Kristin Kornelia Utne oppmunterer streike­vaktene på Ullevål til fortsatt innsats.
Publisert i %1$s I forbifarten

– Det går ikke fint uten et kollektivt vern

Kristin Kornelia Utne kommer med raske skritt mot Legenes hus. Hun har vært en av de mest profilerte legene i sykehusstreiken, og det er lett å kjenne henne igjen fra videosnuttene på YouTube hvor hun forklarer bakgrunnen for streiken. Hun hilser hjertelig og insisterer på en kaffe i kantina.  

 date_range Publisert 23.9.2016

TEKST: MELANIE EKHOLDT HUYNH I FOTO: PAAL AUDESTAD

Streiken er på sin 8. dag, ennå vet ingen hvordan eller når den vil ende.

– Hei, Kristin hvordan har du det i dag ?

– Litt sliten, det har vært en ganske tøff periode. Men veldig bra. Supert med alle medlemmene som støtter oss, og all den støtten vi har fått fra de andre fagforbundene; Unio, Politiets fellsforbund, Norsk Tjenestemannslag, Forskerforbundet. Det er helt fantastisk at de også støtter oss i denne veldig viktige kampen.


– Men hvorfor skulle de andre forbundene støtte Akademikerne og legene ?

– Dette er jo ikke en kamp om en time her og en time der. Denne kampen handler om medbestemmelse og kollektivt vern. Retten til medbestemmelse for organiseringen av arbeidstid er essensiell for alle jobber.

Utne sitter i styret til Yngre legers forening (Ylf), er foretakstillitsvalgt på Sykehuset Østfold og medlem av konfliktberedskapsutvalget der. Men hun har også steppet inn som leder av det sentrale konfliktutvalget i Akademikerne i noen dager. Og hun har vært en av dem som har frontet streiken utad.

Fra Kristin Kornelia Utne var barn ville hun bli lege. Rettferdighetssansen har alltid vært der, og den er der fremdeles. Med glød i øynene forteller hun at hun også har studert statsvitenskap. Samfunnskontrakten og oppbyggingen av samfunnet, den norske modellen, er fremdeles en hjertesak for henne.

– Det med legeforening og organisasjon er så spennende! Og det å være med i pro-sesser og påvirke og ta et ansvar for vår egen hverdag. Men jeg har alltid vært slik. Jeg har vært i elevrådet, det ligger en slags personlighetstype der.

Kristin Kornelia Utne har vært sentral i streiken.
Kristin Kornelia Utne har vært sentral i streiken.

– På gymnaset, gikk jeg på biblioteket og fant frem gamle videoer fra politiske debatter fra 80-tallet for å se hvordan politikken til partiene hadde forandret seg. Det interessante var å se hva partiene sa den gang, og hva de sier nå. Hvordan hadde diskursen i offentligheten forandret seg? Hvordan hadde mine meninger, og de rundt meg sine meninger, forandret seg? Kjempespennende! Men jeg valgte legeyrket.

Som medisinstudent var hun svært engasjert i Legeforeningen. Hun forklarer at som styremedlem i Ylf forholder hun seg til politikk, både på RHF- og departementsnivå.

– Men som tillitsvalgt på et helseforetak jobber en opp mot ledelsen. Det er et helt annen måte å jobbe på.

– Møtet mitt med helsevesenet var ganske brutalt. Alle som studerer medisin skjønner at det kommer til å bli tøft. Det jeg ikke forstod i forkant, var hvor tungt det ville bli å jobbe i systemet. Selve pasientarbeidet og jobben vi skulle gjøre, gikk bra. Presset på effektivisering og økonomiske rammer som utfordrer utføring av god pasientbehandling, overrasket meg.

I 2011 startet hun å jobbe som lege. Det var ganske utfordrende å begynne å jobbe, det var mange tunge vakter. Hun presiserer at hun har møtt masse hyggelige ledere, men at hele rammen rundt jobben og det store presset hele tiden på effektivitet gir en opplevelse av stadig mindre autonomi.

– I tillegg synes jeg det er synd å bli framstilt av motparten som om vi leger er litt vanskelige og grådige. Når du ser de utspillene mot oss som gruppe, og mot andre grupper, som sykepleierne, så spør jeg meg; er det virkelig sånn man skal omtale folk som jobber i helse-vesenet?

– Når vi sier vi må ha et kollektivt vern, så blir det sett på som «hva er det dere klager på. Dette her kommer til å gå kjempefint».Vel erfaringen min, er at det gjør ikke det. Det går ikke fint uten et kollektivt vern.

