen som en litt overbefolket film med engangsroller som kommer inn og ut. I tillegg er ikke familien en liten kjernefamilie, det er seks barn, det er mange å skulle bli kjent med. 

– Når det er så mange, vil bruk av skuespillere kunne stå i veien for autentisiteten. Det er alltid en fare når man bruker kjente skuespillere i småroller, at man dras ut av fiksjonen som publikum.

Hun forteller at 170 helsearbeidere meldte seg til prøvefilming. De ble prøvefilmet slik profesjonelle skuespillere blir, hvorpå de valgte ut dem med størst talent foran kamera. Deretter typecastet hun dem til de bestemte rollene. De fleste spiller roller med andre spesialiseringer enn sin egen faglige medisinske bakgrunn, uten at det gikk på bekostning av deres profesjonelle autoritet.

– Helsearbeiderne er jo i utgangspunktet amatører, men i sykehus scenene ble de plutselig de «profesjonelle» og skuespillerne «amatørene». Andrea og Stellan følte de måtte skjerpe seg ekstra. 

Hun forteller at det ga skuespillerne en annen intensitet og energi, og at de syntes det var kjempeinteressant. Bruken av ekte helsepersonell har uten tvil gitt troverdighet til sykehus universet i filmen.

I et intervju med Journalen var det naturlig å komme nærmere inn på hennes opplevelser med helsearbeidere og helsevesenet. Sødahl påpeker at filmen ikke er noen kritikk av helsepersonell, heller en hyllest til enkelt menneskene. I den grad det er kritikk så er det en systemkritikk; eksempelvis hvordan helsevesenet er nedbemannet i julen. Det er ikke færre folk som trenger hjelp i julen, sier hun.

– Helsevesenet som system må fungere og ansatte må forstå viktigheten av at riktig informasjon gis.

Hun er oppmerksom på at ressurssterke har en fordel ved å kunne orientere seg om tilbud og rettigheter. I filmen kommer det frem at Tomas har sjekket informasjon på Pubmed.com, og hun forteller at de søkte mye på nett etter informasjon og var i dialog med forskere i USA.

Foto: SF Studios / Motlys

Jeg er kanskje spesielt oppmerksom på hvordan informasjon fra helsepersonell gis til henne og hvordan hun opplevde det. Det er ikke enkelt å skulle overlevere et dårlig bud-skap. Og i filmen strever Anja og Tomas med hvordan de skal formidle informa-sjonen til barna.

– Hva er idealet? Hva er riktig? Det blir individuelt og avhengig av både barn/foreldre eller pasienten/legen. Det finnes ingen fasit.

Hun forteller at flere har gitt tilbakemelding om at dette er en film som burde være pensum for studenter. Det er flere tema i filmen som kan være aktuelle å diskutere, men kommunikasjon er helt klart et aspekt som kan være interessant å ta opp.

Hun lurer videre på om noe av det som er relevant for helsepersonell er å få et innblikk i den reisen det er å være pasient, hva det gjør med en når du møter så mange folk hele tiden, og at du må fortelle historien din igjen og igjen og igjen. Og slitasjen, både på pasienter og leger.

Hun forteller at i tilbakemeldingene til henne, virker det som flere leger plutselig ser pasientenes rundreise. Alle «stasjonene» de stopper på og hva det gjør med dem. 

– Som lege, reflekterer hun, står du bare på din egen stasjon og ser ikke alltid hvor pasientene kommer fra eller hvor de drar.

Sødahl er videre opptatt av hvordan «overlevere» som har hatt kreft, ivaretas (eller ikke) i helsevesenet. Hun påpeker at denne gruppen vil øke i fremtiden. 

– Er det ikke noen som er interessert i å forske på hvordan det går? Det er stor forskjell på budsjettene knyttet til å redde kreftpasienters liv, kontra forskning på senskadene og livskvaliteten til overlevere, sier hun, nærmest oppgitt. 

Jeg oppfatter det som at hun tenker at dette ikke blir godt nok ivaretatt i dag. 

– Kreft er spesielt fordi fienden er inni kroppen din, fortsetter hun.

Hun bruker krigsterminologi, og forteller i neste åndedrag om responsen hun har fått etter å ha vært på Lindmo og blant annet snakket om at vi må slutte å bruke krigsterminologi om kreft.

Som at de som overlever er sterke. Hun spør lakonisk om de som ikke overlever har vært svake, og svarer: nei, selvsagt ikke. 

– Språket er aldri nøytralt. Språk påvirker. Kreftceller bryr seg ikke om viljestyrke og man kan ikke vinne eller tape i en slik sammenheng. Vi må slutte å bruke disse metaforene. Kreft handler mye om flaks og uflaks, sier Sødahl. 

Filmen handler i det ytre om sykdommen, men det jeg sitter sterkest igjen med er relasjonene og kommunikasjonen, eller til dels mangelen på ord.

Under intervjuet kommer vi inn på andre tema i filmen som ikke handler om det som er direkte relatert til helsevesenet.

I filmen sier Anja på et tidspunkt at hun har forsøkt å elske stebarna på samme vis som sine egne, men at det er en forskjell. Sødahl kommenterer med spørsmål:

Hva er den moderne familien, med mine, dine og våre? Hva er den moderne kjærligheten? Hurtig kan vi som par havne i situasjonen med å leve parallelle liv fordi en skal være selvhjulpen. I våre dager står idealet om å være selvhjulpen sterkt. Og dermed er det vanskelig både å be om hjelp og å ta imot hjelp.

Sødahl har fått frem dette dilemmaet tydelig i filmen blant annet i disse korte dialogene, synes jeg: Noe av det første Anja sier til Tomas etter at hun har fått beskjeden om spredning, er at hun ber om hjelp, at de må klare å stå sammen. Videre sier Anja at de ikke klarte å stå sammen – selv når de hadde det bra. Lenger uti filmen kommenterer Tomas at det ikke alltid er så enkelt å hjelpe henne. 

Skarsgård spiller en krevende rolle som pårørende. Vi snakker om avmakten i å være pårørende og at det ikke er mye en kan gjøre med kreft. 

– Jo, sier hun plutselig. Det er mye en kan gjøre som pårørende. Hvis jeg hadde vært alenemor og ikke hadde hatt en voksenperson som støttet, så hadde livet sett veldig annerledes ut. Vi er alene her på jorda, alt annet er bonus. I en slik situasjon med alvorlig sykdom, er vi som mennesker ekstremt sårbare. 

Filmen heter «Håp», men Sødahl sier at begrepet håp, som var en arbeidstittel på prosjektet, har fått mye, mye større betydning enn hun var klar over at den ville få. I dialog med publikum får hun spørsmål om hva håp betyr. 

– I vår tid, hvor mange er ikke-religiøse, er et ord som håp nesten skummelt, fordi det har noe med tro å gjøre, men som en ikke trenger å være religiøs for å forholde seg til, tenker hun. Samtidig tilhører det egentlig religion språklig sett. Tro Håp Kjærlighet.

– Hvordan håndterte du først å få en dødsdom og så å overleve?

Hun smiler og sier at heldigvis blir en normal igjen, med alle feil og mangler og idiotiske ting og forfengelighet. Men så kommer alvoret og hun beskriver kreft som serietraumer.

– Det er en sårbarhet som ikke forsvinner. Det er så mange usynlige senskader. Og terskelen for å bli innlagt på sykehus ved mistanke om noe galt, er lavere enn før.

Hun er oppmerksom på at det som er livreddende også har bieffekter. Forsvarsmekanismene er blitt svakere, og hun beskriver seg selv som mer transparent. Samtidig forteller hun at det har gitt henne mer mot til hva det måtte være og en større grad av fandenivoldskhet. Livet er kort og døden uendelig lang. Den erkjennelsen er fin å ha med seg, sier hun.

– Hva er det viktigste for deg med filmen?

– At jeg klarte å gjennomføre så kompromissløst. Å fortelle en så personlig historie uten å gå på akkord med de filmatiske ambisjonene. At jeg hadde nok krefter.

Tenk å få en slik mulighet til å ha en slik scene i sitt liv, en uke som spenner et helt liv: det er jo en drømmesituasjon som en aldri får, til å ha en oppriktighet som ikke vil kunne ‘backfire’.

Hun beskriver begeistret hvorfor det er så fantastisk med film som har alle kunstarter i én; litteratur gjennom manus og fortelling, det visuelle, psykologi, musikk og dans. Den har alt.

Sødahl forteller at hun hadde en stor sorgreaksjon på aldri å skulle få lov til å regissere igjen. Så tenkte hun, ok, men jeg kan kanskje bare skrive. 

Jeg hadde ikke mot til å tro på at jeg også kunne regissere da jeg begynte å skrive. Det tok noen år. Men, omkring et halvt år før manus var ferdig, begynte jeg å leke seriøst med tanken på å regissere selv.

Nå om dagen er hun med på visninger av filmen og deltar i dialoger med publikum etterpå. Og ja, nå er hun klar og gleder seg til å skrive igjen. Og hun har tema klart. Nå vil hun utforske de smertefulle utfordringene ved å være i begynnelsen av 20-årene. 

– Når det handler om å finne seg selv. Tiden hvor naivitet og overmot dominerer. En fase av livet jeg vil utforske gjennom en ung europeer sin «moderne dannelsesreise» gjennom Mexico. Hvor hun i møte med fremmede, eksperimenterer på flere plan, blant annet gjennom å teste ut forskjellige identiteter. Reisen som både gir mulighet til personlig vekst, men også til å miste seg selv på veien. 

Hun er fascinert av unge vestlige mennesker sin reise rundt i vår globaliserte verden, i kontrast til sin egen erfaring på tidlig 80-tall uten internett og mobil. Da verden så annerledes ut, men hvor den grunnleggende reisen med «å finne seg selv» er den samme.

Vi gratulerer med filmen og ønsker lykke til med neste prosjekt!

Del gjerne!

Legg inn en kommentar