En av de sentrale skikkelsene i streiken, Kristin Kornelia Utne, sammen med streikevakter på Ullevål.
Publisert i %1$s Kronikk

En historisk mobilisering

Sykehusstreiken handlet ikke om økonomi eller personlig vinning for legene, men om noe som er i ferd med å skje i hele Europa: Når økonomien blir trangere, kommer faglighet i alle sektorer under press til fordel for innstramminger og effektiviseringskrav, mener lederen av Yngre legers forening (Ylf).

 date_range Publisert 19.12.2016

 

CHRISTER MJÅSET

Den fem uker lange sykehusstreiken har ikke bare vist at Legeforeningen har evnen til å mobilisere, men også at Akademiker-samarbeidet blir viktig i tiden som kommer. For alt tyder på fortsatt uro i sykehusene om ikke politikerne griper inn.

Det kunne på forhånd virke som arbeidstakerne allerede hadde tapt. Arbeidsgiverforeningen Spekter hadde begynt å ta seg til rette på kirurgisk avdeling i Østfold og egenhendig begynt å innføre individuelle planer for leger i spesialisering (LIS), med begrunnelsen om at det var fullt mulig etter gjeldende tariffavtale.

Også på Nordlandssykehuset hadde endringsforsøkene startet ved innleie av flere konsulenter fra Pricewaterhouse-Coopers for å lage etter sigende mer kostnadseffektive arbeidsplaner. Den avtalte forutsetningen om en kollektiv forhandlingsregel for vide unntak fra Arbeidsmiljøloven (AML), ble det hoppet bukk over, og Legeforeningens protester ble parert med et forslag om et pilotprosjekt på sykehuset i Vestfold, slik at partene kunne finne fram til en felles løsning basert på Spekters nye tolkning av avtalen.

Om Østfold brukte arbeidsgiversiden allerede ord som «suksess», selv om forferdede leger ropte om utilbørlig press mot ansatte og uforsvarlig arbeidsturnus. Det var ingen som ble overrasket over at hovedforhandlingene på vårparten 2016 ikke førte noen steder, og mekling ble berammet til september.

Ryktene sier at Spekter i et internt notat til landets sykehus skal ha hevdet at en eventuell streik neppe kom til å vare lengre enn ti dager. Det var jo allerede på plass en policy om ikke å søke dispensasjon for streikende leger som var i vakt. Og Akademikerne – hvorfor skulle de streike på vegne av noe som var rent legerelatert?

Når man i etterkant skal beskrive Akademiker-streiken og ringvirkningene av den, blir det likevel brukt helt andre ord enn det arbeidsgiversiden hadde sett for seg. Allerede etter noen uker ut i september kunne Dagens Medisin annonsere at 52% av befolkningen støttet Akademikerne i den pågående streiken, bare 12% støttet Spekter og sykehusene. Og dette var før det virkelige medietrykket satte inn. Hva skjedde egentlig, og hvorfor gikk det slik?

Sykehusstreiken handlet ikke om økonomi eller personlig vinning for legene, selv om Spekter tidlig forsøkte å hevde det. Den handlet om noe som er i ferd med å skje i hele Europa: Når økonomien blir trangere, kommer faglighet i alle sektorer under press til fordel for innstramminger og effektiviseringskrav.

I England hadde legene allerede i begynnelsen av 2016 hatt punktstreik-markeringer på grunn av en relatert konflikt om arbeidstid og fått befolkningens støtte. Fagbevegelsen i Norge har også i flere år opplevd et press mot fagutøvelse i andre sektorer enn i helse og kjente raskt igjen argumentasjonen i konflikten som oppstod. Det gjorde at man etter få dager inn i streiken hadde full oppslutning fra en nesten samlet fagbevegelse fra Sykepleierforbundet til YS og Fagforbundet, til sammen 1,1 millioner fagorganiserte. Og flere skulle komme til etter hvert.

#kollektivtvern ble litt overraskende et av de viktigste slagordene for Akademikerne – rett til medbestemmelse og kollektiv forhandlingsrett er en av grunnsteinene i den norske arbeidslivsmodellen.

Overføringsverdien av legenes kamp ble også tydelig innad i Akademikerne. I 2014-oppgjøret hadde alle yrkesgruppene i Akademikerne Helse klart å stagge presset mot utvidet dagarbeidstid, og retorikken til arbeidsgiversiden var gjenkjennelig. Samtidig så man at individuelle planer ville marginalisere tillitsvalgtes innflytelse på arbeidstiden lokalt. Med en svak Legeforening ville også de øvrige foreningene av Akademikerne Helse lide. Derfor ble forståelsen for streikegrunnlaget gradvis større med tilspisningen av konflikten og flere Akademikergrupper enn bare legene kunne tas ut i streik.

Arbeidsgiversiden var ikke konsekvent i sin argumentasjon underveis i konflikten. Spekters admini-strerende direktør Anne-Kari Bratten ble kjørt fram som talsperson nesten i hver eneste sak fra begynnelsen av, og gikk hardt ut mot tillitsvalgte som uttalte seg i media. «Usanne påstander fra legetillitsvalgt» hevdet hun eksempelvis i Oppland Arbeiderblad 2. august.

Et av Spekters hovedargumenter var først at individuelle planer var nødvendig for å levere pasientenes helsetjeneste og forutsigbar behandling av polikliniske pasienter. Da det raskt ble parert med at rullerende planer er mer forutsigbare og at vaktplaner ikke har noe med poliklinikkavtaler å gjøre, hoppet Bratten videre til å fortelle at det var legenes lukrative ekstravakter som var den egentlige bakgrunnen for konflikten. Den forklaringen var det riktignok bare VG som syntes å falle for. Det hjalp ikke at helseminister Bent Høie heller ikke ville vedkjenne seg noen bestilling av individuelle planer.

Etter hvert ble det Spekters arbeidslivsdirektør Anne Turid Wikdahl og Helse Vests administrerende direktør Herlof Nilssen som svarte ut kronikkene som stadig strømmet på. Da kom også de første innrømmelsene – som Wikdahls innlegg om at leger bør jobbe inn sitt eget fravær når de skal på obligatoriske kurs. Det hjalp ikke akkurat på støtten i opinionen. Journalistene begynte heller å bruke ord som «tillitskrise» i helsevesenet, ikke minst da det kom fram at Helse Sør-Øst planla en snikinnføring av individuelle planer både på Bærum og Lillehammer sykehus.

I motsetning til hos arbeidsgiversiden var det grasrota i Akademikerne som sto fram i avisen. Over hundre kronikker ble skrevet av lokale tillitsvalgte i alt fra iTromsø til Oppland Arbeiderblad. Legen Odd Bjørn Salte kritiserte innføringen av individuelle planer i Østfold direkte på TV2 og fikk støtte av arbeidslivsforsker Eivind Falkum. Han  mente at det Spekter ønsket seg, brakte Norge tilbake til 1890-tallet. Leger i Trondheim og Bodø gikk også ut og kritiserte ledelsen for å være ukritisk opptatt av kostnadseffek-tivitet fremfor forsvarlighet og pasientsikkerhet. Punkt-markeringer ble holdt flere steder med så mange som 1500 oppmøtte på Torget
i Trondheim 20. september.

Denne mobiliseringen var helt avgjørende for at det gikk som det gikk, og at Akademikerne vant opinionen og etter hvert også politikerne på hele venstresiden. Det gjør også at en lønnsnemnd nå er et mye bedre utgangs-punkt enn det hadde vært om den var kommet i mai da knapt de færreste leger var klar over hva en individuell plan innebar. Ved utløpet av 2016 vet derimot både medlemmer og folk flest at Spekters agenda handler om uforsvarlige innstramminger i allerede pressede sykehus og at sånt medfører fare for pasientsikkerheten.

Hva nå? All innføring av individuelle planer for norske sykehusleger har stanset opp etter streiken. Arbeidsgiversiden har forstått at det skaper for mye støy og uro å jobbe langs slike linjer. Lov om tvungen lønnsnemnd er ennå ikke behandlet i Stortinget i skrivende stund. Når den blir det, vil det ta tid før en nemndavgjørelse er på plass – tidligst i februar 2017.

En nemnd er oftest konservativ – det vil si at den viderefører den til nå gjeldende avtalen uten endringer. I så fall vil Spekter i teorien kunne fortsette med sin tolkning av avtaleteksten. Spørsmålet er likevel om nemnda kan videreføre en tariffavtale hvor arbeidstakere blir tvunget til å jobbe utenfor AML mot deres egen vilje. Det er det sannsynlig at man ikke har juridisk hjemmel for, og det gjør at avgjørelsen vil kunne tas videre til Arbeidsretten for behandling der. Uroen i sykehusene vil med andre ord fortsette. Og det er ingen grunn til å tro at det blir lettere for Spekter å innføre individuelle arbeidsplaner etter en nemnd-behandling. Det begynner også å nærme seg et nytt hovedoppgjør hvor arbeidstidsordninger på nytt vil være et hovedtema, og sentralt i Akademikerne er slagordet – #vigirossaldri – fortsatt gjeldende.

Ingen er tjent med uro. Aller minst pasientene. Akademikerne og Legeforeningen har hele tiden ønsket seg konstruktiv dialog, men blitt møtt med bortforklaringer og svertekampanjer. Tilliten til arbeidsgiversiden er ikke til stede. Det er svært alvorlig, og det er noe norske politikere og helseministeren må ta innover seg. Vi trenger stabilitet i helsevesenet for å levere pasientenes helsetjeneste. Og vi trenger at fagligheten respekteres i større grad enn den gjøres nå. Hvis ikke vil konsekvensene kunne bli dramatiske. For hvor lenge vil norske leger strekke seg langt utover det som normalt kan forventes, når de ikke blir respektert for sin innsats?

Spekters ensidige styringsiver må stagges, og man må også se nærmere på den sentraliserte top-down-styringen i RHF-strukturen, som Kvinnslandsutvalget nå forsvarer i sin siste rapport.

Vi har både et ledelsesproblem og et styringsmodellproblem i helse-Norge i dag, og alt tyder på at den faglige forsvarskampen i det norske helsevesen kommer til å fortsette i uoverskuelig framtid.

AV CHRISTER MJÅSET, LEDER AV YNGRE LEGERS FORENING (YLF).

HOVEDFOTO PAAL AUDESTAD: Tillitsvalgt Kristin Kornelia Utne besøker streikevaktene på Ullevål.

Del gjerne!

1 kommentar til “En historisk mobilisering

  • Øyvind Bernersen

    Ja, vi gir oss aldri. Styringsmodellen i dagens sykehus-Norge angriper ikke bare arbeidstidsordninger, men også organiseringen av funksjoner mellom sykehusene. Sykehuset på Lillehammer er som del av Sykehuset Innlandet rammet av en direktør og et styre som ønsker å flytte flere viktige funksjoner fra Lillehammer og til sykehusene på Gjøvik og Elverum-Hamar. Fagdirektøren gikk ikke god for de foreslåtte endringene og sa opp i protest mot administrerende direktørs forslag. Ingen fagmiljøer var spurt om de foreslåtte flyttingene. Et samlet fagmiljø på Lillehammer samt de fleste tillitsvalgte i legeforeningen i hele SI protesterte. Et samlet politisk miljø på Lillehammer og store deler av Gudbrandsdalen protesterte. 3500 deltok i fakkeltog. Likevel vedtok sykehusets styre omorganiseringen i håp om å kunne spare 80 millioner. Denne besparelsen er også høyst usikker. Det er heller ikke kommet noe ønske fra fagmiljøene ved sykehusene på Elverum og Gjøvik om å overta disse funksjonene. Onde tunger vil ha det til at det er en økonom, en psykiatrisk sykepleier og en mediekonsulent som egenhendig har kokt sammen dette vedtatte forslaget. Så da vet vi hvordan fremtiden i Sykehuset Innlandet vil bli for legene her på berget…..

  • Legg inn en kommentar