Per Egil Hegge
Publisert i %1$s Kronikk

Det beste – og det verste

«Jeg forstår de medisinerne som lengter tilbake til gamle dager. De kommer ikke igjen.» I dette århundret har vår familie svært mye å takke det norske helsevesenet for. Det dreier seg om livreddende behandling av kreft og hjertelidelser, kirurgi i ytterst krevende former, kombinert med imøtekommenhet, omsorg og høflighet. 

Skribent person Per Egil Hegge   date_range Publisert 27.12.2013

Det har vært imponerende, og ja: Jeg har personlig takket de myndighetspersoner som har det øverste ansvar for tilstandene, og som ellers har fått høre kritikk fra min side.

Jeg tror jeg vet hvorfor vi har støtt på så mye solid ekspertise. Og jeg har ikke revidert mitt syn på årsakene til at dette høye nivået ikke kjennetegner felter hvor norsk medisin ennå er preget av adferd og holdninger som synderne bør legge av seg. Av denne innledningen vil leseren ha skjønt at det er blandadrops i vente.

I boken «Det norske hjerte» 1)  fortelles det utførlig om den interesse norske kardiologer viste for forskning i utlandet. De norske ekspertenes nysgjerrighet, åpenhet og høye kunnskapsnivå gjorde at nye metoder ble studert, vurdert, importert  og tatt i bruk. Tilsvarende med transplantasjonskirurgien, som i fjor også fikk sitt bokverk. Den produktive nysgjerrigheten er beskrevet i en artikkel av Erik Thorsby 2).

Det samme preger kreftforskerne, og konsekvensen er at det neppe er mange land hvor det er «bedre» å få kreft enn i Norge. Uten at parallellen blir trukket inn så ofte, har disse ekspertene gått på de samme kunnskapssøkende stier som en av de store pionerer i norsk medisin. Hans uheldige etternavn og hans enda «uheldigere» nevø Vidkun har sikret ham en plass i skyggen.

Nils Andreas Quisling (1854-1934) reformerte fødselsmedisin og gynekologi i Norge. Han stiftet Norsk Jordmorforbund, arrangerte seminarer for jordmødre, redigerte i mange år forbundets blad, reiste uopphørlig i Europa for å opp  datere seg på fagfeltet, og innførte gynekologisk kirurgi i vårt land. Han var Eva Sars Nansens fødselslege. Han meldte seg inn i nevøens nystiftede parti, Nasjonal Samling, i 1933. Det var i hans siste leveår, så han fikk ikke gjort så mye galt som politiker. 3)

Så kontrapunktet, de holdninger som bør bort – og ikke bare fordi enhver lege nå risikerer at annenhver pasient kommer med 400 sider utskrift fra nettet. Legen må dermed stille diagnose på dette materialets pålitelighet og på pasientens innsikt eller mangel på samme – og helst også på pasienten. Jeg forstår de medisinerne som lengter tilbake til gamle dager. De kommer ikke igjen.
  Kontrapunktet opplevde jeg da jeg kjempet for å redde min kones liv etter en drabelig feildiagnose. Første etappeseier kom da en lege motvillig gikk med på å medisinere henne. Da jeg fortalte den mest stridbare av mine motparter at hun var blitt bedre, svarte han på mitt spørsmål om ikke det var interessant:

– Det er ikke interessant i det hele tatt! sa han med påfallende høy stemme.Jeg kan ikke tenke meg et klarere signal om at legen da heller ikke interesserer seg for hvordan pasienten har det, eller for forsøk på helbredelse. Jeg kan ikke forestille meg et utsagn bedre egnet til å ødelegge en pasients tillit til en lege.
Han er ikke lenger blant oss. Sporene av hans innsats merker jeg ennå, i form av de
4-8 henvendelser som jeg hver måned får fra fortvilte mennesker med symptomer
på stoffskiftesykdom.

Tilsvarende holdninger ser jeg når  mennesker som klager over ME og borreliose, avfeies med at plagene er psykiske eller motepregede. Eller når de får høre at «det de driver med i utlandet, er ikke kvalitetssikret. ME-epidemien finnes bare på Internett.»
Den diagnosen som min kone neppe ville ha overlevd i 1985-1986, var kvalitetssikret så det suste. Den var ravende gal, og i ordets egentligste forstand livsfarlig. Men kvalitetssikret, det var den.

For ordens skyld: Jeg har liten tro på alternative behandlingsmetoder. Jeg har stor beundring for norsk skolemedisin. Men vitenskapsteoretisk er «ingen effekt er dokumentert» noe helt annet enn «det er dokumentert at det ingen effekt er».
For hva hvis pasienten er blitt bedre?

Da jeg sloss som hardest, signaliserte noen medisinere, ofte subtilt, at de var på min side. Noen av dem er døde nå. Her er tre tunge navn: Olav Hilmar Iversen  (d. 1997), Harry N. Haugen (d. 2003) og Alexander Pihl (d. 2009). Det er noen til. De lever ennå. Dør jeg før dem, blir deres «forræderi» aldri kjent.
Til det er klimaet fremdeles for barskt. Slik burde det ikke være.

Fotnoter:
1) Universitetsforlaget 2007. Redigert av kolbjørn Forfang og knut Rasmussen.
ISBN 97882-1500-891-2.
2) Tidsskrift for den Norske Lægeforening nr. 24 – 14.
desember 2006; 126:3305-10
3) Per Egil Hegge: Fridtjof Nansen – Bare én vilje, s. 177-184. Stenersens forlag 2002.
ISBN 97882-7201-326-6

Del gjerne!

5 kommentarer til “Det beste – og det verste

  • traxer

    Som mangeårig pasient og etterhvert også pårørende, må jeg bare få sagt: TAKK!! Mangel på nysgjerrighet (jfr feks positive blodprøvesvar og derav medisinering foreskrevet fra annet legehold) har vært mer enn påfallende.. Og det jfr informasjon gitt fra legehold.
    Håper dette kan gi en spore til å at flere av vårt lands egentlige fagpersoner åpenlyst velger å spørre «hvorfor»!

  • Tore Nicolai Fjelldal

    Fantastisk skrevet, enkelt og sant! En stor takk til både deg og de som går samme vei og sier i fra om hvor alvorlig misvisende legeuttalelser i media er. Jeg her helt fortvilt over å møte avsporinger, kunnskapshull og rare tanker fra de ivrigste, på den annen side er jeg tilsvarende glad i (mildt sagt) de legene som tenker klokt, er åpen for ny kunnskap og legger til rette for fremskritt. Nevner spesielt Elling Ulvestad på Haukeland, selv om det er mange flere. Jeg håper vi får inn noen som vet hvordan overflateproteiner på Borreliabakteriene er mindre avhening av jern enn andre bakterier, og at de kan endre overflateproteiner som tilpasning til verten. Slik kunnskap er håpløst å finne hos nevrologer, og jeg begriper ikke hvorfor vi ikke møtes på sykehus av mikrobiologer? Norsk Borreliosesenter kunne dette, og Rolf Luneng ble fratatt legelisensen av leger som ikke satt på slik kunnskap. Tenk at skrittet å ta for å lære er så kort, og allikevel så uoverkommelig for de spesialistene vi er helt avhengig av. Veldig ofte er det ikke manglende forskning som er problemet, men de som sitter på makten i fagfeltet ikke leser denne forskningen. Jeg er uendelig takknemlig for at internasjonal forskning nå er tilgjengelig for pasienter og pårørende, og det gjør vondt i magen å tenke på at 70% av spesialistene jeg må forholde meg til med familiens sykdommer ikke vil eller har mulighet til å lese seg opp. I vår familie på 5 er vi heldig om bare 2 blir varig ufør, tross at hjelpen vi trenger finnes både privat og i andre land. Til og med når norske pionerer dukker opp blir de ikke hørt her hjemme. Ting som ikke undrer meg i det hele tatt er sykdommer/diagnoser som er overrepresentert i Norge. Det er så mange diagnoser vi kunne hjulpet men som vi lar råtne vekk, Alzheimer, ALS, MS, ME, FM og noen typer kreft. Det er flere. Vi vet hva vi må gjøre men vi jobber alltid på utsiden av sykehusene, og kjemper mot leger, heldigvis bare noen svært få, men med stor skade. Det er ikke alternativ medisin vi kjemper for, men helt vanlig skolemedisin. Vær så snill la oss få et helsetilbud!!! ME-pasient (p.t. en samlesekkdiagnose med stor overlapp til samlesekken Borrelia (Borrelia burgdorferi, Borrelia afzelii, Babesia, Bartonella, Chlamydia pneumonia, and Ehrlichia, CMV, EBV, VZV og flere i en stor suppe)).

    Vi har Asperger, ADHD, luftveisallergier, matintoleranse (IgG), Epilepsi, og alt ses på hver for seg. Jeg har ikke 200-500.000 til å ta privat utredning og behandling. Det bør man ha om man blir syk innenfor feil spesialitet i Norge i dag.

    Vi er mange pasienter som til sammen har formidabel kunnskap vi gjerne deler med norsk helsevesen, men da må vi ha Preben Aavistland og andre «sabotører» ut av debatten, de vil ikke en gang snakke fag (slik som nevnte fakta over), det virker nesten som målet er å krangle og fjerne helsetilbud, ikke å hjelpe, men det er for utrolig til at jeg kan tro det.

    1. Jan Nystrøm

      Takk til Per Egil Hegge og Tore Fjelldal som setter ord på de opplevelser og følelser som kronisk syke mennesker og deres pårørende har.

  • Gro Moen Skjøtt

    Det er utrolig viktig at noen er sta og ikke gir seg når de skjønner at noe MÅ være galt. Bare så trist at det må skje gang på gang før noen skjønner at det faktisk er viktig å lytte til pasienter og pårørende. Pasientene kan jo være meget behjelpelig med diagnosen hvis de får lov til å forklare seg lenge nok! Men ofte maks 15 minutter, hvorav mye tid går til bruk av PC (gjerne med ryggen til pasienten) gjør det jo særs vanskelig å få forklart noe som helst…leger er vel ikke synske heller? Her har faktisk offentlig helsevesen noe å lære av Borreliasenteret som nå er nedlagt. Der var det 1 times konsultasjon med lege etter først å ha fyllt ut et meget omfattende spørreskjema. Man kan mene hva man vil om selve behandlingen der, men disse konsultasjonene er forbilledlig for å kunne utrede pasienter på en skikkelig måte! Oppfølgingssamtaler, en hel halvtime med lege……noe å lære??

  • Svar på Jan Nystrøm Avbryt svar