Publisert i %1$s Tema

Behandlingen som ble til trening

Snart vil 800 kronisk syke bli kastet ut av varmtvanns-bassenget på Diakonhjemmet sykehus, som hevder at det ikke har hatt ansvar for å drive basseng siden år 2010. 2010 var også året da tidligere helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) forsikret Stortinget om at pengene til basseng ikke skulle ta slutt, og at de regionale helseforetakene skulle påse at tilbudene ikke ble lagt ned. Dette er historien om hvordan det kan ha seg at revmatismesykehus i Norge kan legge ned bassengene sine, stikk i strid med Stortingets føringer og fagfolkenes råd.

Skribent person Per Helge Seglsten Per Helge Måseide   Fotograf photo_camera Trygve Indrelid date_range Publisert 13.3.2017, oppdatert 14.3.2017

800 personer, hvor av majoriteten er revmatikere, forsøker hver uke å holde plagene sine i sjakk i varmtvannsbassenget ved Diakonhjemmet sykehus. Øvelsene ledes av instruktør, og gjøres i vann med en temperatur på 34 varmegrader. Det er stor enighet om at revmatikerne har godt av bassengaktiviteten.

Frasier seg ansvaret

Avgjørelsen om at Diakonhjemmet sykehus kan legge ned varmtvannsbassenget 10. april er helt og holdent fundert på at bassengaktivitetene kan defineres som trening, og ikke som spesialisert behandling. Trening er nemlig et kommunalt ansvar, mens spesialisert behandling er en del av spesialisthelsetjenestens «sørge-for-ansvar». I tillegg er ansvaret for habilitering delt mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Så da Diakonhjemmet sykehus bestemte seg for å legge ned bassenget sitt i oktober i fjor, sa de at de hadde drevet bassenget i flere år uten at det hadde vært deres ansvar å gjøre det, og at hvis revmatikerne i Oslo fortsatt skulle ha tilgang til varmtvannsbasseng etter 10. april 2017, ja så var det Oslo kommunes ansvar å skaffe basseng.

Fortvilte brukere

Hva det skal kalles når en gruppe alvorlig syke kronikere gjør øvelser under instruksjon av en fysioterapeut i et oppvarmet basseng, er det altså ikke lett å enes om. I arbeidet med denne saken har Journalen hatt innsyn i en omfattende korrespondanse på kryss og tvers mellom fortvilte brukere og en lang rekke med etater og personer. Ja, til og med biskopen har vært dratt inn i saken. Det er ikke lett å finne noen rød tråd, men uenigheten dreier seg i hovedsak om følgende:

  • I 2010 bortfalt sykehusenes inntekter fra fysioterapi-tjenestene som var sentrale i varmtvannsbehandlingen. Dermed bort-falt også finansieringen, mener noen. – Nei, mener brukerne, og viser til debat-ten på Stortinget samme år, der det var sterk bekymring for at det var gitt grønt lys for å avvikle basseng-driften.
  • Ansvaret for bassengdriften er overført til kommunene mener både departementet, Diakonhjemmet og Helse Sør-Øst. – Nei, mener brukerne, og viser til brev fra departe-mentet og svar fra Høie, der det heter at det skal avgjøres konkret om basseng-aktivitetene er behandling eller trening.
  • Diakonhjemmet mener de har gitt brukerne god tid til å finne et alternativ. – Det er ikke vårt ansvar, mener brukerne, under henvisning til at de etter deres mening mister et behandlingstilbud, og ikke et treningstilbud.
  • Det er viktig med ny MR-maskin for revmatikerne, mener Diakonhjemmet. – Dette er å sette pasientgrupper opp mot hverandre, mener revmatikerne, som peker på at for mange bassengbrukere er sykdommen kommet for langt til at de kan bruke nye og mer effektive medikamente

Sterk bekymring på Stortinget

Kjernen i konflikten er grundig belyst i en stortingsdebatt fra 2010. Spesielt KrF var sterkt bekymret for en tendens til at stadig flere behandlingstibud til revmatikere i varmtvann forsvant. De koplet dette til at det økonomiske incentivet til å opprettholde et fortsatt bassengtillbud kunne renne ut i sluket fordi finansieringen skulle omlegges. Debatten på Stortinget dreide seg blant annet om hvorvidt fysioterapi burde innføres i ordningen med innsatsstyrt finansiering for å forhindre et økonomisk incitament for å legge ned bassengene. Dette ble det ikke flertall for. Selv om Høyres Sonja Sjøli ikke fikk flertall for å vedta en gjenåpning av allerede nedlagte bassengtilbud, skulle ikke pasientene som benyttet dem (de var nemlig henvist av lege) drukne i en ansvarspulverisering. Her skulle det samarbeides tett mellom kommunene og spesialisthelsetjen-estene. Og pengene forsvant heller ikke, ifølge daværende helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap). De skulle i stedet bakes inn i de ordinære overføringene til helseforetakene. Hør bare her:

«Ordningen med at enkelte sykehus skal kunne kreve takster og egenandeler etter takstsystemet for privatpraktiserende fysioterapeuter er avviklet fra 2010 og midlene er overført basisbevilgningen. De regionale helseforetakene skal påse at tilbudet opprettholdes.»

Og nøyaktig samme ordlyd stod i departementets tildelingsbrev til de regionale helseforetakene. Så hvordan kan da Diakonhjemmet sykehus i et brev til en bruker skrive at de «har opprettholdt driften av bassenget inntil nå til tross for at myndighetene i 2010 bestemte at bassengtrening ikke lenger ble regnet som en sykehusoppgave»? Noe klart svar på det, har vi ikke fått. I Stortingets dokumenter fra 2010 står det ingen ting om at revmatikernes bassengtilbud heretter skal omdefineres fra behandling til trening, og at sykehuset ikke lenger skulle ha dette som en prioritert oppgave. Tvert i mot.

Ba om tilleggsbevilgning

En konsekvens av finansieringsomleggingen ble imidlertid at små sykehus fikk en forholdsmessig mindre del av basisbevilgningene enn de store sykehusene, fordi de behandlet færre pasienter. For Diakonhjemmet betød det godt over en million kroner mindre. Da det ble påpekt av Revmatikerforbundet og andre at tilbudet om basseng-behandling stod i fare for å bli lagt ned flere steder som følge av finansieringsomleggingen, forsøkte man å rette opp skjevheten i revidert statsbudsjett. Men tilleggsbevilgningene som kom fra de regionale helseforetakene til sykehusene – i tråd med pålegget i departementets oppdragsdokument – dekket bare delvis opp for inntektstapet. For Diakonhjemmet var tilleggsbevilgningen fra Helse Sør-Øst 600 000 kroner unna beløpet som manglet til bassengaktivitetene. Dermed begynte sykehusene i Oslo å kreve inn «administrasjonsgebyr» fra brukerne. Brukerne av varmtvannsbassenget ved Radiumhospitalet ble avkrevd gebyr allerede i mars 2010, og i juni skrev Diakonhjemmets daværende direktør Morten Skjørshammer til «sine» brukere at hvis det ikke kom på plass ny refusjonsordning av poliklinisk fysioterapi innen 2011, så ville også de vurdere å kreve brukerbetaling for det sykehuset i et brev til sykehusets brukerutvalg betegnet som «gruppebehandling i bassenget med instruksjon fra fysioterapeut» fra nyttår. Behandling altså. I 2011 kom det ingen tilleggsbevilgning, og dermed ble det innført administrasjonsgebyr, også for brukerne av varmtvanns-bassenget ved Diakonhjemmet sykehus.

Kan ikke ta gebyr

I 2013 var det imidlertid noen som hadde sett seg lei på at de måtte betale dette administrasjonsgebyret for en behandling de var henvist til med rekvisisjon fra legen. De henvendte seg derfor til Helse- og omsorgsdepartementet for å få avklart om sykehuset hadde anledning til å ta et slikt gebyr. I svaret slår departementet fast at sykehusene ikke har «adgang til å ta administrasjonsgebyr fra pasienter som mottar helsehjelp i spesialisthelsetjenesten». Departementet la imidlertid til at bassengbrukerne etter deres oppfatning «i all hovedsak er personer som benytter aktiviteter i vann som generell fysisk aktivitet, og som finner slik trening hensiktsmessig og nyttig.». Disse kunne derfor avkreves gebyr. For å avklare hvilke av brukerne som skulle slippe å betale gebyr skrev departementet at det måtte avklares «hvorvidt bassengtreningen er å anse som helsehjelp eller ikke. Dette vil kunne variere og må vurderes konkret (vår understrekning)».

Etter det Journalen har klart å bringe på det rene ble resultatet at de bassengbrukerne som var så hardt rammet av revmatiske lidelser at de ikke klarte å ta seg til bassenget selv, men måtte få rekvirert syketransport, slapp å betale egenandel. Resten av brukerne – de aller fleste – fortsatte å betale, og betaler fremdeles.

Omdefinert til trening

Nå var altså bassengaktiviteten ved Diakonhjemmet omdefinert fra behandling til (i all hovedsak) trening. Det skulle få betydning. For sykehusene har ansvar for spesialisthelsetjenesten, mens kommunene har ansvar for primærhelsetjenesten. Og trening, det faller inn under primærhelsetjenesten. Så ergo var ansvaret overført til kommunen. Men ikke helt uten videre: Departementet skrev jo at det skulle foretas konkrete vurderinger av om det foregikk spesialisert behandling i bassengene.

– Må vurderes for hvert enkelt pasient

Formuleringene om at det skal foretas konkrete vurderinger av om det foregår spesialisert behandling i bassengene er en gjenganger. Men da Journalen ba Helse- og omsorgsdepartementet svare på om bassengaktivitetene for revmatikerne er spesialisert behandling, svarte statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H) med en ny, og litt annen ordlyd. Hun skrev nemlig at om det er spesialisert behandling må vurderes konkret «for hver enkelt pasient.» Derfor spurte vi også om departementet mener at Diakonhjemmet sykehus for hver enkelt pasient må foreta en konkret vurdering av om bassengtrening for dem er å anse som spesialisert helsehjelp, og at sykehuset ikke kan stenge bassenget før den vurderingen er gjort. Departementet svarer at det Erlandsen sier ikke kan forstås på den måten. Men hvordan dette i så fall skal forstås, har vi aldri fått noe svar på.

Stilte spørsmål til Høie

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) har etter at Journalen begynte å arbeide med saken, i et skriftlig spørsmål bedt helseminister Bent Høie (H) om en klar definisjon på hva som er spesialisert behandling og rehabilitering som forutsetter basseng-trening? «Flere sykehus benytter bassengtrening som behandling og spesialisert rehabilitering, noen har fjernet tilbudet og andre er i ferd med å legge ned, uten at det er gitt noen faglig definisjon på når dette ansees å være endel av det sykehusene skal tilby eller ikke. Det virker som om det er helt opp til foretakene å selv velge det bort, uten klare kriterier», skriver hun i spørsmålet.

Spørsmålet stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) stilte til helseminister Bent Høie (H), og hans svar på dette (mottatt etter at arbeidet med saken var avsluttet) kan du lese her

Del gjerne!

Legg inn en kommentar