– Jeg mener at alle leger og sykepleiere trenger akseptable arbeidstidsordninger for å kunne gjøre en god jobb. Og vi er dem som møter pasienten, og hvis vi er slitne eller ikke føler ansvar for pasientmøtet, så blir det ikke god behandling. Hele helsetjenesten er bygd rundt pasientmøtet, det er det vi gjør. Det må vi ikke glemme, pasientmøtet er essensen i pasientbehandlingen.


– Hvis du tar et historisk blikk. Hvor lenge har det vært slike kollektive vern?

– Da må vi gå tilbake til 1892, sier hun. Da kom Lov om tilsyn med arbeidere i fabrikker, som forbød barnearbeid, og la begrensninger på natt- og helgearbeid.

Kristin ser nok at jeg blir litt overrasket over årstallet som er mer enn 120 år tilbake i tid. Hun forteller at hun har studert kollektiv arbeidsrett og sett på Verkstedsoverenskomsten, som var den første tariffavtalen. Arbeidstakerne organiserte seg, og krevde at de som gruppe skulle ha noe å si om hvordan de skulle jobbe, og hvordan arbeidstiden skulle bli fordelt.

– Det var virkelig en stor kamp på den tiden, men til slutt fikk de til avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgiverne var datidens fabrikkeiere som inngikk en avtale med de ansatte om hvordan de skulle jobbe og hvordan de skulle fordele arbeidet.

Hun er opprørt over forslaget fra Arbeidstidsutvalget, som leverte sin innstilling i januar, og trekker linjene tilbake til 1897, da 10 timers-dagen ble innført i Norge.
– Og nå foreslår arbeidstidsutvalget, at arbeidsgiver skal ensidig pålegge sykepleierne 12 timers vakter! 


– Hva med legene på 1890-tallet?

Hun tenker seg om. Svarer litt drømmende.

– Ja, hvordan var det å være på lege da? Jeg tenker på på hva slags verktøy man hadde. Det fantes ikke antibiotika. Så det var å gå visitt og gi vann, spørre pasienten: går det bra? Legene stod jo mye mer alene, og det var mindre å støtte seg på. Så var det distriktslegen som folk gikk til, i kommunene og i fylket.

Samtalen går over til Legeforeningens historie. Nå var det egentlig legene begynte å organsiere seg ? Det viser seg at Kristin har lest om det også. Fakta er at den ble stiftet i 1886. (På den tiden var det ca. 1000 leger i Norge. Red. anm.) Men var Legeforeningen en faglig forening før fagforeningsaksen kom til?

Hun beklager at hun ikke husker detaljene, men trekker linjene til nåtiden.

– Dette med gjennomsnittsberegning med timetall og medbestemmelsesrett er nå blitt tatt inn i lovverket. Det har jo gjort Norge til et av de mest produktive samfunnene i verden. For autonomi hos arbeiderne gjør at de føler ansvar.

– Så kan man spørre seg hva har nådagens akademikere med datidens fabrikkarbeidere å gjøre, men utfordringen med tanke på arbeidstid og dens plassering er den samme. Og det er interessant. Og derfor får vi støtte.

– Om du er Teknamedlem (ingeniør, red.anm.), økonom, psykolog, havnearbeider eller lege, så handler det faktisk om retten til kollek-tivt vern, akseptable arbeidstidsordninger og en mulighet som gruppe å stå sammen og for-svare oss. For vi som gruppe må stå sammen, hvis ikke så blir det for mye press på enkeltansatte.

– Vi har jo aldri tidligere vært en så klart definert arbeidstager som i dag. Legene har hatt en mye større autonomi tidligere, nå som vi blir presset mer og mer så blir vi i større grad en arbeidstaker, en som går på jobb og får lønn.

Utne mener at det er en klar årsakssammenheng mellom legers autonomi, arbeidspress som følge av dårlige rammebetingelser, og kvaliteten på det arbeidet som gjøres.

– Jeg er redd for at jo mer vi blir presset til å produsere og produsere, jo mindre ansvar kommer vi til å føle og det ønsker jeg ikke, og jeg tror heller ingen andre leger ønsker det. Motivasjonen for å gjøre en god jobb kan da lett dale, som da faktisk kan føre til dårligere helsetjenester.

– Medbestemmelse gir oss muligheten til å gjøre en god jobb, slår hun fast.


– Er det noen ganger slik at det ikke er ønskelig å ha for
«tenkende» arbeidere ?

– Ja, men det er veldig synd når man driver et kunnskapsfag hvor en er avhengig av klinisk skjønn og evne til å ta kompliserte beslutninger i vanskelige situasjoner. Da er det veldig dumt om du har folk som lar være å tenke og reflektere. Så kan du jo si at vi er vanskelige. Men kritiske røster kommer jo av at folk tenker, man skulle fremelske at leger kritiserer og sier: «Her gjør vi det ikke godt nok, hvordan kan vi forbedre oss?». Det er jo kjempeviktig.


– Hvorfor blir ikke kritiske røster sett på som noe positivt?

– Vi har fått helseforetak, og jeg har inntrykk at de i stor grad er opptatt av omdømme. Når man er opptatt av omdømme, og noen sier at tilbudet ikke godt nok, så tror man at dette ikke er bra. Men all omdømmeforskning viser at det som skaper godt omdømme er tillit, og hvis skal få tillit må man også vite at alt skal ut i lyset, det gode og det dårlige. Du ser på fryktkulturdebatten, den er ikke heldig. Det er kun mulig å bli bedre om man åpner for legitim kritikk, sier hun.

– Hvis man skal late som om alt alltid er bra. kan enkeltindivider som uttaler seg kritisk, enten det gjelder arbeidsplaner, pasientbehandling eller korridorpasienter, bli ansett som brysomme for omdømmet. Disse legene kan faktisk bli sanksjonert, på subtile måter som ikke å bli satt opp på operasjoner eller ikke å få fornyet vikariatet sitt.

– Hvorfor er det så få leger som forteller om hvordan de har det på jobb? Fordi de er redde. Vi har en fryktkultur i helsevesenet, ikke på alle avdelinger, men mange ansatte er redde for å uttale seg fordi de er redde for at dette skal påvirke egne arbeidsforhold. Og det gjør det alt for ofte, sier hun. Selv tror Kristin at å ta det som fungerer dårlig på sykehusene fram i lyset, og deretter vise det som er blitt gjort av forbedringer, kan føre til at pasientene føler seg tryggere. 


– Hvordan ser du for deg resultatet av streiken ?

– Jeg er usikker på utfallet men i fremtiden kommer vi også til å ha tunge vaktuker, det er vi forberedt på. Vi må sikre at de avløses med mindre tunge uker for å unngå at ansatte blir slitne og syke. Jeg tror også at vi må se på hvordan vi bruker legenes arbeidskraft på en mer hensiktmessig måte. Jeg tror vi bruker mye tid på såkalt støttearbeid, som andre arbeids-grupper kunne tatt seg av. En god sekretær er mye flinkere til å gjøre sekretærarbeid. Jeg er ikke så god på det, men jeg er god på pasientbehandling. Og jeg tenker at vi må legge opp systemet slik at jeg kan gjøre pasientarbeidet, og så kan de som er dyktige på andre områder, gjøre det de gjør. Dette kommer til å bli en kjempereform!

 

KRISTIN KORNELIA UTNE

  • 2001- 2005 Studier i realfag, psykologi og samfunnsfag ved NTNU
  • 2005– 2011 Profesjonsstudiet i medisin, Warszawa
  • 2010 Leder av Norsk medisinstudenforening (Nmf)
  • 2013- Dr. gradsstip., Sykehuset i Østfold (SØF) og UiO
  • 2013- Foretakstillitsvalgt for Ylf, SØF.
  • Medlem av Legeforeningens landsstyre, Utdanningsfond III og spesialitetsråd.
  • Styremedlem Ylf og Østfold legeforening

 

FAKTA OM STREIKEN

  • Akademikerne helse gikk til sykehusstreik 7. september etter at meklingen med Spekter brøt sammen.
  • Uenigheten dreier seg om hvorvidt arbeidsgiver skal kunne ha anledning til å inngå individuelle arbeidstidsavtaler.
  • Akademikerne har vist til at det flere steder er i ferd med å bli innført individuelle avtaler, i strid med hevdvunnen praksis.
  • Akademikerne frykter at leger må jobbe inn vakter i ferier og permisjoner og at de kan bli tvunget til å gå 60-timers uker i inntil 38 uker etter hverandre.
  • Akademikerne har fått massiv støtte fra andre deler av fagbevegelsen.
  • Spekter mener at Akademikerne driver en ren skremselspropaganda, og at mulig-heten til å inngå individuelle avtaler er nødvendig av helsepolitiske årsaker og av hensynet til pasientrettigheter.
  • Spekter mener at legene ønsker å opp-rettholde dagens arbeidstidsordninger av økonomiske årsaker, bl.a. fordi det gir bedre muligheter for vakans-vakter.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar