Publisert i %1$s DebattKommentarTema

De hybride kreftpasientene

KOMMENTAR: Uansett hva politikerne sier, for kreftpasientene er det todelte helsevesenet kommet for å bli.

Skribent person PER HELGE MÅSEIDE   date_range Publisert 11.12.2018

Av redaktør Per Helge Måseide

Dette nummeret av Journalen viser frem det todelte helsevesen 2.0. -Bølgen av nye, dyre medisiner som ikke kan forskrives på det offentliges regning for dem som kan ha glede av dem gir helt nye utfordringer.

Fortvilte kreftleger gråter i bilen på vei hjem fra jobb fordi de ikke kan tilby pasientene sine den behandlingen som de vet kunne være pasientens siste håp.

Hos Aleris kreftsenter står derimot dørene åpne. Siden 2014 har de behandlet 300 pasienter med medisiner som det offentlige ikke har tatt i bruk, ikke vil betale for, eller som benyttes utenfor godkjent indikasjon. Mange, som Stephen Trygge Storvik som du kan se på forsiden, har svært god effekt. De kan oppleve å få livet tilbake i gave. 

Selv om medisinene kanskje ikke helbreder pasientene kan de gi dem bedre livskvalitet og mindre bivirkninger enn cellegift, som gjerne er alternativet.

Det er de rikeste, og de med gode helseforsikringer, som kan stille seg først i køen, alternativt de som har et hus eller en båt de kan selge. Noen få er så heldige at det arrangeres private innsamlingsaksjoner for dem. Sa du rusmisbruker? Glem det.

Må prioritere
Selv om Beslutningsforum for nye metoder, bestående av direktørene i de fire RHF-ene, høster kritikk fra tid til annen, er de fleste enige om at det må være et tak på de offentlige legemiddelutgiftene.

Utfordringene oppstår når Beslutningsforum ikke har godkjent at en ny medisin kan brukes på den tilstanden pasienten har. Begrunnelsen kan være kombinasjonen av usikker effekt og høy pris. Det ligger i kortene at langtidsdata kan være sparsomme, og mange er selvsagt villige til å satse alt på det som kan være deres siste håp. Og det stiller legene i en nesten umulig skvis.

Skal de være lojale mot det offentliges prioriteringer og overlate til pasientene å orientere seg om hva som finnes av private muligheter? Eller skal de forsøke å hjelpe dem over i det private?

Skal de være lojale mot det offentliges prioriteringer og overlate til pasientene å orientere seg om hva som finnes av private muligheter? Eller skal de forsøke å hjelpe dem over i det private ved å skrive henvisninger og sende over dokumentasjon på den behandlingen som det offentlige har stått for? I et pasientsikkerhets-perspektiv kan dette selvsagt være viktig informasjon, enten papirene går den ene eller den andre veien. Pasientene kommer tilbake til det offentlige for å håndtere komplikasjoner, få poliklinisk oppfølging eller gjennomgå annen behandling.

Dette samarbeidet er klassisk legearbeid; man gjør det beste for pasienten og lar byråkrati være byråkrati. Men det reiser en rekke etiske og juridiske problemstillinger. Skal legene for eksempel se an tykkelsen på pasientens lommebok?

Ett er sikkert. Vi har fått en hybrid behandlings- og betalingsmodell der det offentlige og private helsevesen veves stadig tettere inn i hverandre. Ingen kan lenger lukke øynene for at vi har fått et todelt helsevesen for kreftpasienter. Det bør bekymre flere enn Bent Høie.

LES OGSÅ: Kreftlegene gråter på bakrommet.
LES OGSÅ:  
Henviser til avvist behandling.
LES OGSÅ:  Satser på dyr kreftbehandling.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar