Publisert i %1$s Tema

Bygger vi for en «psykt bra by»?

At boliger og helse henger sammen, er etablert kunnskap. Men i hvilken grad er denne kunnskapen blitt brukt til beste for helsa i byplanleggingen?

Skribent person ØIVIND LARSEN   date_range Publisert 10.3.2020

Helt siden 1827 har bygningslovene, etter hvert med detaljerte forskrifter, sørget for at de fleste av de klassiske, hygieniske helsefarene som dårlige sanitærforhold, støy, støv og annen forurensning nå faktisk for det meste er under kontroll. Det som står igjen, er de krav «den nye folkehelsa» stiller, der trivsel og psykisk helse er kommet sterkt inn. Hva kan planlegging og utforming av byer og tettsteder bidra med der? For å gjøre Oslo til en «psykt bra by?», slik det for tiden snakkes om?

Sammen med den daværende lederen for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, professor i samfunnsmedisin Magne Nylenna og sivilarkitekt og byplanlegger Gunnar Ridderström foretok undertegnede en større litteraturgjennomgang ved Helsebiblioteket for å forsøke å identifisere hva det er som egentlig virker for å gjøre helse og trivsel bedre gjennom byplantiltak (1,2). Resultatene, som også bekreftes av andre slike metastudier, er at det ofte er relativt enkle ting som skal til. Men tiltak kan både være vanskelige å bli enige om og å iverksette på en effektiv måte, hvis årsakene til de uheldige forholdene ligger utenfor det som vanligvis regnes som helsearbeid. 

Ridderström har med utgangspunkt i planleggingsmiljøet ved NMBU (Ås) holdt en rekke kurs om helsekonsekvensutredninger, især for interesserte fra kommuners plan- og bygningsavdelinger. I de senere år er det lagt enda mer vekt på helse, og vi to andre har også deltatt i undervisningen, med litteraturstudien (1) som anbefalt lesning. Dette er blitt godt mottatt. Det er et åpenbart behov for kunnskap og diskusjon om hva planleggere kan gjøre for folkehelsa. Bygger vi for helse?

Blant faktorene som fremmer trivsel og helse, er følelse av trygghet og mestring, muligheter for stabilitet, og for miljødannelse og medvirkning. Bomiljøet må være «fattbart» for at man skal føle seg hjemme der. God tilgang til servicetjenester og infrastruktur er selvsagt av stor betydning, likeledes rimelig nærhet til arbeidsplassen. Men i særklasse stiller behovet for tilgang til grønne arealer. For nordmenn er kontakt med naturen og utsikt spesielt viktig. I et land med mye lav sol, gir lys og skygge også egne problemstillinger. Men hvorfor skal slike forhold være så vanskelige å håndtere?

Tiltak og planlegging som katten rundt den varme grøten

Det er geografiske forskjeller i helse i Oslo (3). Helsepåvirkningene henger tydelig sammen med sosial ulikhet. Ulikheten er ikke bare samvariasjon, den er en av årsakene. Kunnskapsgrunnlaget som ligger bak dette, er blitt meget godt.

Det settes stadig i verk tiltak for å avhjelpe situasjonen. Nå i 2019 – 2020 er det en spesiell vinkling mot trivsel og psykisk helse, tiltakt for å skape en «psykt bra by». Mye er oppnådd både på dette og andre områder opp gjennom årene. Evalueringer har pekt på hva som har gått bra og hva som har gått galt (4,5). Men media er med rette opptatt av at det fortsatt finnes sterkt belastede strøk i byen, på tross av kunnskapene som foreligger. 

Figur 1: Storo Foto: Øivind Larsen 2020

På en tur rundt i Oslo kan man ved selvsyn konstatere at det stadig bygges nytt på en måte som strider mot kunnskapen om hva som fremmer trivsel og helse. Bygger vi framtidas slum? Nå? Det er f. eks. nye, høye og tette boligmiljøer hvor bare størrelsen i seg selv gir mer avmakt enn fattbarhet. Se bildet fra Grefsen, figur 1. Et strøks beliggenhet med utsikt mot sol og sjø har liten betydning, dersom de fleste av boligene i strøket bare får naboens vinduer eller skyggen av en gavl å se inn i. 

En altfor dyr bolig er en dårlig bolig. Den er vanskelig å erverve. Økonomien kan tære på familieforholdet. Og er den dyre boligen attpåtil liten og trang, blir nyankomne barn en lykke med bismak, dersom manglende plass til et par barnesenger gjør at man må flytte fra et strøk der man kanskje følte at man ville trives framover.

Figur 2: Thorvald Meyers gate på Grünerløkka Foto: Øivind Larsen 2020

Vi kan ikke bygge nytt slik som 1800-tallets Grünerløkka, se figur 2. Det er for lite arealeffektivt. Det er likevel noe med størrelsesordenen på strukturene der som innbyr til miljødannelse og kan gi trivsel, trygghetsfølelse og tilhørighet. Vi kan lære av det. Grünerløkka har imidlertid i en periode vært et belastet område, så der kan man også studere de historiske prosessene som har foregått og hva slags tiltak som har hjulpet. Men tar tiltakene og planleggingen for seg problemenes kjerne?

Den varme grøten

Etter at de fleste offentlige reguleringene av boligmarkedet ble fjernet i 1980-årene, skjer boligbygging i stor grad på utbyggernes egne premisser. Også det store boligsamvirket, med sitt samfunnsansvar og sin verdibasis, deltar i dette på en nesten overraskende måte. Ideologiene har bleknet. 

De store aktørene er profesjonelle på hele prosessen fra prosjektideen, via saksbehandlingen overfor kanskje ikke fullt så profesjonelle lokalpolitikere og overfor de kompetente fagmyndighetene, til prosjektpresentasjonen for samfunnet gjennom media, og ikke minst overfor de potensielle kjøperne. Så blir prosjektet ferdig, boligene solgt, og utbyggeren går videre til neste prosjekt. 

Det er legitimt å drive sin virksomhet lønnsomt. Men for boliger kan frie markedskrefter ha bivirkninger, nettopp fordi det gjelder noe så sentralt og livsnødvendig i folks liv som boliger. Før var myndighetenes planleggende funksjon langt sterkere. Nå er kommunens «plan og bygg» mer blitt en godkjennende instans. For at byggekostnadene skal kunne minskes, går forskriftenes tekniske minimumskrav over til å bli gjengs standard. Smug mellom høye hus og grøntanlegg på taket for å spare tomteplass. Rom uten vinduer. Trapp utenpå. Osv. 

Et boligmarked med jevnt økende priser er gått inn i norsk økonomi som en av de stabile faktorene i den alminnelige kapitalstrømmen i samfunnet. Men dette kan nede på individnivå skape sosial instabilitet, bekymringer og virke negativt på trivsel og helse. Tårer som felles over dyre boliger blir ofte krokodilletårer ved tanken på den kapital boligen binder. 

Det er vel og bra at man retter årvåkne øyne og innsats mot dem som bor i forslummede strøk der det er utrygghet, vold og folk som har det vondt. Det er god sosialmedisin. Men det må ikke bli avledningsmanøvre og skuebrød. 

Handlekraft og vilje må åpenbart være større hvis man vil rette skytset mot de utløsende årsakene. Offentlig boligplanlegging må ta sin fordums makt tilbake. Boligmarkedet må styres mot mindre ulikheter ved hjelp av de samfunnsmekanismene som er egnet for dette. Da er veien kortere til «en psykt bra by». Det vil være god samfunnsmedisin.

Litteratur

1. Larsen Ø, Ridderström G, Nylenna M. Planlegging for helse og trivsel. Bergen: Fagbokforlaget, 2018. 325 s.

2. Larsen Ø, Ridderström G, Nylenna M. Helsefremmende stedsplanlegging. Michael 2019; 16: Supplement 23: 33-40. 

3. Oslohelsa – Oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorene. Oslo kommune, Helseetaten, 2016.

4. Stedsplanlegging som samfunnsmedisin. Temahefte. Michael 2018; 15: 81-160.

5. Oslo – og byens helse. Temahefte. Michael 2020; 17: (under trykking)
Øivind Larsen Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
oivind.larsen@medisin.uio.no

Del gjerne!

Legg inn en kommentar