Pål Grøndahl Foto: Paal Audestad
Publisert i %1$s Tema

– De sakkyndige var enige om det meste

22. juli-saken var en stor utfordring for norsk retts­psykiatri. Debatten som fulgte har ført til en gjennomgang av fagfeltet. Psykologspesialist ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, OUS, Pål Grøndahl gav for kort tid siden ut boka «Rettspsykiatriske beretninger».

 date_range Publisert 21.12.2015

Tekst: Kristin Mack-Borander Foto: Paal Audestad

– Ideen til boka fikk jeg før 22.juli, men rettssaken ble en katalysator som tydeliggjorde behovet for en pedagogisk bok om norsk rettspsykiatri. Jeg ville skrive en bok som belyser dilemmaene i faget. Rettspsykiatri er et lite, men viktig felt. Mellom 300 og 350 personer observeres årlig av rettspsykiatrisk sakkyndige. Det er viktig at de involverte – jurister, journalister og pårørende, men også «den opplyste allmennhet» – forstår hva som foregår.

– Hva var det ved 22. juli-saken som ble en katalysator til å skrive boka?

– 22. julirettsaken fikk enorm spalteplass i media. Den reiste helt klart noen viktige problemstillinger, men ikke så mange som mange ville ha det til. De sakkyndige hadde forskjellige oppfatninger, men dette ble satt veldig på spissen: Det første paret sakkyndige «tok feil» mens de andre «hadde rett», det ble fremstilt som om de var uenige i alt. Faktum er at de var enige om det meste. De mente alle at Breivik var diagnostiserbar og de beskrev en psykisk sett svært forstyrret mann, i høyrisikogruppen til å kunne begå særdeles alvorlige handlinger. Poenget mitt er at jeg tror ikke det er denne saken vi nødvendigvis lærer mest av. Det er vel så relevant å diskutere de 349 andre sakene som behandles i løpet av et år. Boka belyser rettspsykiatrien fra en litt annen synsvinkel enn bare de helt store mediesakene.

– 22. juli-rettsaken førte til nedsettelse av det såkalte Tilregnelighetsutvalget. Hvorfor fører de spektakulære sakene gjerne til slike
avgjørelser?

– Det er visse saker som utilregnelighetsinstituttet muligens ikke tåler. Det vil si at når de kriminelle handlingene har et visst omfang, synes det å aktivere en holdning om at vedkommende ikke skal unnskyldes og slippe straff på grunn av en utilregnelighetsregel.

omsl.2-Barnevernboka– Vi godtar som oftest reglene, men ikke at de skal gjelde for akkurat denne personen som har begått akkurat denne forbrytelsen?

– Ja, man kan si det slik. De store, spektakulære sakene blåses opp og spissformuleres, politikerne får panikk og reagerer med å sette ned nok et utvalg. Men historien viser at debatten og argumentasjonen gjerne går igjen og igjen. Vi mennesker har ikke så god hukommelse, som regel kommer det lite nytt i disse rapportene. Kanskje burde man heller sette ned et utvalg når det er rolig, når tidsånden ikke er preget av en sak som egentlig er et unntak. Da ville viktige problemstillinger kunne blitt vurdert mer prinsipielt og man ville forhåpentligvis sett at mye i rettspsykiatrien faktisk fungerer ganske bra.

– Kan slike utvalg som nedsettes i «krisesituasjoner», og de lovendringene som foreslås, være direkte uheldige?

– Ja. I andre land, blant annet USA, har det ofte skjedd en innstramning av utilregnelighetsreglene som ikke har vært heldig.
Et tema som boka tar opp, er når sakkyndige tar feil eller blir manipulert. Et historisk eksempel er den såkalte Paulshus-saken, der en eiendomsstrid førte til diagnosen querulantia paranoia og tvangsinnleggelse på Gaustad som ledd i en kampanje for å slå Carl Paulshus Kolsrød konkurs. Et annet eksempel er da justisminister Sverre Riisnæs i Quislings samlingsregjering framstod som så mentalt syk da rettssaken mot ham kom opp, at han ble kjent strafferettslig utilregnelig etter uenighet mellom flere ledende psykiatere.

– Hvorfor tar sakkyndige feil?

– Når fagfolk tar feil er det ofte fordi de ser i én retning uten å vurdere motargumentene. Det var for eksempel dette som skjedde i Thomas Quick– og Birgitte Tengs-saken. Politiet utviklet et tunnelsyn og så ikke i andre retninger enn den de hadde pekt seg ut.

– Var det dette som skjedde med de første sakkyndige i 22. juli-saken?

– Det vil jeg ikke gå inn på, men tunnelsyn oppstår selvfølgelig også hos psykiatrisk sakkyndige. Forskning viser at eksperter på såkalte dynamiske størrelser, for eksempel mennesker, ikke nødvendigvis blir mer treffsikre av erfaring. Derfor er det ekstra viktig at vi legger inn rom for tvil. Godt klinisk skjønn innebærer blant mye annet en evne til å reflektere over, drøfte og tydeliggjøre sine funn.

En annen psykiater som har gjort seg sine tanker om tunnelsyn er Arne Thorvik ved Sykehuset i Vestfold. Han engasjerte seg i 22. juli-saken og har hatt sakkyndighetsoppdrag siden 1992. Hans innfallsvinkel til fagfeltet var primært interesse for en filosofisk problemstilling: Når er mennesket fritt og ansvarlig?

– Teoretikere innen paradigmeteori som Thomas Kuhn og Imre Lakatos har etter mitt syn vist at all observasjon er ladet, og at en forklaringsmodell opprettholdes inntil man finner en ny modell som bedre forklarer det observerte. Et klassisk eksempel er en observand kan forstås som psykotisk av typen schizofreni, eller til å ha en personlighetsstruktur som inkluderer en paranoid beredskap, eventuelt ha en psykosenær tilstand som er relatert til bruk av rusmidler. Dersom de oppnevnte sakkyndige er av typen «schizofreniteoretikere», vil man kunne få en utilstrekkelig drøfting av andre forklaringsmodeller.

Thorvik mener at det nettopp derfor er viktig at sakkyndige har uavhengige observasjoner, og gjerne noe ulikt faglig ståsted. Man skal heller ikke være så redd for diskusjoner eller uenigheter, i følge ham.

– Min egen opplevelse har vært at det tidligere var en ikke-formalisert, men tydelig føring om konsensus blant sakkyndige. I dag forekommer det saker der sakkyndige uttrykker uenighet og det oppnevnes flere sakkyndige. Dette er i så fall positivt, tidligere skjedde dette skjedde bare unntaksvis. I sum er jeg positiv til Tilregnelighetsutvalgets forslag, særlig drøftingen om at sakkyndige bør ha reell uavhengighet, dvs at man så langt som mulig forsøker å unngå «parhester», noe det har vært altfor mange av.

22. juli-saken førte til en stor diskusjon om det medisinske versus det psykologiske prinsipp (se faktarammen). Mange tenkte seg at Tilregnelighetsutvalget skulle argumentere for det psykologiske prinsipp, eller et såkalt blandet prinsipp.

Rettspsykolog Grøndahl er blant dem som har argumentert for en avvikling av det medisinske prinsipp.

– At en person som svarer «ja» på spørsmålet «Hørte du stemmer?» nærmest automatisk blir vurdert som utilregnelig, mener jeg blir for enkelt. Det er ikke nødvendigvis slik at psykosen gjennomfiltrerer hele personligheten. Det er ikke gitt at det er den psykotiske dimensjonen som førte til hendelsen vedkommende er anklaget for. Også de som hører stemmer bør kunne ha skyldevne, sier Grøndahl.

Psykiater Thorvik er mer tvilende til dette:

– Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen skriver i en betenkning at han gikk inn i utvalget med det utgangspunkt at han ville argumentere for det psykologiske, eller det såkalte blandete prinsipp, men fant at disse prinsippene strander på det vanskelige spørsmålet om kausalitet, altså det å påvise en åpenbar sammenheng mellom det psykiatriske symptom og den påklagete handling. Enn videre vil en gjennomføring av et psykologisk eller blandet prinsipp kunne gi de sakkyndige for stor makt og påvirkningskraft. Dette er vektige argumenter for å beholde det medisinske prinsipp, mener Thorvik.

Men også det medisinske prinsipp trenger nyansering, og må tilpasses vår tid, fremhever han. – Psykiatriprofessor Gabriel Langfeldt skrev på 1950-tallet en triumferende artikkel i American Journal of Psychiatry om at man nå hadde bilagt rettspsykiatriske problemstillinger i Norge ved å innføre det medisinske prinsipp. Det kan ha vært tilfellet da, men ikke nå, sier Thorvik.

Juristene bør ha siste ordet

Både Thorvik og Grøndahl mener at juristene, det vil si dommerne og meddommerne, bør ha det endelige ordet.

– De sakkyndige skal gjøre en så god klinisk undersøkelse og vurdering som mulig, og så bør domstolen overta derfra. Det er ikke den sakkyndiges oppgave å fortelle retten hva den skal mene, sier Grøndahl. Han får støtte av Thorvik:

– De sakkyndige er bare rådgivere for retten, det er retten som skal avgjøre om symptommengde og symptomtrykk er av en slik karakter at en lovbryter skal kunne betegnes som psykotisk i juridisk forstand.

– Hva er så forbedringsområdene til norsk rettspsykiatri?

– Her er det mye å ta tak i av det som i vår tid kalles utfordringer, sier Thorvik.

– Tradisjonelt har rettspsykiatrisk virksomhet vært et sideerverv for norske psykiatere, rettspsykiatri er ingen egen spesialitet og opplæring har skjedd i form av «mester-svenn»-prinsippet. Mine første erklæringer skrev jeg som fersk lege i spesialisering i samarbeid med mine overordnede som var erfarne spesialister. Dette var for så vidt en god læring, men det bryter med kravet om uavhengighet og habilitet.

– Selv jobber jeg nå mest med suicidologi og liaisonpsykiatri, men jeg har ikke trukket meg helt ut av fagfeltet. Jeg videreformidler enkle sakkyndighetsoppdrag, foreløpige er­klæringer, til leger i spesialisering, slik at de har kan gjøre dette med mulighet for veiledning fra meg. Det er viktig at kommende spesialister i psykiatri får erfaring med dette feltet. Og det er viktig å stimulere rekruttering til et fagfelt som har vært preget av at noen få har hatt svært mange saker. En uavhengig skolering innen rettsmedisin er kommet i gang, det er muligens et forbedringstiltak, sier Thorvik.

Grøndahl mener forbedringen ligger i en økt akademisering av faget.

– Særlig forskning må få sterkere fotfeste. Faget har vært tuftet på tradisjon og flinke, toneangivende fagfolk, men det trengs mer empiri. I dag finnes det kun ett professorat i rettspsykologi i Norge. Det er rart, sett i lys av at det fra tid til annen blir så mye hyl og skrik i dette lille, omdiskuterte fagfeltet. I disse periodene ville det vært greit å kunne vise til empiri – å kunne si med tydelighet: «dette vet vi og dette vet vi ikke», sier Grøndahl

FAKTA

TILREGNELIGHETS-UTVALGET

  • I kjølvannet av 22. juli-saken nedsatte justisministeren et utvalg, ledet av Georg Fredrik Rieber-Mohn, for å vurdere om de norske tilregnelighetskriteriene burde endres.
  • Utvalget leverte sin innstilling, NOU 2014: 10 «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern», 28. oktober i fjor. Meldingen var på høring til 27. mars 2015.
  • Et flertall av høringsinstansene støttet utvalgets syn om å videreføre det såkalte «medisinske prinsipp», det vil si at psykose alene vil føre til at lovbrytere slipper straff.
  • Utvalget har foreslått å modifisere det medisinske prinsippet noe, ved at noen ikke-psykotiske tilstander kan sidestilles med psykose: I rettslig sammenheng må det dreie seg om en symptomtung tilstand i gjernings-øyeblikket. Lovbryteren må ha hatt en markant sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning eller manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen.
  • Et mindretall av høringsinstansene ønsker innført «det psykologiske prinsipp», eller «det blandede prinsipp». Da holder det ikke å være psykotisk alene, det må også være en sammenheng med de utførte kriminelle handlingene, for eksempel ved at onde stemmer befaler deg å drepe.
  • I dagens straffelov skal tiltalte anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dersom det er ”rimelig tvil”, skal tiltalte ikke dømmes.
  • Som regel har det vært slik i norske rettsaker at dersom sakkyndige har hevdet at tiltalte har vært ultilregnelig, så har retten akseptert dette.
  • Tilregnelighetsutvalget foreslår at dersom det foreligger «rimelig tvil» om lovbryterens tilregnelighet, så kan vedkommende ikke dømmes. Det vil si at både skyld og tilregnelighet får samme beviskrav.
  • Etter at høringsrunden ble avsluttet har det vært stille om utvalgets arbeid.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar