Publisert i %1$s Kronikk

Den sykeliggjørende idretten

Langrenns-løpernes bruk av astmamedisiner kan sammenliknes med at sjakkgeniet Magnus Carlsen skulle gått på Ritalin, mener lege Henrik Vogt. Han karakterisere den norske praksisen som tvilsom menneskeforbedring, helt på kanten av det umoralske.

Skribent person Henrik Vogt Lege og dr.grads.stipendiat. @henrikvogt  Fotograf photo_camera Markus Bernet, Wikimedia Commons. Nicolai Bauer (H.Vogt). date_range Publisert 16.2.2017, oppdatert 20.3.2017

Enkelte, som Aftenpostens Ola Bernhus, har hevdet at Johaug-saken er ti ganger verre enn astmasaken i norsk langrenn. Men med mindre denne tuben med leppesalve som Therese Johaug kom borti var et skalkeskjul for systematisk doping (usannsynlig!), mener jeg det er feil. Hun vil få sin dom. Men det er ikke vist tydelig at hun har utført doping av den typen vi vil til livs.

Astmasaken vil derimot stå igjen som den mest alvorlige for norsk langrenn. Den sier mer om tvilsomme holdninger, om det problematiske ved norsk langrenns syn på kropp, helse og hva som er greit å ty til medisinsk

Menneskeforbedring

Jeg er opptatt av medikalisering  (det at stadig flere aspekter ved menneskelivet og dets fungering gjøres til medisinske problemer), og «menneskeforbedring» (på engelsk “human enhancement”, den beslektede samfunnstendensen til å ville gjøre mennesket bedre enn det er). Et paradoksalt trekk ved denne utviklingen er at idretten, som skulle handle om en sunn sjel i et sunt legeme, i tospann med medisin har drevet denne utviklingen frem.

Den mest megetsigende artikkelen til nå i astma-saken som illustrerer hva jeg mener har vært et Dagbladet-intervju med Simen Andre Sveen, som er både medisinerstudent og toppidrettsutøver i langrenn. Han forsøker i intervjuet å berolige og forklare hvorfor alt dette med astmabehandling egentlig er ok, men ender i stedet med å illustrere hva som er så problematisk, både med toppidrett og medisin: De tenderer til å sykeliggjøre og gjøre kroppen om til en medisinsk kamparena i jakten på perfeksjon. For ifølge Sveen er det nemlig slik at «alle beveger seg mot astma». Holdningen i norsk langrenn er, ifølge Dagbladet, at «ingen har helt perfekte lunger. Ingen har 100 prosent ‘friske’ lunger.» Alle er med andre ord litt syke, eller «suboptimale».

Nemlig. Alltids rom for forbedring. Spesielt fordi det er så tøft i toppen, og man sliter på kroppen, så argumenterer man med at det greit å ta medisin for å være sitt «sanne jeg». Det som skjer her er at man omdefinerer det man ellers ville se som friskt eller uproblematisk til noe sykt for å rettferdiggjøre perfeksjonering.

Man omdefinerer det å drive med medisinsk forbedring av kroppen til å handle om «normalisering» og sykdoms- og risiko -bekjempelse.

Magnus Carlsen på Ritalin?

Det er nesten som at Magnus Carlsen skulle ta litt Ritalin (et sentralstimulerende stoff) og argumentert med at «alle sjakkspillere tenderer mot ADHD; man blir så sliten i hodet av alle de lange partiene; jeg må få lov til å ta litt for å komme meg opp på normalen min, mitt sanne jeg, mitt egentlige potensiale». Og selvfølgelig, man trenger ikke ha diagnosen en gang; det er alltids et rom for forbedring, også hos de som er definert som friske (velkjent tanke på amerikanske college der man knasker ADHD-medisin i jakten på de beste karakterene).

Det er selvfølgelig også grenser for hvor smart du kan bli av amfetamin-lignende stoffer, men, du vet, bare en knert for å ta bort «tendensen til ADHD». Ikke en veldig betryggende filosofi, mener jeg. Ikke idretten verdig. Ikke medisinen heller. (Dette med ADHD-medisiner og sjakk er ikke oppspinn, slik VG meldte nylig).

Idretten er en symbolarena

Problemet er at det å bruke astma-medisin for å optimalisere lungene til ellers høyt ytende mennesker er menneskeforbedring: Medisin-basert perfeksjonisme. Ved hjelp av medisin klarer man å drive på et nivå man ellers ikke ville kunne drevet. Og det er det vi helst ikke vil ha. Idretten er en symbolarena. Vi vil at det skal være mennesket og ikke medisinene som gjør at mennesket kan yte som det gjør. Hvis du driver kroppen din så hardt at du pådrar deg sykdom og risiko; hvis du trenger astma-spray som glider i luftveiene på grunn av belastningen, så er det kanskje en idé å ta det litt mer med ro og innse at du rett og slett ikke tåler kjøret?

Det er ikke enkelt dette. Det er helt sant at grensene mellom sykdom, helse og optimal helse er glidende i medisinen – og faktisk i stadig utvikling siden de til dels defineres kulturelt og utfra hvilke teknologiske muligheter vi har. Det er dermed heller ikke er noe klart og enkelt skille mellom medisinsk behandling og enhancement. Dette betyr imidlertid ikke at man skal bruke det som unnskyldning for å ty til medisinsk perfeksjonering. Jeg mener norsk langrenn i astma-saken roter farlig nær grensen til det umoralske, hvis ikke over. Og her gjør de det systematisk, villet, og tilsynelatende som uttrykk for en generell holdning om at “ingen har 100% friske lunger”.

Noen vil peke på at astma-behandling ikke virker spesielt godt som prestasjonsfremmende. Men om det virker er litt på siden av saken i denne sammenhengen. Norske langrennsfolk tror det virker, og idretten handler om sinnelag. Langrennsfolk tror de kan skape seg et lite fortrinn ved å dose på med astma-spray. Dette kan så skape en uheldig utvikling. Man får en situasjon der folk tenker de ikke kan hevde seg i toppen uten et regime med stadig luftveissmørning. Man får en situasjon der man ikke kan greie seg uten legemidler i toppen av sporten. Så kan man spørre: Hva skiller den situasjonen fra doping?

Kreativ luftveis-smøring

Astmasaken ble et hakk styggere tidligere i sesongen da det ble kjent at smørebussen til langrennslandslaget også er et medisinsk laboratorium for kreativ smøring av luftveier. I følge Aftenposten reagerte skiklubber med vantro. Som en skileder for barn sier det: «Det bør være mulig å drive med idretten uten et velfylt medisinskap». Nettopp.

Men landslagslegen, Petter Olberg, har tydeligvis ikke skjønt denne tegninga. Han sier til Aftenposten at alt de har gjort er å gjøre luftveiene «så friske som mulig». Problemet er at så «friske» luftveier finnes ikke hos mennesker som ikke skaffer seg det medisinsk. Man skaper dermed en ny normal, et nytt begrep om hva som er «friskt nok» ved å gripe til teknologi.

Kanskje er det dette som er det fremste problemet med norsk toppidrett, at den leder til sykeliggjøring og medikalisering i jakten på det perfekte? Holdningen om at «alle tenderer mot astma, de perfekte lungene finnes ikke» er ikke akkurat uttrykk for en sunn sjel i et sunt legeme. Tvert imot må må i stedet defineres som syk og i «risikosonen» for å henge med.

Også et estetisk spørsmål

Når det ikke er noen klar grense mellom medisinsk behandling og menneskeforbedring, blir det ikke bare et vitenskapelig og etisk spørsmål hva vi vil ha. Det blir også estetisk. Idrett handler om estetikk og symbolikk. Når heltene sitter og peser på en forstøver halve dagen, så er de ikke forbilder lenger for annet enn et sykt samfunn der mennesker må bruke medisin for å henge med. Det er en grunn til at forstøver-apparatene ikke står ute på stadion, men skjult i smørebussen. “Det handler om signaleffekten. Det er sider ved toppidretten barn ikke nødvendigvis trenger å eksponeres for,” sier den tidligere utøveren Øystein Pettersen til Aftenposten.

Nei, og når man må skjule noe for de man skal være symbol for, da er det på tide å bremse.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar