Oslo, 30.11.2015: Anne-Kari Bratten er administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter. Foto: Ida von Hanno Bast
Publisert i %1$s Debatt

Best mulig kontroll, ikke mest mulig

Helsevesenet trenger Riksrevisjonen, men den lander i for stor grad på detaljer, skriver Spekters Anne-Kari Bratten, og viser til en undersøkelse der Riksrevisjonen så bort fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og tariffavtalene.

 date_range Publisert 28.12.2016

Helsevesenet trenger Riksrevisjonen, skriver riksrevisor Per Kristian Foss i Journalen nr. 3/2016 – og får det til å se ut som om jeg mener det motsatte. Det gjør jeg selvsagt ikke.

Foss’ utgangspunkt er en debatt under Arendalsuka der jeg sa at Riksrevisjonen i større grad bør skille mellom smått og stort. Det hører med til historien at det var Riksrevisjonen selv som hadde invitert til denne debatten fordi de ønsket å få synspunkter på hvordan de løser sitt samfunnsoppdrag.

Jeg startet innlegget mitt i Arendal med å understreke at vi trenger en Riksrevisjon som passer på at fellesskapets midler bli forvaltet slik Stortinget har bestemt. Jeg anerkjente også at Riksrevisjonen ofte får fram viktige og relevante forhold i rapportene sine. Men i likhet med alle andre, må Riksrevisjonen tåle kritikk, og noe av det Spekter etterlyser, er altså at man i større grad skiller mellom smått og stort.

Riksrevisjonens undersøkelse av effektiviteten i norske sykehus i 2014 inneholder flere relevante funn og merknader, men også detaljerte betraktninger om prosedyrene ved behandling av hoftebrudd og tykktarmskreft. Revisorene går for eksempel inn på prosedyrer for koloskopi og bruken av opptreningsinstitusjoner for hofteprotesepasienter etter sykehusopphold. Målet med undersøkelsen er «effektiv pasientbehandling», som er et stort og viktig spørsmål. Men så lander revisorene altså på detaljer om noen få utvalgte behandlinger som man dessuten kan lure på om de har forutsetninger for å vurdere.

I en forskningsrapport professor Tom Colbjørnsen har utført blant norske toppledere i statlig eide selskaper og helseforetak, sier  halvparten av de spurte at Riksrevisjonen har utilstrekkelig kunnskap om selskapene når de går i gang med forvaltningsrevisjon. Hvis vi inkluderer de som synes at dette stemmer «litt», øker tallet til nesten 85 prosent. Man kan mene hva man vil om dette, men faktum er at dette er norske lederes opplevelse.

Spekter etterlyser også en større grad av helhetstenkning fra Riksrevisjonens side. Et eksempel er undersøkelsen av helseforetakenes styring av pleieressursene i 2015. Ett av hovedfunnene er at helseforetakene kan bruke pleieressursene mer effektivt. Det er helt sikkert riktig. Men Riksrevisjonen valgte å se bort fra den kanskje viktigste begrensningen for effektiv utnyttelse av personalressursene, nemlig arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og tariffavtalene. Da blir funnene mildt sagt lite interessante.

Riksrevisjonens visjon er «bedre offentlig ressursbruk». Det er en visjon vi deler. Men vi stiller spørsmål ved om ikke dagens regime for revisjon og kontroll kan videreutvikles og forbedres. Da er det ikke bare Riksrevisjonens virksomhet vi har i tankene. Vi er kritiske til det totale omfanget av kontroll, tilsyn og revisjon som forvaltning og virksomheter blir gjenstand for. Det som bekymrer oss, er at samfunnet ser ut til utvikle seg i en retning der det nærmest er nulltoleranse for feil. I en undersøkelse Opinion gjennomførte på oppdrag fra Spekter tidligere i år, sier nesten halvparten av norske ledere at de statlige tilsynsordningene fører til at bedriftene må bruke tid på bagatellmessige feil og mangler.

Like alvorlig er det at det denne null-feil-kulturen hemmer rommet for innovasjon og nyskaping. Kontroll og tilsyn er nødvendig for å hindre lovbrudd og sikre et seriøst og velfungerende samfunn. Men null-toleranse for feil øker faren for at virksomhetene blir mer opptatt av å unnlate å gjøre feil enn av å utvikle virksomheten. Skal offentlig sektor være i stand til å fornye seg og endre seg i takt med samfunnets endrede behov, må man være villig til å ta risiko. Men da må også Riksrevisjonen, Stortingets kontrollkomité, mediene og andre akseptere at forvaltning og virksomheter faktisk tar risiko i noen sammenhenger, og at det noen ganger dermed kan gå galt.

Oppsummert ønsker jeg best mulig kontroll, ikke mest mulig. Når Riksrevisjonen først ber om konstruktiv kritikk, hadde jeg forventet en litt mer åpen holdning til hva som kan forbedres, enn det Per Kristian Foss legger for dagen.

Målet er vi enige om: bedre offentlig ressursbruk, slik at vi får størst mulig velferd for de ressursene vi bruker. Og vi bør legge til; en velferdsstat hvor det er rom for å prøve og feile, og hvor det er en levende kultur for endring og nyskaping. Dette er nemlig avgjørende for velferdsstatens bærekraft over tid.

ANNE-KARI BRATTEN, ADMINISTRERENDE DIREKTØR, SPEKTER.

Del gjerne!

Legg inn en kommentar